Jeg, og Josefine på syv, trives fortsatt på Galtvort. Dette er underholdende, godt skrevet og mot slutten er det også veldig spennende. Vi ler av den håpløse Gyldeprinz Gulmedal, og fortviler når det ser som mørkest ut for Harry og vennene hans. Et par ting i selve klimakset har litt "Hardyguttene"-preg for meg, på den måten at det dukker opp ting som løser problemer fra intet, helt tilfeldig. Dette trekker dog ikke ned helhetsinntrykket, som er at dette er et fargerikt og underholdende univers å befinne seg i. Vi gleder oss i alle fall begge to til neste skoleår på Galtvort!

hehe hvem har sagt at livet er rettferdig!

Steinalder

Hva gjør vi nå? sa du.
Jeg tror ikke jeg svarte,
veit ikke om det var fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si
eller fordi jeg plutselig helt manglet bokstaver.
Men jeg husker hvordan jeg følte meg.
Det var akkurat som den gangen mamma skulle på misjonsmøte
og satte igjen en hjemmelaget pizza til pappa og meg.
Vi ble bare stående og se på den
visste ikke om ovnen skulle forvarmes
eller hvilken rist vi skulle bruke.
Visste ikke hvor mange grader som skulle til
for at osten skulle smelte
og bunnen bli sprø.
Slik følte jeg meg den første dagen vi bar babybagen inn
satte den ned på den slitte parketten
i den gamle husmannsstua vi leide
og så ble vi bare sittende der
som to steinaldermennesker rundt det første bålet.
Siden har vi fortsatt å spørre hverandre:
Hva gjør vi nå?

Forfatter: Levi Henriksen
Utgitt: Kjære deg, min kjære. Gyldendal 2010

Var det da etter wwii?

FIN MOTSTAND

Det er noe urovekkende
ved å huske et varmt minne
og føle seg fullstendig kald
Vi hadde gjort en tabbe
Jeg sverget at jeg skulle ta boten
med anger og renter
Hun kommer før eller siden til å velge en annen
men i mellomtiden
slo hun tiden i hjel
med beretningen om de lumre
Barndomsminnene mine
Jeg likte ikke smilet hennes
men dagene vi delte
ga en fin motstand

Forfatter: Lenin & McCarthy, a.k.a Ingvar Ambjørnsen & Tom Stalsberg
Utgitt: Postkort fra kirkegården, CappellenDamm, 2015

Plotet fungerer godt, og Kristensen har åpenbart god peil på finans. Avslutningen har et enormt driv, de siste hundre sidene er tettpakka med action. Det som trekker kraftig ned for meg, er skildringene av personene, og da særlig forholdet mellom dem. Jeg sliter med å tro på forholdet mellom hovedpersonen og kona, i alle fall helt fram til slutten. Hovedpersonen mangler en tydeligere bakgrunnshistorie, som kan gjøre det troverdig at han går fra å være en vanlig finansmegler, til Jason Bourne på 150 sider. Persongalleriet ellers er stereotypisk, og de fleste av personene er ensidige og er der mest for å fylle en funksjon. Alt i alt er dette en underholdende krim og spenningsbok, som redder i land en svak firer på en knallgod avslutning.

Blaaveis

Jeg slentrer opover bakken. Sneen skyder funker rent.
Se, det kommer en liten jentunge. Hvor hun labber
ivei paa de smaa ben.
Hvad er det hun har? Blaaveis?
Blaaveis? Saa tidlig. Februar, skispor, lodne frøkener.
Jo, saa min sandten er det blaaveis! En stor, svær buket
enddatil.
Nu har jeg hende. Ni aar. Lokker.
- Hvor har du gjort af blaaveisen?
- Blaaveis! Jeg har ingen blaaveis.
- Jovist har du saa. Jeg så det jo med mine egne øine. Og
en stor, svær
buket endatil.
Men hun har ingen blaaveisbuket.
Blot to store barneøine har hun, jentungen,
blot to barneøine, som staar
og smiler og lyser og sender et helt stjerneregn af
blinkende blaaveis.

Forfatter: Sigbjørn Obstfelder
Utgitt: Efterladte Arbejder, København : Gyldendal, 1903

Løft dit hoved!

Løft dit hoved, du raske gut!
om et håb eller to blev brudt,
blinker et nyt i dit øje,
straks det får glans af det høje!

Løft dit hoved og se dig om,
noget er der, som roper: kom! -
noget med tusende tunger,
som om frejdighed sjunger.

Løft dit hoved, ti i dig selv
blåner også et udstrakt hvælv,
hvor der med harper klinger,
jubler, toner og svinger.

Løft dit hoved og sjung det ud,
aldrig kuer du vårens skud;
hvor der er gærende kræfter,
skyder det året efter.

Løft dit hoved og tag din dåb
af det høje, strålende håb,
som over verden hvælver
og i hver livsgnist skælver.

Forfatter: Bjørnstjerne Bjørnson
Utgitt: (Af En glad gut). Digte og sange, København : Gyldendal, 1870

Jeg sitter og leser boken - Den svarte viking. Interessant lesning. At den er sakprosa og tar for seg opphavet til stedsnavn oa og får meg til å lese mer. Nå anses det at Geirmund var kongssønn av Kong Hjør på Avaldsnes. Viktig plass i vikingtiden. Jeg har strevd med lesevegring over lengre tid. Vet ikke hvor mange bøker jeg har startet, men det har blitt med noen sider.

BJØRKA

Vi ser på den på vinteren,
og tenker,
ikke lenge til nå.

Vi kommer til april,
og ser,
ja se, der kommer det noen skudd.

Vi koser oss,
tror vi,
så faller raklene,
de forbaskade raklene.

Vi nyter synet av de grønne bladene i mai,
pynter til 17.mai,
men så,
den forbaskade pollen.

Vi snufser oss gjennom mai og uti juni,
fin den bjørka,
gir god skygge da !!

Vi liker de store flotte bjørkene,
helt til,
det begynner å snø,
frø-snø, av bjørka,
forbaskade frø,
overalt.

Sommeren går,
så kommer høsten da,
og så mye blader,
fra den flotte bjørka,
over alt, er det blader,
løv,
fine farger da.

Endelig sier vi,
der var den naken igjen,
puh !!

Bjørka er fin den,
med;
rakler,
pollen,
frø,
blader.
Nydelige Bjørka, norske fine BJØRKA vår.

Bente B. (funnet nå nettet)

Sjekk denne linken

PS! Du kan jo sjekke denne boken: HAGEGUIDEN, Nybegynnerens vei til grønne gleder

Der er så mange dikt som griper en uansett humør. :)

Kom ikke på å sjekke. :)

Jeg holder ditt hode

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Forfatter: Av: Stein Mehren
Utgitt: Fra: Mot en verden av lys, Aschehoug 1963

Du går inn på bokens side og klikker på "boksamling". Du får opp en kort rulletekst hvor du finner "fjern".

I skrivende stund har jeg prøvd å huske hva vi på norsk kaller for lace - blondestrikking? Slikt blir det når man bruker engelsk media (on-line/bøker/ravelry) daglig. Det stopper bare opp og topplokket er skrudd fast til ordet lace.

Jeg har via mulige kanaler å få fatt i lace-mønster bøker fra Estonia. De er skrevet både i engelsk og estisk. Unntatt for en, men det gjør ikke noe for jeg er i besittelse av oversatte skrevne strikkebegreper iht diagrammene.

REVOLUSJONENS RØST

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet.
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel efter sin egen skikk.

Gi meg de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi meg de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.

Forfatter: Rudolf Nilsen
Utgitt: På gjensyn : Ny Tid, 1926, Oslo

Jeg tror på ordene

Ja, jeg tror på ordene,
og jeg tror på ordenes evne til å formidle,
beskrivelser, refleksjoner, meninger,
alle disse ordene
som bærer sekker på ryggen,
vesker over skuldrene, under armene.
De viktige ordene, de store ordene
som står der på arket
som søyler i setningen, holder taket oppe,
løfter himlingen helt opp i skyene,
vegger av ord og bærebjelker,
ord hugget i marmor, støpt i bronse.

Men også de små ordene tror jeg på,
de enkle, hverdagslige ordene
som ingen ser,
som hjelper til, som støtter opp,
som holder verden i gang,
lar setningene folde seg ut
i all sin prakt.

Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Utdrag fra Tre trosbekjennelser

Mitt første dikt

Mitt første dikt
skrev jeg in absentia
i mors frøhus
etter at far
hadde vært der på tidligvisitt
Da mor løp rundt og gjorde klar
Dro ut en klaff
fra hjertet
og dekket frokostbordet
med en ekstra tallerken

Forfatter: Torgeir Rebolledo Pedersen
Utgitt: Gule sko. Gå med løvet., Oktober 1985