Bokelskere.no

33

vil eg nokon gong gjera mot deg
det du gjer mot meg

du som riv meg laus frå verkelegheita
som ei godsvogn

rullande nedover i full fart
mot den glitrande

byen

40

at
mor mi vaska huset kvar dag

det kunne verka som om ho
gjorde det for å sleppa tenkja på det ho
ikkje ville tenkja på
at ho prøvde å skura vekk flekkane
som hadde festa seg til livet

som liten gut sovna eg til
støvsugaren sin klagesong i etasjen under
eller ulven i heimen som bror min kalla dyret
det som trufast fylgte etter mor mi
overalt i huset

til slutt sa far min
me kan ikkje ha det slik lenger
snart kastar eg inn handkledet

ikkje på golvet
svarte mor mi
og vaska han ut av huset

eg vil berre at du skal vita det

43

at
dersom du er ledig
vil eg booka deg frå no og
framover
nei, eg treng ikkje avbestillingsgebyr
treng berre ei stadfesting
på at du har motteke
henvendelsen og
at du er den du seier du er

den som dreg sommarfuglar ut av mine drakar

54

i dag tidleg høyrde eg på radioen at fleire bilar hadde
sklidd inn i kvarandre på Hardangervidda

på min vinterveg kjedekolliderer kjenslene når du brått
dukkar opp i mitt køyrefelt

du lasta med lyse dagar glade

smeller inn i frontallappen som ein morosam tanke eg
lenge har gløymt å tenkja på

Det har for lengst gått opp for meg at det ikke finnes noen som er modigere enn andre, det er bare snakk om hvem som tåler å møte smerten når den må møtes.

[...] jeg vet at det noen ganger i livet ringer en liten bjelle ved øret ditt. Det kan skje når du står overfor en kvinne, på et spesifikt sted, mens du holder på med noe du liker. Derfor, skulle jeg gitt noe råd til barnebarnet mitt Federico, bare ett eneste, måtte det bli dette: Når du hører den vesle bjella, løft da på hodet og spiss ørene, for da står du overfor en av livets usynlige avsporinger, og jeg kan forsikre deg om at det bare tar deg et øyeblikk å velge den gale retningen.

Hver gang jeg går på et offentlig toalett, takker jeg Gud for å ha denne tingen hengende mellom lårene. Hadde jeg vært en kvinne, ville jeg tisset i buksene med de lange køene.

Hver dag var en ny øvelse
i å begynne forfra
hvordan få deg til å spise
hvordan få deg til å sove
hvordan få deg til å slutte å gråte
uten å bli sint uten å eksplodere

hvordan ikke bare bli inne hele dagen
men gå ut i gatene
late som man ikke er redd
late som det ikke er to barn som går gatelangs
late som man veit hva man gjør
hvordan tørre å slippe hånden din

Jeg pleide jo å elske å ha huet ditt i fanget
tyngden var så konkret
lett å forholde seg til
ikke som de andre tinga
regningene og telefonene fra folk
som sa jeg burde vært andre steder
avtalene jeg glemte
selv om jeg skreiv dem ned
på gule lapper jeg klistra på veggen
inni bøker og med tusj
i håndflaten
de glapp liksom unna likevel
huet mitt var som såpe
fikk meg opp i masse rot og bråk
som jeg ikke orka å tenke på

men tyngden av huet ditt i fanget
utsletta litt av det bråket

Jeg venter på at det skal bli lyst
så jeg kan late som jeg våkner

HVER DAG GÅR jeg bortover de samme gatene
det finnes et skille her
et søkk i landskapet
det gjør noe med meg
en følelse av å være fastlåst
til det avgrensede området
jeg fortsetter rett fram til jeg ikke orker mer
siden snur jeg og går den samme veien
tilbake til huset

Jeg hadde ikke tenkt på det slik før, hvordan autisme er en slags intens, veldig konsentrert versjon av hvordan vi alle føler, av bekymringene vi alle har. Det er bare det at vi andre gjemmer det under lag av fornektelse og sosial tilpassing.

Noen venner inviterte til
Jon Michelet-kroken-festival
med diktopplesninger og musikk
festivalen var oppkalt etter sofaen
støttet opp av den bunke Jon Michelet-bøker.
Det er flere år siden, nå har de flyttet.

Vi brukte to eksemplarer av Inger Christensens
samlede dikt, innkjøpt før vi flyttet sammen
til å løfte hodeenden av sprinkelsengen
når barna var forkjølet.
Nå er sprinkelsengen solgt, til noen
som kanskje leser dikt, kanskje ikke.

Den første tiden med et lite barn
er fantastisk, og utmattende
barnet lengter hele tiden
jeg vil bare være litt alene.

De større barna
leker for seg selv
kjeg har tid til å lese, rydde
kjenne hvor fint alt er nå.

Store barn
trekker seg unna
vil bare være litt alene
min tur til å lengte etter dem.

Åtte år
og full av sorg
over at de hun er glad i
en dag skal dø.
Jeg har ingen trøst
kan bare sitte ved siden av
klappe et kinn
være her akkurat nå.

Jeg ser deg i det ene barnet
meg selv i det andre
når den eldste fryder seg blant folk
snakker, ler, blir kjent med alle
og den yngste vender seg bort, vil hjem
er på sitt fineste
når ingen ser.

I den nye leiligheten
med god utsikt over bydelen finner
mor nytt ankerfeste
hun har venninner som hun deler
konserter og teateropplevelser med
får besøk av slekt og gjør korte
spaserturer til de gamle og fars rom

stemmen hennes høyt og lavt
motoren i livet hennes
jeg ringer iblant mens datteren vår
er en budbringer med smil og tålmodighet

jeg har arvet biter av far og mor
det rastløse gemyttet å snakke
med fremmede forbipasserende
og et uflidd temperament som blåses ut på grå dager
kanskje jeg blir en gang som far vandrer
inn i tåkelandskapet
da ønsker jeg å ha et hjørne i hodet med
gamle plater noen kjærlighetsbrev
der årene ennå ikke har strøket ut ordene

Jeg legger Mahler i CD-spilleren
far lytter som om han er alene i
en konsertsal
mørke klanger korstemmer som
tar heisen ned til bassens kjeller

den er litt tung sier far
han er på den klassiske frekvensen
gløtter ut vinduet uten å se
tar til seg tonene som fremdeles griper
tak i ham

en gang når håret mitt har snødd
og tankeneblafrer motvinds
vil jeg bli matet med sekstitallslåter
progressiv rock og sanger
lette som regn

Far alene i huset
husker ikke hvor mor er
tankene har krøllet seg
han blir en tiger og klorer natt fram

min søster tar tak i fars flokete liv
gir ham en ny tilværelse
hvite dager hvite rom

mye stilhet en slags ro
som flyter som fugler mellom veggene

Hvor er far
han sitter i stolen og blar i astronomiboken
han har glemt navnene som han pleide å ha
på en hylle bak i hodet
og hvor han var i går
da satt han på sengekanten og strikket små hull i
stjernehimmelen

dit skal han en gang
ikke under skes fots myrjord
stadig mister han biter av seg selv
som er vanskelige å plukke opp

alle vennene har døden tatt med seg
bare han igjen og mor
hun har blitt litt mindre for hvert år
fremdeles springer hun krokrygget
gjennom dagene