Bokelskere.no

Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.

Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.

Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.

Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.

Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.

Den dagen sa pappa at han kom til å verte pensjonist lenge før tida på grunn av oss, men det gjorde ingeting, meinte Lenta, han kunne få plass på aldersheimen, han også. Sjølv om den var mest for hestar.

Då såg farfar alvorleg på meg og sa at å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst.

Då vi hadde undersøkt litt ute, merka vi at det ikkje var lenge til Lena også måtte ta på seg stillongs. Det var is på sølepyttane. Og bortom fjorden hadde Gud dryst melis på dei høgste fjelltoppane.

De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.

Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.

Alle mennesker har arr på kroppen og i hjertene sine etter opplevelser som har vært smertefulle og vonde. Disse opplevelsene er med på å forme oss til de menneskene vi er.

Sylvester tidde. Det var mye han kunne tenke seg å kalle den svarte rotta, men "sjef" sto ikke på den listen.

Det var grenser for hvor mye ålpuré en rotte klarte å få i seg, og Sylvester hadde nådd den grensen for lengst.

Kjælstein Gråsletten så lykkelig ut på steiners vis, altså var han faktisk omtrent som før.

På skiltet over døra sto det:
SALLY MULLINS TE- OG ØLSTUE
RENE ROM TIL LEIE
LØMLER UØNSKET

Trangen til å lese tok meg og holdt meg i sitt deilige, berusende grep. Jo mer jeg leste, desto mer hungret jeg. Hvert verk var rikt på løfter; hver side jeg bladde om, var en eventyrferd, tiltrekningen fra en annen verden.

Alt menneskelig
er uberegnelig.
Og det er ikke godt å si
hvordan dagene blir
der de står og vipper.

Timene henger i snorer
tynne som hårstrå,
minuttene krenger mot høyre,
og sekundene faller
som drypp på et lokk.
Et sted i bakhodet
vet jeg at klokken er nå
nøyaktig ti på elleve
og at nord er nord
og sør er sør,
og at "sliten" er et relativt begrep.

Er det noen gang mulig
å forstå hverandre
bare ved å snakke?
Stå der med språket i en kveil,
kaste det ut
og nå fram.

Leppene mine svir
av feil og forsnakkelser.
Munnen er full av grus.
Tunga trekker seg tilbake
dit det er trygt.

Jeg må bare passe på å le
på de riktige stedene.
Må bare passe på å nikke og si:
Ikke sant!