Bokelskere.no

SANG

Jeg holdt på å legge meg
uten å huske
de fire hvite fiolene
jeg satte i knapphullet
på den grønne genseren din

og hvordan jeg kysset deg da
og du kysset meg
blygt som om jeg
aldri hadde vært din elsker

JEG LURER PÅ HVOR MANGE
I DENNE BYEN

Jeg lurer på hvor mange i denne byen
som bor i et møblert værelse.
Når jeg stirrer på bygningene om natten
tør jeg banne på at jeg i hvert vindu ser et ansikt
som stirrer tilbake på meg,
og når jeg snur meg
lurer jeg på hvor mange som går tilbake til skrivebordet
for å skrive dette ned.

DIKT

Jeg har hørt om en mann
som uttaler ord så vakkert
at om han bare nevner deres navn
gir kvinner seg hen til ham.

Hvis jeg ligger stum ved din side
mens stillheten brer seg over våre lepper
er det fordi jeg hører en mann gå i trappen
og renske stemmen utenfor døren vår.

Snusmumrikken labbet av gårde rolig og jevnt, skogen lukket seg om ham og det begynte å regne. Regnet falt på den grønne hatten og på regnfrakken som også var grønn, det hvisket og dryppet overalt og skogen gjemte ham i en mild og utsøkt ensomhet

Det andre er borte. Alt annet er borte. Bare angsten er tilbake.

Til gjengjeld dro jeg intens nytte av barmets privilegium til å oppfatte skjønnhet, luksus og lykke som noe spiselig; jeg ble stående som forstenet foran godtebutikkene i rue Vavin, fascinert av de syltede fruktene med sin lysende glans, fruktgeleene med sitt matte fargespill og de syrlige dropsene i alle regnbuens farger: grønt, rødt, oransje, fiolett; jeg begjærte selve fargene like mye som den nytelsen de bar bud om. Mamma knuste drops i en morter, så blandet hun det kornede pulveret med en gul krem; de rosa dropsene fikk nydelige, lysere nyanser; jeg satte skjeen i en solnedgang. De kveldene mine foreldre hadde gjester ble lyset fra en krystallkrone sendt tilbake fra speilene i salongen, som fra mange lamper. Mamma satte se ved flygelet, en tyllkledd dame spilte fiolin og en fetter av meg spilte cello. Jeg tygget på en kandisert frukt og en lysboble sprakk mot ganen min med en smak av solbær og anans; jeg eide alle fargene og alle lysene, de flortynne sjalene, diamantene og kniplingene; jeg eide hele selskapet. Jeg har aldri vært fristet av paradiser som flommer over av melk og honning, men jeg misunte Tertefruen soverommet hennes som var laget av vannbakkelse; hvis hele verden hadde vært spiselig, da ville vi virkelig hatt overtaket!

Eika har dype furer
i kinnene, men den skal
overleve meg
hvis ikke lynet tar den

I toppen av treet er jeg
den første som ser
postmannen, brannen
og uventet besøk

Håret mitt rekker meg
til livet. Det har tatt tre år
å få det så langt
Eikeløvet varer bare
noen måneder

Du er ikke borte,
du er bare stille
Jeg holder deg slik
jeg selv blir holdt:
Uten å kjenne det

Når vi drikker ettermiddagskaffe
på verandaen,
beiter enhjørningen
i hagen
Fredelig,
som om han ikke vet
at han ikke fins

Der har du newyorkerne. De tror verken på Gud eller fornuften. De tror på moten. Er det ikke fantastisk?

Og der i dette store underjordiske midtriket sov også djevlene. De sov så tungt at de nesten ikke pustet, og derfor var det så stille som stein og sand.

Da min søster ble født, var himmelen full av skyer,
men ikke regn. Trærne var fulle av blader, alle vinder
hadde stilnet. Alt for å beskytte min søster.

Min mor pakket henne inn i et teppe
og sa hun var den yngste. Min far
sang den sangen han siden glemte.

Min far løp fortere enn hester og hjorter
til sykehuset da min søster fikk feberkrampe.
Min far hoppet over tjern og grantrær
med min søster i armene.

Alle trodde at min søster var yngst.
Så kom jeg. Min søster
sto i øyehøyde med meg der jeg lå
i glassenga på barselavdelingen.

Det første ordet jeg sa
var min søsters navn.

Om morgenen står jeg opp
og går til bussen. Jeg varmer ansiktet mitt
i skjerfet. Jeg kunne ha vært hvem som helst
som er ute i den kalde morgenen.

Begynte å falle som et løv.
Angret seg halvveis ned,
ble forvandlet til en gul sommerfugl
og fløy sin kos.

Når sanden risler på kisten min en duggfrisk
morgen,
når spadene skraper,
når de unge studentene i shorts
spar meg ned.

Du ler, du, død,
men sannelig smiler jeg tilbake.

[...] lykketreff er bare roten til neste bekymring.