Det må ha vært vondt den gangen, tenkte Hartvig. Men det var vanskelig å forestille seg hvordan det hadde vært. Han hadde aldri mistet noen selv. Han hadde aldri hatt noen. Det var dét. Ville Inger kunne skjønne hvordan det var? Kunne én sorg på ett område hjelpe en til å forstå en helt annen slags sorg? Hartvig visste ikke.
Å, velsignet være denne ene sangtimen hver uke alle skoleårene igjennom! Den gjorde opp for så mye i de unge bryst som ikke kunne gjøres opp på noen annen måte.
Hvordan få historien til å bli en dans? En lek? En sang og en blomstermark rett inn i unge jenters drømomspunne hoder? Jo. Vær som Winding. Vær intens. Elsk det du sier. Elsk ditt stoff.
Men det var fint, dette, å oppdage at hun hadde noe, noe å gi dem, noe de gjerne ville ha. Ingenting i verden var som å få de andre til å le. Det gjorde opp for alt som var til å gråte over.
"De ler at det jeg skriver, men jeg er ikke lykkelig," skrev Inger, 15 år, i dagboken sin.
sammen med deg
får ikke
være i fred
med tristheten
og får ikke dyrka
tungsinnet
hvor tar all
den ensomme tida
til å gruble
veien?
blir aldri
klar med
ordentlig
å overtenke
og kanskje
det er
en skikkelig
god ting?
mer hvorfor?
hva kan du
finne på
for å bedre
situasjonen?
blir jeg
spurt om
av rektor
jeg som bare er
drett inn i alt
uskyldig
og utsatt
som ikke
vil være
med på
det her
jeg vil ikke
være med på det her
har forfulgt meg
resten av livet
Eg ser deg gå der.
Eg kjenner deg mest ikkje igjen,
noko på utsida har rakna og ei innside
eg ikkje kjende til
har vrengt seg ut
Når du skriv, vert eg levande igjen,
mens du sjølv døyr litt.
Det står rekkje på rekkje med avlidne
i skogkanten
og lengtar etter å bli sett.
Som å kome heim etter sommarferien:
Er det her eg skal bu
Hagen er solsvidd og brun,
potteplantene visna
Opplevingane har ikkje rokke
å bli omgjorde til minne
Såra er opne,
lenten flyt fritt
Du lever sterkare enn nokon gong
på stadene der det gjer mest vondt
På veg gjennom byen tenkjer eg
at på det hjørnet stod vi ein gong i regnet,
der er den restauranten, der gjekk vi i tog, eller hand i hand.
Kan livet begynne å gå baklengs,
ende der det ein gong tok til,
i forvirringa mellom to
som ikkje veit
om dei tør bli kjent
Eg høyrer deg i døra, når du kjem og går.
Nokre gonger tenkjer eg du er på kaféen,
og vil gå og møte deg der.
Nokre gonger ligg du i sofaen,
ein varm, uformeleg bylt
under slumreteppet.
Nokre gonger er du eit namn
eg prøver å gløyme
Det er på denne ruskete førjulsdagen
det går opp for meg
at nå er vi det einaste som er igjen av deg
Krigens råskap var uten grenser og krig avler krig. Også denne krigen hadde røtter i den forrige og Gud vet hvor lang tid det kom til å gå før denne krigens spor ble utslettet - hvis den da ble det noen gang. Det skulle ikke forundre ham om det ved denne krigens slutt ble lagt grunnlag for en tredje storkrig. Menneskene var slik og hadde alltid vært slik siden de begynte å vandre omkring på jorden, helt tilbake til Kain og Abels dager. Bror sto mot bror og far mot sønn. Ingen var bedre og ingen var heller verre.
Mange ganger hadde han sett døden i øynene. Ventet på det hinsidige - ikke som en uvelkommen gjest, men som en nødvendighet av sitt levnetsløp. Han hadde tidlig gjort opp sin mening. Det var ikke spørsmål om hvor lenge man lever, men hvordan man lever.
Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.
Kan anbefale denne! Eg har ledd høgt, blitt rørt til tårer, men mest av alt nikka gjenkjennande og humra lett innimellom. Hege Duckerts bok "Summen av små ting. Fra symaskin til selfiestang. 25 ting som har forandret Norge" er norsk samtidshistorie frå dei siste 30 åra sett via kjende personar, og ein ting for kvar person. Kvar ting representerer ei endring som har skjedd i samfunnet vårt.
Her er blant andre historia om Erna Solbergs selfiestong, om Bård Tufte Johansens kyllingdrakt og om Ketil Stokkans mobiltelefon. Frå sistnemnde historie kjem denne vesle smakebiten i omtalen av den mellom fem og ti kilo tunge mobiltelefonen Stokkan fekk frå Nokia før den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i Bergen i 1986:
"Hvem trodde han egentlig kom til å ringe?
30 år senere eier 98 prosent av nordmenn over sju år en mobiltelefon. Vi kan ikke huske hvordan det var å stå på venteliste for å få telefon hjemme og i kø for å få tildelt summetone."
Eg liker godt at Duckert samanliknar samtid og fortid, gjerne òg fortid lenger tilbake enn tingen og personen som vert omtala representerer.
Hege Duckert skriv svært godt, interessant, til ettertanke og innimellom òg humoristisk. Kapitla er på mellom åtte og tolv sider, og boka er lettlesen utan å framstå som ein "lettvektar" av den grunn.
giovanni gnocchi spiller cello
giovanni gnocchi spiller bach, utenfor
er sommeren, heten, gata.
men den mest gudelike av humler er her,
på villspor i den kjølige salen, flyr sakte
fra note til note, fra blad til blad.
giovanni gnocchi spiller bach, men bach
spiller også ham, lar fingrene klatre
som bleke matroser i riggen,
utenfor er heten, juli, gata.
og alt setter seil. og alt legger fra.
vippehuske
gjør deg tyngre, roper de, og jeg vil knipe
begge øyne sammen, tenker
på sekker med sement og støpe-
jern, elefanter, på et anker
i slammet hvor en hvalflokk
glir forbi, på oksehodet
til en ambolt, bare en kort
stund holde pusten, vente. men ikke noe
hever eller senker seg, mens fasanen
skriker og bladene faller - mine motvillige
bein for korte for noen gang å nå bakken
og hodet mitt nesten i skyene.
tepose
I
bare striesekk
til klær, liten eremitt
her i sin hule.
II
kun en enslig tråd
fører oppover, vi gir
den fem minutter.