Et slags forsøk på å skrive en norsk versjon av Easton Ellis Glamorama. Spekkfull av referanser til Oslos utelivsjungel på tidelig nittitall, oppramsing av bekledning(nikk til en annen Easton Ellis bok, nemlig American Psycho), one-night stands og knipsing av E.

Gjentagelsene, og retningsløsheten i boka, noe som for så vidt stemmer overens med hovedpersonen Thea ditto evne og vilje til å gjøre noe annet enn å drikke, dope seg, og se på repriser av Melrose Place, kunne fungert de, om jeg i det minste hadde trodd på Thea som romanfigur. Det gjør jeg ikke før ti sider før boken slutter. Først da blir hun noe mer enn en todimensjonal forestilling av alt som var galt med nittitallet. Om du orker å vente så lenge, og lenge har sett etter en bok som kan gi deg tilbake minnene fra Head-On og Z-Tv sin storhetstid, da er dette boken for deg. Men dette er ikke boken for meg.

Jeg er nok igjen, i likhet med når det gjelder "Drømmen om Narnia", litt snill som kaster en firer. Det som trekker opp er selve plotet, og ideen bak. De fire barna som finner en annen verden på den andre siden av klesskapet, og de til dels fargerike karakterene i Narnia, med herr og fru Bever og faunen Tumnus i spissen fenget i alle fall seksåringen her. Jeg for min del synes språket er kronglete, og enkelte av dialogene er direkte dårlige. I tillegg evner ikke C.S. Lewis og benytte seg av spenningskurver. I de tilfellene det skjer noe dramatisk, er det over på tre setninger, som under den siste kampen mellom Aslan og Heksa Hvit. Det religiøse lurer under, men er, heldigvis, ikke like overtydelig som i "Drømmen om Narnia". Vi kommer uansett til å fortsette ufortrødent med Prins Caspian!

Hvem mangler en bokstav for å elske?

Det er esken, det
Åpner du den
ser du hvor tom den er

Så tom at den rommer en pose
med drops
eller en hel liten ferie
med frimerker og servietter
Det er ikke verst

Har du en L
i navnet ditt kanskje?

Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Fra samlingen «Regnværsgåter», Cappelen 1994

Som prosjekt, og i form av kreativitet i formspråk er boken en sekser. Som leseopplevelse fungerer den ikke like godt for meg. Ideen med det uendelige rommet bak en dør som ikke skulle ha vært i stua er ikke så gæren, men etter hvert blir synes jeg alle finurlighetene i form av blant annet tekst som krymper inn i takt med at det blir trangt rundt hovedpersonen, henvisninger til fiktive saktekster og tekst som er streket over blir viktigere enn teksten i seg selv. At rommet kan stå som en metafor på personene i bokens indre kamper og problemer er lite påpekt i andre anmeldelser jeg har lest, men jeg opplever det som en åpenbar tolkning. Den overdrevne bruken av eksperter rundt filmen "The Navidson Project", er interessant som kritikk av universitetsmiljøer og forskere som jobber med og mener noe om ekstremt smale felt. Boken er kanskje den mest krevende boken jeg har fullført. Det var jeg forberedt på, og det trigget meg. Det er viktig å påpeke at dette langt i fra er en dårlig bok, men jeg synes at den i blant prøver litt for hardt å være krevende, og dette står i blant i veien for nerven i selve teksten. Kunne jeg gitt 4,5 ville den fått det.

Takk jeg så det ikke før du påpekte det :)

Våre liv

Våre liv er mosaikker
av andres menneskers
nærhet, tanker, stemmer,
av rommene vi var i,
katten vi klappet,
av trærne og fuglene og
skyggene langs veien,
lyden av fottrinn,
duften av ryllik sakte
blir bildet til
men aldri ferdig.

Forfatter: Mathis Mathise
Utgitt: Fra samlingen «Reise», Aschehoug 1996.

Stedet

Før lengtet jeg alltid etter noe annet
Det var alltid ting jeg ville eie, steder
jeg ville reise til, liv jeg ville leve

Nå gripes jeg stadig oftere av lengsel
etter det livet jeg har levet, gjennomlyst
av vemod for alt jeg har elsket og tapt

Jeg kan våkne om natten, alene, åpen
full av savn fordi jeg lengter så usigelig
etter stedet hvor jeg er, her

Forfatter: Stein Mehren
Utgitt: Fra samlingen «Anrop fra en mørk stjerne», Aschehoug 2006

Fluer

Lavkastevenner i lufta.
Mynter av gjødsel og bedervet kjøtt
slåss dere om.
Skorpen på knærne våre
rundstjeler dere.
Men i varmen under stuetaket
svirrer dere hjemmelekser
i geometri for viderekomne.

Forfatter: Kolbein Falkeid
Utgitt: Fra samlingen «De andre», Cappelen 1984.

Dyster bok, med passende tegninger i toner av grått og svart, som er like mye en god fortelling som et tidsbilde av London på slutten av 1800-tallet som en teori på hvem Jack the Ripper virkelig var. Tillegget på over 40 sider hvor forfatteren kommenterer boken del for del, og går gjennom kildene han og tegneren har brukt, viser hvilket enormt arbeid som har blitt lagt ned for å få små detaljer historisk riktige.

Boken får en syltynn firer av meg. Min datter på 6 sin begeistring trekker opp - "jeg liker at det er magiske ting og sånt", men jeg synes at de bibelske allusjonene, og higenen etter å lage en egen skapelsesberetning er i overkant tydelige. I tillegg er det ikke den helt store driven gjennom hele boken, den kunne vært tjent med å være redigert ned en tredel, og da særlig de mer overdrevent poetiske naturskildringene, og de klare moralske holdningene til blant annet alkohol.

Når vi nå skal videre til "Løven, heksa og klesskapet" håper jeg at jeg husker riktig, når jeg husker det som en bok med mer handling og bruk av humor, som bare glimtvis kommer til syne i "Drømmen om Narnia".

Hadde fortjent 3,5 på terningen. Del 1, som består av intervjuer av både jøder og ikke jøder som opplevde det tredje riket er interessant og underholdende. Del 2 oppleves mer som en masteroppgave(om enn av høy kvalitet), hvor man oppsummerer og samler intervjumaterialet i tabeller. Vil nok primært være av interesse for veldig spesielt interesserte.

Det er lenge siden jeg har blitt så sint og oppgitt av en bok. Skildringen av hverdagen til palestinerne og den israelske hærens opptreden, som er et ekko av Nürnberglovene i mellomkrigstidens Tyskland, skaper ikke det store håpet for at det noen gang skal bli fred i dette området. Hat avler hat og vold avler vold, i en runddans som ingen av partene vil eller klarer å komme ut av. Strålende bok, som bør skape engasjement hos alle som tar seg bryet med å lese den.

Brennmanet

Fra det grønnsvarte dypet
som solskinnet fisker i med snører av langt lys
klatrer manetenes vannkupler:
Levende stjernekonstellasjoner
i en våt og ukjent fabelverden,
pulsarer fra krabbetåker i havet,
lydløse vingeslag, søvn
på gyngende meier.
Og uten ord. Uten sorg. Bare
stoff i bevegelse, kometer
med et slep av livsfarlig havfruehår.

Forfatter: Kolbein Falkeid
Utgitt: Fra samlingen «De andre», Cappelen 1984.

Tiden er gratis,
Du kan ikke eie den,
men du kan benytte den.
Du kan ikke holde den,
men du kan bruke den.
Når du har mistet den,
kan du aldri få den tilbake...

ukjent

Hånden

Tjuesyv bein,
trettifem muskler,
omtrent to tusen nerveceller
i hver av våre fem fingertupper.
Det holder i lange baner
til å skrive Mein Kampf
eller Ole Brumm.

Forfatter: Wislawa Szymborska
Utgitt: Fra samlingen «Livet er den eneste måten», dikt 2002 – 2012. Gjendiktet av Christian Kjelstrup. Tiden Norsk forlag 2013.

Store norske Leksikon:
Johan Kristoffer Bojer født 6. mars 1872 i Orkdal, Sør-Trøndelag
død 3. juli 1959 i Oppdal, Sør-Trøndelag

Han var en av 1900-tallets mest produktive norske forfattere. Han var født utenfor ekteskap og vokste opp på husmannsplassen Fætten i Rissa, der Randi og Elias Fætten ble som foreldre for ham.

Rundslipt stein

Jeg var veldig
liten, sommerdag
var det og en øy i fjord-
gapet, himmel, horisont
og hele greia var
enkel, det er bare å spole
tilbake: Jeg var
veldig liten og sto urørlig
på øya i fjordgapet med en stein
og tenkte mitt om morfar
som plutselig var så død
og borte. En rund
stein. Foran himmelen, horisonten
var jeg veldig

Hvis du nå sier og så
Videre? Sier jeg ikke mer

Forfatter: Dag Larsen
Utgitt: Fra samlingen «Norske gutter» - dikt for yngre mennesker. Tiden norsk forlag 1992.

Ønskeliste

Pulsvarmere, håndstrikket, lenge .

Kritt i alle farger

sekunder – minutter – timer
en dagbok, blanke ark.

Og et skjerf med hull inni

Og en klokke som går baklengs når vi er sammen.

Forfatter: Martina Gaux

Over de høye fjelle

Undrer meg på hva jeg får å se
over de høye fjelle?
Øyet møter nok bare sne;
rundt omkring står det grønne tre,
ville så gjerne over; -
tro, når det reisen vover?

Ørnen løfter med sterke slag
over de høye fjelle, -
ror i den unge, kraftfulle dag,
metter sitt mot i det ville jag,
senker seg hvor den lyster, -
ser mot de fremmede kyster!

Ut vil jeg! ut! – å så langt, langt, langt
over de høye fjelle!
Her er så knugende, tærende trangt,
og mitt mot er så ungt og rankt,
la det få stigningen friste,
- ikke mot murkanten briste!

En gang, jeg vet, vil det rekke frem
over de høye fjelle,
kanskje du alt har din dør på klem? –
Herre min Gud, godt er ditt hjem –
la det dog ennå stenges,
og jeg få lov til å lenges

Forfatter: Bjørnstjerne Bjørnson
Utgitt: Utdrag fra «Arne», Gyldendal 1940