Bokelskere.no

Gir sommerstemning

Her er min anmeldelse av "Offer uten ansikt" (ekstern lenke)

En vanvittig morsom bok skrevet av en 9-åring i 1890. Jeg skjønte jeg burde lese denne boka da jeg fant den på to ulike lister, Guardians liste 10 overlooked novels og Alexander McCall Smith's top 10 favourite humorous books

Boka er trykket som den ble skrevet, med skrivefeil og det hele derav tittelen. Jeg mistenker at Daisy Ashford allerede i en alder av 9 hadde forlest seg på Jane Austen og dets like for dette er en sinnsyk parodi på den typen bøker, blandet med hvordan et barn betrakter verden. Allerede første setning setter stemningen

”Mr Salteena was an elderly man of 42 and was fond of asking people to stay with him” (s. 19)

Eller hvordan man som barn forestiller seg at det man liker best er det som blir spist på fine selskaper og blander det sammen med det man vet om voksenverdenen

”… the more searius people such as the prime minister and the admirals etc were eating ices and talking passionately about the laws in a low undertone”. (s. 54)

Jeg likte spesielt godt beskrivelsene av mennesker og klær slik som ofte inneholder overraskende kombinasjoner i samme setning

”I am fond of digging in the garden and I am parshial to ladies if they are nice” (s. 20)

“She had very nice feet and plenty of money” (s. 76)

Det er også en del kjærlighetshistorier med svulstige ytringer som er veldig tatt på kornet

”This is agony cried Mr Salteena clutching hold of a table my life will be sour grapes and ashes without you” (s. 63)

“… you are fresher than the rose my dear no soap could make you fairer…” (s. 65)

Med bare 79 sider og morsomme illustrasjoner er dette en bok jeg anbefaler på det varmeste.

”One of the funniest book you will ever read” ifølge Bill Bryson. Jeg vil ikke gå så langt, jeg synes nok dette er mer en humre bok enn en laugh out loud bok, men allikevel vel verdt å lese. Dette er visstnok en kultbok i klatremiljøer og er sikkert enda morsommere for de som driver med klatring og som kjenner seg mer igjen i en god del av poengene. Jeg kom over boka da den var på humordelen av Guardians '1000 Novels Everyone Must Read' liste.

Boka er en parodi på bøker om hasardiøse ekspedisjoner til uoppdagede steder og har absolutt en del morsomme poenger spesielt i begynnelsen

“If the summit were reached the successful pair would, if photogenic and under sixty, be offered film contracts for a picture entitled ‘Tarzan and the Atrocious Snowmen’”. (s. 7)

”The equipment for this camp had to be carried from the railhead at Chaikhosi, a distance of 500 miles. Five porters would be needed for this. Two porters would be needed to carry the food for these five, and another would carry the food for these two. His food would be carried by a boy. The boy would carry his own food. The first supporting party would be established at 38,000 feet, also with a fortnight supplies, which necessitated another eight porters and a boy. In all, to transport tents and equipment, food, radio, scientific and photographic gear, personal effects, and so on, 3,000 porters and 375 boys would be required”. (s. 5)

Fjell i både Antarktis og på New Zealand er oppkalt Rum Doodle etter denne boka. Det er også en restaurant i Nepal med navnet The Rum Doodle.

Den av bøkene av Helen Dunmore som jeg så langt har lest som jeg har likt best. Jeg synes de to andre jeg har lest, The Greatcoat og The Lie, var veldig godt skrevet, men at plottet ble litt for spesielt. Derfor var jeg glad for at historien i Zennor in Darkness var mer tradisjonell, men med det samme gode språket og driven.

Handlingen er lagt til Cornwall under 1. verdenskrig. Clare bor alene sammen med faren sin, men har mange søskenbarn blant annet mange fettere som enten har blitt kalt ut i krigen eller er redd for å bli det. Clare er spesielt opptatt av fetteren John William som hun alltid har hatt et godt øye til. Han kommer hjem på permisjon, men er ikke helt slik han var før krigen.

Clare er veldig glad i å tegne og går gjerne på lange turer ut i naturen for å tegne. På en av disse turene møter hun forfatteren D. H. Lawrence som har flyttet til Cornwall med sin tyske kone for å unnslippe mistenkeliggjøringen av tyskere i London. Men folk er nok ikke mindre mistenkelige eller glade i å sladre i Cornwall enn andre steder. Clare blir venner med Lawrence og blir invitert hjem for å besøke ham og kona. Dermed begynner det å gå rykter også om henne.

Jeg likte godt sammenflettingen av historien til Clare med faktiske personer. En veldig godt skrevet roman som gir et levende innblikk i perioden og i naturen og miljøet i Cornwall som sikkert ikke blir den siste jeg leser av Helen Dunmore.

Her er min anmeldelse av "En mørkere himmel" (ekstern lenke)

Har robot av gammel type (tre) (!) og kan bekrefte at orepinne brukes på denne måten, selv om vi der jeg kommer fra vanligvis kaller det tollepinne.

Klassikere av den morsomme sorten :D

En veldig morsom bok om busskjøring (!). Jeg hadde ingen anelse det gikk an å skrive en så hylende morsom bok om det temaet. Men en av grunnene til at den er så morsom er nok at den i tillegg til å få en til å se på busser med nye øyne også tar arbeidslivet mer generelt veldig på kornet.

Magnus Mills har en litt spesiell stil ved at man ikke vet noe særlig om hovedpersonen utover det han tenker og mener om jobbsituasjonen sin, Boka foregår hele tiden på jobben og vi vet ikke hva hovedpersonen gjør på fritiden, om han har familie eller engang hva han heter.
Lederne i busselskapet er mest opptatt av avstanden mellom bussene og at den skal opprettholdes (The maintenance of headway) og mens det er akseptabelt å bli forsinket begynner boka ganske rett på med at

’There is no excuse for being early’
‘No, I suppose not’
‘None whatsoever’
‘No’
‘It is forbidden’
‘Yes’

Det gir et morsomt innblikk I hva bussjåfører (muligens) tenker

”When you came to the southern approach there was a slight dip which caused the bus to bounce dramatically if it was travelling at any speed over twenty miles per hour. Quite good fun if you were chock-a-block with people during the evening rush”. (s.58)

Og tar på kornet hvordan passasjerene tenker

”When anybody rang the bell I treated them to a precision landing, pulling squarly into the kerb, and letting them out through the front doors to make them feel privileged” (s. 58)

Boka er ikke mer en 150 sider som jeg synes er perfekt for et slikt smalt tema. Ekstra morsomt er det når en vet at forfatteren faktisk er bussjåfør i London. Jeg skal innrømme at jeg var ganske skeptisk til boka før jeg begynte, men det er en av de aller morsomste bøkene jeg har lest og jeg begynner nå nesten å le bare jeg ser en buss :D

En bok som tar arbeidslivet veldig på kornet. Utgangspunktet for denne boka er et ganske vilt prosjekt (The Scheme) satt i stand for å bli kvitt all arbeidsløshet (som selvfølgelig er kjempeflott), problemet er bare at bedriften ikke egentlig produserer noe. Boka minnet meg om en setning fra Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg ” ... en såkalt progressiv business. En som ikke baserer seg på kunder og fortjeneste, men heller på å være en fasade.” Eller som det står i Mills bok

“The success of The Scheme depended above all else on appearances. It was popular because people could see it in operation on a daily basis. When a UniVan passed by, it reminded onlookers that all across the country men and women were occupied in gainful employment.” (s. 59)

Den navnløse hovedpersonen jobber altså i en ”bedrift” der de kjører fra en stasjon til en annen i spesialdesignede biler, men det eneste de frakter er deler til disse bilene. Høres crazy ut, men allikevel kjenner jeg igjen de fleste trekkene fra arbeidslivet som helhet. Og som ellers i arbeidslivet snakker folk som om jobbene deres er de morsomste i hele verden. For eksempel sier en av personene i boka som en kommentar til at de skal ha meg seg litt forskjellige bildeler

”Ah, that’s what I love about this job’, remarked George. The variety.” (s. 19)

Og måten å få en til å føle seg som en viktig ansatt på

”Assistant Driver Jonathan Fairley. He needs someone to show him the ropes. We thought you’d be best.

The way Bob said ’we’ made it sound as if some standing committee had specially requested that I look after the newcomer, and that his future at The Scheme would be dependent on the invaluable advice only I could give him. The truth, of course, was much more simple: no one else was available.” (s. 38).

De første 2/3 av boka er bare helt strålende og får en soleklar 6er fra min side, men jeg synes avslutningen litt for utroverdig og prøvde litt for hardt å være samfunnskritisk. Dermed blir det en sterk 5er fra meg. Denne boka leser man raskt gjennom på en ettermiddag. Den er også oversatt til norske med tittelen Plan for full sysselsetting.

En veldig morsom satirisk bok med handling fra verdensutstillingen i Brussel i 1958.
Hovedpersonen Thomas jobber ved Central Office for Information i London for det meste med å utarbeide nasjonale informasjonskampanjer om alt fra hvordan man skal krysse veien til å huske å vaske hendene. Men når sjefen finner ut at moren han er fra Belgia og faren driver pub blir det bestemt at han skal sendes til verdensutstillingen i Brussel for å ha overoppsynet med puben Britannia på den britiske paviljongen.

Slik endres livet hans til å fly på endeløse planleggingsmøter og gjengivelsene av den er bar helt kostelige og tar virkelig arbeidslivet på kornet. De han skal jobbe sammen med har heller ikke mye tro på prosjektet.

Six months from now we’re all going to be packing up with no more understanding of each other than when we started. On the other hand, if the people in charge want to chuck away a few million setting up this crazy fair, good luck to them. I’m quite happy to lend a hand in exchange for a decent cut (s. 54)

Snart er han på plass i Brussel der den belgiske kongen åpner utstillingen

King Baudouin proceeded into the Grand Auditorium, where shortly after ten o’clock, he delivered his inaugural speech. A speech in which he expressed his view that humanity was standing at a crossroads, and that it faced two paths, one which led towards peace and one which led to destruction. He recommended, on the whole, taking the first of these paths. It was a fine, wise and memorable speech, most people agreed afterwards (s. 81).

Og slik blir han del av en helt egen verden av folk som jobber, bor og morer seg sammen. Men dette er mitt under den kalde krigen og det er også fult av spioner som stadig dukker opp og blander seg inn. Og hvor mye av dette er virkelig?

The Britannia was a fake: it was a fake pub, projecting a fake vision of England, transported into a fake setting where every other country was projecting fake visions of their national identity (s. 179).

Boka tar på kornet og gjør narr av både arbeidslivet, kulturforskjeller, spionromaner og en hel del andre ting. Jeg elsket også stemningen i boka. En av grunnene til at jeg likte boka så godt er kanskje at jeg synes Thomas er en veldig sympatisk person (”Thomas was a quiet man. That was his distinguishing feature” (s. 2)). En veldig artig bok som jeg absolutt anbefaler.

Jeg mener det skrives for få bøker om arbeidslivet. Man tilbringer jo tross alt rundt en tredjedel av hverdagene der, men litteraturen ser til å være mest opptatt av kjærlighet, fritid og familieliv.

Ikke minst er jeg glad i bøker som tar for seg noe av det absurde ved arbeidslivet, tar det på kornet og setter det på spissen, og her er en list med slike bøker.

Her er min anmeldelse av Fare for gjentakelse (ekstern lenke)