Bokelskere.no

koss du og mor trefte
kverandre

får me aldri heilt greia på

ka e det me ikkje må få veda

eller skjemmest de
øve at de ikkje va

onge og galne nok

Døden er ingen avskjed

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjnnomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?

Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Kolbein Falkeid

Nei, tapper?

Venner seier til meg: "Du er tapper
som kan vise slik styrke og ro
no når han så nyleg er død." - Nei, tapper?
Det kan berast, det eg gjennomlever no.

Det tyngste er tilbakelagt. Det tyngste
var å måtte sjå korleis han
tok til å miste seg sjølv og gli vekk
inn i eit veglaust og skoddefylt land.

Visst er tomrommet der, og kulden,
og avmaktkjensla framfor stengd port.
Men det kan berast så sant ein kan tru
at for den ein har mist var det godt å gå bort.

Halldis Moren Vesaas

Til Jakob Sande
(frå visens venner)

Du var still den siste kvelden vår, kvar dyrekjøpt minutt
til du braut opp seint på natt og gav oss handa.
Ikkje song du dine viser, ikkje rørde du din lutt.
Tru du visste då du sat der at din landlov alt var slutt
og at skuta låg og venta nedved stranda?

Vi sku' følgt deg om vi visste, vore med og kasta loss
sett deg smile, som så ofte, gjennom tårer.
Vi sku' sunge deg ei vise som ei helsing ifrå oss:
om det underfulle hjarta, om eit anker og ein kross
og om havsens dei miskunnelege bårer.

Men du kjende vel kan hende det var einsemd som du trong
i den stund du høyrde skipsklokka kalle?
Kan du høyre der du sigler, at vi nynnar deg ein song?
Du må helse vesle Daniel, og Lasse, og May Wong
og ditt hav som ligg og ventar på oss alle.

Hartvig Kiran

Kjære Grønland

Det er kanskje egoistisk av meg å ville bli hørt sånn,
men jeg tror jeg forstår litt hva du holder på med,
jeg har også lyst til å forsvinne innimellom,
synke ned i bakken fordi jeg skammer meg,
eller fordi jeg blir sjenert,
eller fordi jeg er på feil sted til feil tid,
men jeg kan ikke forsvinne,
for jeg har denne menneskekroppen som jeg ikke blir
kvitt, det hjelper ikke bare å lukke øynene,
det vil se helt merkelig ut,

men jeg kan forstå følelsen din, Grønland,
det med å ville forsvinne, mener jeg,
det med å ville bli ny,
ville forandre seg.

Hver eneste dag er annerledes, ikke sant,
vi får en ny rynke her og en ny tanke der,
og hendene blir eldre og sterkere,
og vi lærer nye sanger, og blir sett av nye øyne.
Selv om det er veldig små ting, kan det bety veldig mye
så du trenger ikke forsvinne helt for å forandre deg,
du trenger ikke synke i bakken eller smelte ut i havet,
vi kan finne ut av det sammen, om du vil.

Jer er her i hvert fall,
og jeg tror kanskje jeg bare skriver litt til deg,
for ark er papir,
og papir er trær,
og en gang vokste det krokete, bleke stammer på deg,
som en hær av gamle menn på slettene dine,
og under molden flettet røttene seg sammen,
og noen av stammene var kanskje hule og bar med seg
menneskestemmer fra land langt borte.

Trærne som levde på deg,
er like som trærne som vokser i dag,
som blir til papir,
som blir til ark,
så jeg tenker, kanskje dere husker hverandre,
trærne og papirene og arkene og du.

Kjære Grønland,
jeg bare hvisker litt til deg her,
oppå arket,
gjennom den hule stammen, på en måte.

ALT DET SOM IKKE HAR LYD

I alt det
som ikke har lyd,
hører jeg deg si
navnet mitt aller høyest.
Avtrykket etter hodet ditt på puta,
et enslig hår som et spørsmålstegn
etter noe du glemte å spørre om.
Et veltet vinglass med leppestift i oppvaskkummen,
et stille frampek
mot dager som skal bli fulle av fallesyke.
Til du og jeg
ikke skal være mer,
men bare anes
av dem som visste hvem vi var,
slik skyene skygger snøen
en av de aller klareste vinterdagene
mot slutten av februar.

(Sølen)

DE GAMLE DØR IKKE LENGER

De gamle dør ikke lenger,
brått er alle blitt så unge.
Som den store gutten fra skolebussen,
han som bandt fast sekken min
så jeg måtte sitte på to ekstra holdeplasser.
Eller han jeg hadde regnskap sammen med
da vi lærte om debet og kredit,
reskontro, pluss og minus,
og at vi aldri måtte bruke mer enn vi hadde.

Jeg leser dødsannonsene nå
slik jeg før leste sportssidene,
sammenlignet målforskjellen
og sannsynliggjorde sjansen
for å unngå enda et nedrykk.
Der jeg kommer fra,
var det stort sett det beste vi kunne håpe på.

(Granli)

MER SOM ARBEID

En av de første gangene
vi dro på fjellet sammen
hadde du med deg
det nye, røde undertøyet ditt,
og vi måtte være ekstra stille
etter at barna hadde sovnet.
Nå har du på deg ullundertøy og pulsvanter,
og vi bruker skuddårsdagen
til å bære ut tanken på tørrklosettet.
Kjærligheten er blitt langsommere nå,
mer som arbeid.

Men når vi stempler ut om kvelden,
og jeg ligger ved sida av deg i mørket,
er fortsatt hånda di
alle steder jeg noen gang har ønsket å dra.

(Rendalen)

FIRBENT SAVN

Det hender jeg forsøker
å kvitte meg med sorgen,
slik man kaster noe fra
seg så langt man makter.

Og alltid vender minnet
tilbake, lik ei trofast bikkje,
logrende, med den fordømte
kjeppen i kjeften.

RESTER

Lukten av bikkja i pleddet
i stolen er forduftet.

Sender en melding til hun
jeg elsker: Ikke svar når
jeg ringer.

Ringer til signalet opphører.
Stemmen hennes ber meg
legge igjen en beskjed.

I bakgrunnen høres
tre bjeff.

Varmeflaska
i fotenden av senga
har kald snute.

TRØST

Tar jeg til tårene, hopper
du straks opp i fanget mitt
og slikker ansiktet reint,

med en slik nøyaktighet
at en skulle tro det gjaldt
ditt eget skitne rumpehull.

ARBEID

Hva hunder gjør? Hunder
gjør jobben sin.
De gjør.

Kva om ein kunne spara den energien som finns i eit nytt forhold, sette den i banken, og så ta den ut når det røyna litt på.

[frå samtale med Odd Nordstoga]

Glem ikkje

Glem ikkje de dagan som e lett
la dem ikkje bare fly ifra dæ
sånn at alle tunge står igjen
og du trur at bare de vil ha dæ

• Kari Bremnes -

Strået

Det sto et strå aleine
og tenkte på en vind,
en som blåser varmt og trygt
det er den som skal bli min.
Ikke bare storm og ul og bare følge strømmen,
en bris som bare er og står aleine, det er drømmen.
For om strået var meg, om vinden var du,
og sjøl om jeg lener meg lenge,
så skal vinden en gong snu

• Frida Ånnevik -

Hvite piler

Du sa det hadde regnet
Jeg kjenner deg for godt
Jeg så på dine øyne at du hadde grått
Regnet tegnet piler på våte speil
Der inne så jeg noe
Det kan hende jeg tok feil

Men kanskje kan jeg lese mere enn du tror
Og kanskje kan jeg en gang finne slike ord
som dem i dine øyne når ingenting er sagt
Ord er vare fugler
Det blir en tomhendt jakt
De blir til hvite piler
Som et svanetrekk
på en høstlig himmel der sommeren flyr vekk

• Lillebjørn Nilsen -

DETTE VIL JEG SE

Som det siste vipeskrik i september
skal min barndom briste.
Mine tanker skal smuldre
og bli tåke over tunge myrer.

Dette vil jeg se
når døden
hvisker meg i øret:
Hun som pustet min pust gjennom nettene.
Fire barn som danser ved et grønt hav.
Ansiktstrekkene til de to
som en gang ga nye jaktmarker
til min vandrende sjel.