Her er noen forfattere du kan sjekke ut:
Raymond Chandler, Thomas Harris, John Dickson Carr, John Updike, Patricia Highsmith, James M. Cain, Ed McBain, Mary Higgins Clark, Ross MacDonald, Edgar Allan Poe, Quentin Patrick

Regn

En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!
En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikke, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

Sigbjørn Obstfelder
(Endelig kom regnet. Jeg kunne hatt lyst danset regndansen, fordi innkjørselen min har vært islagt og kjøre opp den 60 m lange bakken har vært utelukket. Nå kan jeg endelig hente bokpakkene mine. Jippi!)

Dette var og ukjent for meg så jeg søkte for å vite når Ibsen skrev dette dikt som ble tonesatt flere ganger. Fikk opp wikipedia med oppdatert sang "Vi vandrer med freidig mot". Han skrev dette i sin tid i Bergen i 1853 og han ble jo gift med Suzannah Ibsen fra Bergen (barndomsvenninne med Karoline Bjørnson (Reimers)).

Håper våren kommer ganske så snart. Som vestlending er jeg uvant med sne og is over lengre tid. Innkjørselen min er isbelagt og det er en 60 m liten bakke så sier det seg selv at man er ute på egen risiko. :)

hehe har hatt lesesperre en stund.

Teologien er som ei gamal brok som er bøtt so lenge at ho ikkje toler meir. Tek du i henne, raknar ho.
Olav H. Hauge

Kynisme er mine kvardagsklæde.
Olav H. Hauge

I tungladd stille

Tagalt – i tungladd stille,
nedsnødd ligg berget det skume.
Nåbleik lyser den blakke måne
på attgangarvandring i romet.

Skrymtande skugge av skyer
i jag over skavlar og fenner
som trugande heng og ventar
ropet frå redde grender.

Skrik ikkje. Kviskre berre –
Rop ikkje ut di kvide.
For berre eit ord
i den ladde stille
kann løyse den tunge skride - -

Forfatter: Jan Magnus Bruheim
Utgitt: Frå samlinga «Bilete med bakgrunn», Aschehoug 1957

Skulle nok likt å være flue på veggen når det gjelder Hulda Garborg. Hold følelsen så lenge du kan. Var på noen forfattertreff som bokhandel i Haugesund arrangerte for noen år siden og det var kjekt å være med på. Det var ikke plass til så mange i butikklokale så det føltes litt spesielt. :)

Mang ein mann er modig når mange ser på.
Olav H. Hauge

Det er noe tungvint/merkelig å måtte gå ut av denne webside som omfatter alt om bøker for å besøke en persons private side et annet sted for å lese omtale om en bok. Det er jo derfor vi har samlet oss her, for her har vi alt på et sted i vårt lille bok-samfunn.

Kom til å tenke på at på av omtalen av boken ikke skal ha diskusjoner burde det kanskje være en knapp nederst på omtalen som fører dithen hvor diskusjonen/svar skal være. Bare en tanke. Da trenger man ikke å eie boken. Da er begge på en måte linken sammen, samtidig som de vises separat.

Jeg lurer litt på om dersom bokomtale skal stå alene og diskusjonene i en annen. Må man eie boken for å starte en diskusjon? Dersom det slik vi skal gjøre det. Jeg må innrømme at jeg slett ikke er noen mester i å skrive omtale, men jeg prøver.

Var nettopp inne. Jeg har mobilbredbånd, men måtte vente bitte grand før bilde kom. Takker den som kom med linken. Det er bare her at slike snop legges ut. :)

Vegvisarane viser folk leid og veg, dei stend og peikar mangarma på vegskilti. Mange folkeforførarar viser óg vegen og leidi for folk, men dei gjeng ikkje sjølve, dei heller.
Olav H. Hauge

Ungdomstristesse

Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset.

"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)

Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.

Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ...

"Alle steder er like," sier jeg.

"Hva mener du?"

"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."

"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."

"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"

Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)

Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...

Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!

Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?

"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)

Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet!

Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...

Jeg har faktisk ikke lest Commonwealth-bøkene enda. Det er de tre som står igjen av forfatterskapet. I stedet har jeg nettopp startet opp på nytt med Joshua Calvert og co, før jeg skal gi meg i kast med dem.

Takk for svar. Da må en person ha slettet sin side her, for både "de jeg følger" og "de som følger" meg - har det samme antall som tidligere.

Antall som følger meg er ikke oppdatert og har funnet en som følger meg uten at denne er blitt registrert i min profil eller fått mail om det. Når jeg skriver omtale om en bok hvorfor er den ikke å finnes andre plasser enn på forsiden, for den ligger ikke under bøker. :)

Hvor ligger Als? Har aldri hørt om stedet og er nysgjerrig. :)