Om kvinner og diktning

Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) regnes blant de fremste modernistiske forfattere i det tyvende århundre. Likevel var det på 1970-tallet kun én av hennes bøker som var oversatt til norsk, og det var "Til fyret" (utkom i 1948 på Mortensens Forlag). Dette skriver Kari Skjønsberg om i sitt forord i den utgaven av "Et eget rom" som jeg sitter med (og som Daisy Schelderup har oversatt), og som utkom på Gyldendal Norsk Forlag i 1976. Tidspunktet for utgivelsen var nok ikke tilfeldig, idet norsk kvinnekamp pågikk for fullt på midten av 1970-tallet.

Fremdeles den dag i dag gjenstår det mye på at alle Woolfs bøker er tilgjengelig på norsk. Min utgave av essayet fant jeg for øvrig på et antikvariat i vår, og etter å ha besøkt Monk´s House i East Sussex i England i sommer, våknet min Virginia Woolf-interesse på nytt.

Essayet "Et eget rom" utkom for øvrig på nytt i 2006 på forlaget Gyldendal, og i den forbindelse har jeg kun funnet en anmeldelse på nettet - fra Morgenbladet 27. januar 2006. Dessuten utkom den i 2012 - som del av essayet "Et eget rom/Tre guineas"" - på forlaget Pax, og i en nyoversettelse ved Merete Alfsen. Turid Larsen i Dagsavisen anmeldte essaysamlingen 14. januar 2012.

Virginia Woolfs essay "Et eget rom" er basert på to foredrag hun holdt for kvinnelige studenter som den gangen gikk på egne college i Cambridge, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. Videre kan man lese:

"Hun var blitt bedt om å snakke om kvinner og diktning. Men hun benyttet samtidig anledningen til å si noe både om kvinnepolitikk, kvinners kunst og om det mannlige og det kvinnelige. Og hun introduserte uttrykket et eget rom, som siden er blitt et begrep.Da forelesningene utkom i bokform året etter, var de sterkt bearbeidet og hadde fått den lettheten og elegansen som er typisk for Virginia Woolfs essayistikk."

Kari Skjønsberg åpner sin innledning til boka slik:

"Når alle andre påstander om kvinnens mindreverd er blitt gjendrevet, slår mannen triumfesset i bordet: Hvorfor er det ingen store kvinnelige billedkunstnere, komponister eller forskere? - Han vokter seg vel for å etterlyse de kvinnelige forfatterne, for de har for lengst befestet sin stilling, men han hevder bestemt at Marie Curie bare er et unntak som bekrefter regelen om kvinnelige forskere. Med dette argumentet mener han å ha fått det siste ordet og venter at vi nå skal bøye oss ydmykt for mannens selvfølgelige overlegenhet og innse vår egen begrensning.

Vi har i de siste årene funnet mange ytre årsaker til at kvinnen ikke har hevdet seg i kunsten og vitenskapen, men allerede i 1928 gav Virginia Woolf det avgjørende svar: Kvinnen har aldri hatt et eget rom! - Med det mente hun ikke bare bokstavelig talt et eget værelse der hun kunne låse seg inn og være alene. Hun tenkte vel så meget på rom i overført betydning, en plass i samfunnet og familien der kvinnen kunne utvikle sine evner og sin personlighet. Men først og sist måtte kvinnen bli økonomisk uavhengig slik at hun aldri behøvde å underordne seg eller smigre noen mann. Først da kunne hun gjennomskue mannen og se den aggresjon som fortærer ham innenfra." (side 5)

Og det er dette essayet handler om: retten til sitt eget rom og til å være økonomisk uavhengig - noe Virginia Woolf i 1928 mente måtte innebære en årslønn på minst 500 pund. Gitt slike rammevilkår ville tiden vise at det bodde vel så mange talenter i kvinner som i menn. Men all den tid kvinners rolle var definert så snevert som den var - inneholdende plikter som hushold, barnefødsler, strømpestopping - og for overklassekvinnene broderier, pianospill og den slags - så ble det ikke mye tid eller plass til selvutvikling. Å skrive var lenge noe som ble sett ned på, og man kunne bli bløt i hjernen av å lese for mye. Og når hun redegjør for de rammevilkår som ble Jane Austen til del - uten selvstendig inntekt før hun nærmet seg slutten av 30-årene, knapt råd til å kjøpe kladdebøker å skrive sine fantastiske historier i - og som måtte skrive i smug fordi hun ikke kunne stå frem som forfatter - ja, da skjønner vi at kravet til et eget rom og økonomisk selvstendighet ikke er et urimelig krav dersom man skulle ha håp om at kvinnelige talenter skulle få vilkår til å utvikle seg.

Gjennom et slags navnløst alterego i universitetsbyen Oxbrigde (sammenslåing av Oxford og Cambridge) tar hun blant annet for seg kvinnenes fravær i diktningen, enkelte (eh ... egentlig ganske mange) menns behov for å holde kvinner nede for å beskytte sitt eget oppblåste ego, i særdeleshet utiltrekkende menns behov for å rakke ned på det annet kjønn ...

"Når professoren insisterte litt for ettertrykkelig på kvinnenes underlegenhet, da var det muligens ikke deres underlegenhet, men sin egen overlegenhet han var opptatt av. Det var den han beskyttet temmelig opphisset og med for stort ettertrykk, for han betraktet den som en sjelden og kostbar juvel. Livet er for begge kjønn - og jeg betraktet dem, der de albuet seg frem på fortauet - besværlig, vanskelig, en evig kamp. Det krever kjempemessig mot og styrke. Og ettersom vi er skapninger med illusjoner, krever det kanskje først og fremst selvtillit. Uten selvtillit er vi som spebarn i vuggen. Og hvordan kan vi snarest utvikle denne flyktige egenskapen, som likevel er så uvurderlig? Ved å tro at andre mennesker er oss underlegne. Ved å føle at vi har en eller annen medfødt overlegenhet over andre mennesker - det kan være rikdom eller rang eller rett nese, eller et Romney-portrett av en bestefar - for det er ikke ende på den menneskelige fantasis rørende påfunn. Herav følger at for en patriark som er nødt til å erobre, å styre, er det av veldig betydning å kunne føle at et stort antall mennesker, ja, faktisk halve menneskerasen, av natur er ham underlegen. Det må sannelig være en av de viktigste kildene til hans makt." (side 47)

Det rettes harde skyts mot datidens menn, og de vilkår som ble kvinnene til del. Fordi de heller ikke fikk reist noen steder, slik som mennene, men måtte holde seg i nærheten av familiens "lune" favn, fikk de heller ikke utvidet horisonten eller sine kunnskaper slik at de kunne sette sine egne liv i et større perspektiv. Woolf argumenterer iherdig for hvorfor ingen kvinne kunne ha skrevet noen av Shakespeares skuespill. Det ville vært en umulighet. Dessuten argumenterer hun fra side 126 og utover om hvorfor en fattig dikter ikke har en sjanse. I så måte kunne kvinners stilling sammenlignes med de fattigste ...

"Intellektuell frihet er avhengig av materielle ting. Poesien er avhengig av intellektuell frihet. Og kvinner har alltid vært fattige, ikke bare gjennom to hundre år, men fra tidenes begynnelse. Kvinner har hatt mindre intellektuell frihet enn slavesønnene i Athen. Kvinner har altså ikke hatt mulighet til å skrive poesi. Det er grunnen til at jeg har lagt slik vekt på penger og et eget rom. Imidlertid er disse ondene i ferd med å bedres, takket være det slit som ble utført av ukjente kvinner i fortiden, kvinner som jeg skulle ønske vi visste mer om. Og merkelig nok takket være to kriger: Krimkrigen som slapp Florence Nightingale ut av dagligstuen, og den europeiske krig som omkring seksti år senere åpnet dørene for gjennomsnittskvinner. Ellers ville dere ikke ha vært her i kveld, og deres mulighet for å tjene fem hundre pund i året ville vært ytterst minimal - og usikker er jeg redd den fremdeles er." (side 127)

"Et eget rom" er spekket med mye godt sitatstoff, og det kunne vært fristende å trekke frem enda flere sitater, men jeg setter en strek her. Essayet er blitt kalt en feministisk klassiker, og anses ved siden av Simone de Beauvoirs "Det annet kjønn" fra 1949 som antakelig det viktigste, skriver Bokklubben i sin presentasjon av boka. For virkelig å forstå Virginia Woolf, bør man ha lest dette essayet!

Jeg kan ikke annet enn å oppfordre sterkt til å lese denne boka selv! Og jeg lover i tillegg til en interessant vandring spesielt gjennom litteraturhistorien, hvor kvinner bare noen hundre år tilbake var så og si fraværende, og hvor det nærmest må anses som et under at det i det hele tatt var mulig for kvinner å produsere litteratur, mange lattervekkende beskrivelser av forholdet mellom menn og kvinner, slik det utvilsomt må ha fortonet seg for den store forfatter på slutten av 1920-årene. Skjønt noe satt på spissen er nok enkelte ting.

Og så gleder jeg meg over at mens jeg skriver dette, så sitter jeg i mitt eget rom i huset vårt - et rom min mann insisterte på at jeg måtte ha da vi flyttet hit for fire år siden. Et rom som jeg ikke deler med noen!

Helt til slutt: Mens jeg googlet og gjorde litt research på hva andre har skrevet om denne boka, kom jeg over en rekke interessante innlegg. Rett etter Bokklubbens link dukket bloggen Lines Bibliotek opp - med den iøyenfallende artikkelen "Virginia Woolf", hvor hun hovedsaklig skriver om "To the Lighthouse", men også nevner essayet "Et eget rom". Deretter dukker det opp en artikkel på NRKs nettsider - Portretter, hvor Virginia Woolfs liv er omtalt. Her dukker også opplysningen opp om at Virginia Woolfs ektemann Leonard Woolf var jøde, og at ekteparet sto på Hitlers dødsliste. Ekteparet hadde planlagt å ta sine egne liv dersom Hitler-Tyskland skulle komme til å okkupere England. Så skjedde heldigvis ikke, men Virginia Woolf tok som kjent sitt eget liv i 1941 ... etter lang tids mental sykdom, vekselsvis med maniske og depressive perioder. Hun ble 59 år.

Det er så og si umulig å skulle gi "Et eget rom" et terningkast. Hvis jeg likevel skulle prøve meg, må det bli terningkast fem denne gangen.

Ja, denne boka er jeg sikker på at du vil like, Karin! ;-)

Mysteriet rundt Anastasias forsvinning

John Boyne (f. 1971) er en irsk forfatter med mange bøker bak seg. Noe som ser ut til å være ett av hans kjennetegn er at han skriver om kjente historiske hendelser, som mytteriet på Bounty, om andre verdenskrig (barneboka "Gutten i den stripete pyjamasen") - og om den russiske revolusjonen (i "Hendelsenes Hus", hvor Romanov-familiens siste dager i Russland står sentralt). Selv har jeg kun lest "Gutten i den stripete pyjamasen" av ham tidligere.

I åpningsscenen i "Hendelsenes Hus" befinner vi oss på begynnelsen av 1980-tallet. Ekteparet Zoya og Georgy Jachmenev har helt siden den russiske revolusjonen i 1918 levd i landflyktighet i Europa - først i Paris og senere i England. Zoya er syk, og har ett eneste ønske: å få se Vinterpalasset i St. Petersburg en siste gang. Men våger de?

Gjennom boka, hvor det hoppes mye frem og tilbake i tid, noe jeg for øvrig opplevde som helt uproblematisk, får vi i tilbakeblikk vite hva ekteparet har opplevd. Vi er tilbake i 1915, hvor Georgy etter nær å ha satt livet til for å redde et medlem av tsarfamilien, blir tilbudt jobb som Alexei Romanovs livvakt.

Alexei er ingen ringere enn sønnen av Tsar Nikolai den andre, og det ikke Georgy vet er at Alexei lider av en blødersykdom. I likhet med alle gutter med blodsbånd til det engelske kongehus på den tiden ... Dette snakket man ikke høyt om, fordi det var forbundet med skam at en med kongelig blod i det hele tatt hadde svakheter. Georgy erfarer at Alexei er en vilter og leken gutt som nekter å leve under det strenge regimet som tsarinaen har lagt opp for ham, og en dag skjer det fatale: han faller ned fra et tre. Tsarinaen bebreider Georgy, til tross for at han ikke har hatt kjennskap til faren for blødninger ...

Mens Georgy befinner seg på Vinterpalasset og er delaktig i tsarfamiliens indre liv, forelsker han og Anastasia seg i hverandre. Og da den russiske revolusjonen bryter ut, noe som ender med at tsarfamilien utslettes, klarer som kjent Anastasia å stikke av. Ingen vet hvor det blir av henne, men det er en kjent myte at hun etter revolusjonen skulle leve i beste velgående et eller annet sted i verden. I "Hendelsenes Hus" forsøker John Boyne å dikte seg inn i hva som skjedde med henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av historien, for ikke å risikere å ødelegge spenningen for andre. Skjønt dersom man er historieinteressert og har lest litt om den russiske revolusjonen, blir antakelig historien for tam og forutsigbar. Dette er risikoen ved å skrive om kjente historiske hendelser hvor utfallet er gitt på forhånd, og derfor stilles det nok ekstra høye krav til kvalitet og innhold. Slik at ikke det hele bare blir en repetisjon av det "alle" vet fra før av ... John Boyne skriver godt - i alle fall ut fra det jeg kunne bedømme etter kun å ha hørt på lydboka. Likevel - riktig spennende ble det aldri, og mot normalt brukte jeg derfor uforholdsmessig lang tid på å komme meg gjennom den. Det lille spenningsmomentet som var igjen - hvor ble det egentlig av Anastasia? - ble for lite rett og slett. Oddvar Helland leste imidlertid godt og med fin innlevelse i teksten, og sånn sett fungerte denne boka svært godt som lydbok, synes jeg. Dette en bok jeg vil anbefale sterkt for yngre lesere, fordi man da får levendegjort den russiske revolusjonen på en måte som tørre fakta i en historiebok ikke klarer, med mindre man har særdeles god fantasi. Min konklusjon blir denne gangen terningkast fire - et sterkt et! Det er bokas språklige kvaliteter som har vært avgjørende ved min vurdering.

Herlig papegøyeskvalder

Etter å ha lest Julian Barnes fantastiske roman "Fornemmelse for slutten" i desember i fjor (min første leste bok av Julian Barnes), var jeg fast bestemt på at dette er en forfatter jeg virkelig ønsker å bli bedre kjent med. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hans roman - eller kanskje rettere sagt biografi - om Gustave Flaubert - "Flauberts papegøye" - var å finne blant 1001 bøker du må lese før du dør. Desto mer nedslående at boka på dette tidspunktet faktisk ikke var å få tak i via de vanlige salgskanalene ... Etter mange måneders venting hos www.antikvariat.net, dukket boka omsider opp i juni i år. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Cappelen Damm den 1. mars i år utga boka som pocket. Tvert i mot planla jeg å lage et stunt med en høylytt bønn om snarest å få utgitt denne boka på nytt da siste side var vendt for et par dager siden ... I stedet - og nå foregriper jeg - kommer denne omtalen til å ende med et rungende "Løp og kjøp!" til alle ansvarlige bokelskere som ønsker å være litt med der det skjer! Dette er nemlig en bok alle som er over gjennomsnittet litteraturinteressert bare MÅ få med seg!

I "Flauberts papegøye" møter vi den aldrende legen og enkemannen Geoffrey Braithwaite, som på sine gamle dager er besatt av den franske 1800 tallsforfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) , mannen som er aller mest kjent for sin roman "Madame Bovari". I særdeleshet er det historien om en spesiell utstoppet papegøye som Flaubert lot seg inspirere av mens han skrev sin roman "Un coeur simple" (Et enkelt hjerte), som Braithwaite jakter på. I jakten på den rette papegøyen nærmer vi oss stadig Gustave Flauberts sjelsliv. Mannen som aldri giftet seg, men omga seg med elskerinner, noe som til slutt medførte at også han - i likhet med mange av sine samtidige - fikk syfilis ... Mannen som mente at hans egen person var totalt uinteressant mtp. den litteraturen han skapte ... Hvor mye av Flaubert fantes likevel i hans romaner? Og hvor ble det av den autentiske papegøyen som inspirerte Flaubert?

"Vi rekapitulerer. Først har vi Loulou, papegøyen til Félicité. Så er det de to konkurrerende, utstoppede papegøyene, én på Hôtel-Dieu og én ute ved Croisset. Så er det de tre levende papegøyene, to i Trouville og én i Venezia, pluss den syke parakitten i Antibes. Som mulig opphav til Loulou tror jeg vi kan se bort fra moren i en "avskyelig" engelsk familie Gustave traff på båten fra Alexandria til Kairo: Med grønn øyeskygge som klistret seg til kysen, så hun ut "som en syk, gammel papegøye." (side 57)

Flaubert hadde en gang elsket og tapt, og etter dette forherdet han sitt hjerte slik at ingen annen kvinne kunne overta den plassen som var tiltenkt hans elskede. Kanskje nettopp derfor fremsto han som litt av en kyniker i senere faser av sitt liv, og hvor ingen kvinne klarte å binde ham til seg. Dette skulle han senere komme til å angre på - særlig når alderen og ensomheten kom trengende på.

Samtidig som "Flauberts papegøye" er en slags romanbiografi over Flauberts liv og forfatterskap, syntes det i alle fall for meg som om legen Geoffrey Braithwaite fremstår som forfatterens eget alterego, men hvor han tidvis kan leke seg med det mest autrerte og dra det hele så mye lenger - til stor fornøyelse for meg som leser. Jeg humret og lo meg gjennom denne boka, som er et funn for litteraturinteresserte som også ønsker å lære litt.

Når den aldrende legen går til angrep på litteraturkritikerne, er det med et fandenivoldsk vidd som er så kneggende morsomt at det var så vidt jeg klarte å lese videre.

"De bøkene de (les: kritikerne - min kommentar) underviser i og skriver om, kan aldri forsvinne ut av hjernen deres. De inngår i familien. Kanskje det er derfor enkelte kritikere utvikler en svakt overbærende tone overfor det temaet de tar for seg. De oppfører seg som om Flaubert, Milton eller Wordsworth var en eller annen kjedelig gyngestoltante som luktet harskt pudder, bare interesserte seg for fortiden og ikke hadde sagt noe nytt på årevis. ....

Mens den vanlige, men lidenskapelige leser derimot har lov til å glemme, han kan gå sin vei, være utro med andre forfattere, komme tilbake og bli trollbundet igjen. ..." (side 77)

I et kapittel dikter Braithwaite seg inn i hodet på en av Flauberts forsmådde elskerinner, mens han i et annet tar for seg alle forbudene han hadde innført dersom han fikk bestemme hva forfattere fikk lov til å skrive om - omtalt som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Og mens han graver seg ned i Flauberts innerste hemmeligheter, lurer man mon tro på om han egentlig leter etter sin avdøde kones uforståelige irrganger.

"Ellen. Min kone: et menneske jeg synes jeg forstår dårligere enn en utenlandsk forfatter som har vært død i hundre år. Er dette lettere sinnsforvirring, eller er det normalt? Hun gjorde det fordi, sier bøkene. Hun gjorde det, sier livet. Bøkene er stedet hvor tingene blir forklart for en, livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at livene de gir mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget." (side 179)

Siden boka som nevnt er en 1001-bok, siterer jeg fra denne til slutt:

"En støvete, pensjonert doktor som forføres av en avdød fransk forfatter, virker lite trolig som fruktbar grunn for humor, men romanen er full av vidd og innsikt. Den flommer av detaljer, blant annet tre Flaubert-biografier (én salvelsesfull, én kritisk og én objektiv); den virkelige Flaubert-eksperten Enid Starkie opptrer, og det forekommer til og med en liksom-universitetseksamen. Dessuten inneholder boken en del pussig materiale, som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Det er et fascinerende puslespill av en bok."

Inne i mitt eksemplar av boka fant jeg dessuten en VG-bokanmeldelse fra 9. november 1987, ført i pennen av Tove Valmot. Hun var den gangen helt fra seg av ovasjoner over bokas kvaliteter - "Forfatterens fascinerende tanke er nemlig den at vår oppfatning av andre - heri innbefattet Flaubert - alltid speiler oss selv."

Jeg elsket denne boka! Ikke bare er den glitrende skrevet, men tematikken og analysen av et forfatterskap, med et utall av de mest merkverdige digresjoner underveis - det var fornøyelig fra første til siste setning! Få kan som Julian Barnes skrive så interessant om f.eks. Gustave Flauberts beskrivelse av Madame Bovaris øyne - et i bunn og grunn trivielt tema som løftes til et spørsmål om hennes karakter - både i filosofisk og moralsk forstand. Og et ditto omvendt vrengebilde av en akademisk litteraturkritiker som pirker i inkonsekvente beskrivelser i Flauberts tekst - og det på et detaljnivå man nettopp må være akademiker i et snevert miljø for i det hele tatt å ha interesse for. Det hele fremstilles med et komikkens skjær - slik at man en gang for alle skjønner at noen kritikere utelukkende skriver for hverandre - andre for leserne ... Og uten å røpe for mye om slutten, som for øvrig er i god Julian Barnes-stil, kan man vel si at spørsmålet rundt hvilken papegøye som egentlig er den rette, koker noe bort i kålen til slutt ...

Jeg er ikke i tvil: Her blir det terningkast seks!

født 22. desember 1807
død 21. oktober 1873
Wikipedia
Biografi:
«Til Henrik Wergeland!», Morgenbladet (lyrikk), august 1830
Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (litteraturkritikk), 1832
Norges Dæmring. Et polemisk Digt (lyrikk), 1834
Digte, 1839 [1838]
Nyere Digte, 1845 [1844]
Halvhundrede Digte, 1848
Reisebilleder og Digte, 1851
En Sjel i Vildmarken (fortelling), 1856
En Digtsamling, 1860 [1859]
Ewald og de norske Digtere (litteraturhistorie), 1863
Samlede Skrifter, 1867–68
Samlede Digterværker, Jubilæumsutgave I-VI 1907, gjenutgitt i 1921
Samlede Digterverker I-III, 1945
Metaphysik i 100 Paragrafer (forelesningsmanuskript utgitt med kommentarer ved A. Aarnes og E. A. Wyller), 1965
Samlede verker 1–5 (vitenskapelig utgave med innledning og kommentarer av Ingard Hauge), 1990–92.

Konflikten mellom Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var en kulturpolitisk konflikt og en personlig konflikt som tok til i 1830 med utgangspunkt i studentmiljøet i hovedstaden.
Ref. Wikipedia.

MINNENE

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets tusen drepende tonn
i å styrte utfor.

HANS BØRLI

Takk! Så sant. Jeg er svak for Kolbein Falkeids dikt. :)

Ja du går inn på "innstillinger", trykker på "bilde" velger file til bilde du vil hente opp, trykker på last opp bilde - tror du trykker på F5 etterpå. :)

Jeg anbefaler deg å begynne med "Mrs Dalloway". Vær forberedt på at den ytre handlingen er beskjeden!

Bøkene hennes er ikke tykke, hun skriver så vakkert og innsiktsfullt - og jeg finner henne veldig fascinerende. Bare av den grunn synes jeg personlig at det er høyst overkommelig å komme gjennom bøkene hennes. Bruk litt tid - ikke rush!

Morsomt og interessant innlegg!

Personlig mener jeg at man bør være tilbakeholden med å kalle seg selv forfatter. Det kan sikkert diskuteres hvor mye som skal til for å tittulere seg selv som forfatter - om man må leve av sitt forfatterskap på heltid, eller om det holder å skrive en og annen bok i løpet av et langt liv. I farten kommer jeg på at det f.eks. på Wikipedia ofte kan stå om en person at vedkommende er forfatter, journalist og rikssynser, og dette trekker vel i retning av at man kan være flere ting på en gang, også forfatter! (Og så er det selvsagt et helt annet spørsmål hvem som egentlig sitter med definisjonsmakten på et medium som bl.a. Wikipedia ...)

Min erfaring er at de som med rette kan kalle seg forfattere, er tilbakeholden med dette selv, med mindre de altså lever av sitt forfatterskap på heltid. Og så kan vi andre selvsagt kose oss med ergrelsen når vi ser at "hvermansen" misbruker denne hederstittelen i debattinnlegg i avisene ... ;-)

Takk for tips, har lagt den til ønskelisten. :)

Denne forfatteren har jeg fått et sterkt forhold til. Nå i sommer var jeg bl.a. i Sussex i England, og da besøkte jeg Virginia Woolfs landsted Monk´s House. I dag har jeg skrevet om huset og hagen hennes på bloggen min, og her er linken.

Huff, ja. Man kan si fordommer fordummer. Det vil alltid være noen som ikke har verken moral eller etikk uansett religion. Å ta alt bokstavelig Bibelen/Koranen har ført til nedsettelse av andre menneskers verdi og til mange kriger, På den annen side så er det vårt følelsesliv som gir oss erfaringer og oppfattelse av omverdenen. Vold avler vold som et råttent eple påvirker det våre følelser. Å tilgi er ikke å godta en krenket hendelse, men å slippe våre følelser fri.

hehe vi kvinner har en tendens til å ta flere utenom stikkveier for å beskrive noe underveis. Menn klarer ikke å følge med og trekke fra / trekke til historien ved veis ende.

Kjøpte nettopp Hitler, overmot og nederlag av Ian Kershaw på nettet. Den var opprinnelig i 2 bøker, men er nå på nærmere 1000 sider. Den skal være utrolig god av dem jeg har spurt. Nå har jeg lest flere bøker fra WWII. Det er først nå i de senere årene at de er kommet på markedet. Noen kom vel ut rett etter krigen uten at de fikk noe særlig oppmerksomhet pga, nærheten til krigens dager.

Humoristisk om å bli dumpet

Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.

Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden.

I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ...

I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!

"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren.

Her blir det terningkast fire!

Få øynene opp for denne boka!

Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!

Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia.

Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt.

"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.

Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen.

"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...

Jeg mener at denne boka fortjenere terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!

"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene."

Bertha von Suttner