Bokelskere.no

Heldige deg :)

God helg til deg også.

I Erik Krags biografi "Dostojevskij", kan jeg lese at Anna, Dostojevskijs kone, forteller at det er i hovedsak hennes sorg, tanker om tro og tvil som kommer til uttrykk i Troende bondekoner. Hvor "gamle Rachel" kommer inn i bildet lurer jeg også på. Kanskje en karakter fra litteraturens verden?

Når det gjelder "den Guds mann Aleksej", så kommer det vel kanskje an på hvem de to oppkalte sønnen etter. Her blir det bare spekulasjoner fra min side, men Staretsen sier: "Ja, det var virkelig en stor helgen!" Av helgener med navnet Alexander/Aleksej er det en som skiller seg klart ut, og regnes for den største av dem alle: Sankt Alexander Nevskij. Relikviene hans ligger i Alexander Nevskij-klosteret i St. Petersburg, og Dostojevskij er selv gravlagt på klosterets område.

Vi på bokelskere har lest "Mesteren og Margerita" i lesesirkelen, kanskje du finner noe interessant der. Du finner diskusjonstråden her.

Kontaktpapir var ordet jeg ikke fant i går :) Gjør akkurat som deg.

På Chicago Public Librarys webside finner du diskusjonsspørsmål.

Legger også ved en link til bookrags.com, hvor du finner stoff om boka.

Rygger som sprekker er et irriterende og kjent problem. Jeg reparerer de med samme type tape som bibliotekene bruker, (husker ikke hva det heter, men du får kjøpt det i bokhandelen.)

Det står på s 202 i Peter Normann Waages biografi: Fjodor M. Dostojevskij.

Troende bondekoner
(første del, annen bok - kap. III)

Dette kapittelet må ha vært svært vondt og vanskelig å skrive for Dostojevskij, og jeg ble rørt når jeg leste det. Vi får høre om en bondekone som kommer til starets Sosima i sorg over sin sønn som døde rett før han fylte tre år.

Kort tid før han skriver dette hadde han selv mistet sønnen sin. Han døde plutselig under et krampeanfall bare tre år gammel 16. mai 1878. Voldsom skyldfølelse over at sønnen hadde arvet hans epilepsi blandet seg med sorgen, og han la selv ut på en pilgrimsferd til klosteret Optina Pustyn sammen med vennen og filosofen Vladimir Solovjov. Der oppsøker han en berømt starets, akkurat som bondekona. Begge guttene het Aleksej.

Det jeg reagerer mest på ved disse forkortede utgavene, er at det ikke opplyses om det. Dersom det hadde vært gjort, så hadde det stilt seg annerledes. Da hadde jeg valgt å lese en forkorta utgave, i stedet for å bli lurt til det.

PS. Jeg plukker ikke med meg eldre utgaver av klassikere fra bruktbutikker eller loppemarkeder lenger.

Denne helgen befinner jeg meg fullstendig i Dostojevskijs ånd. Gjennom Brødrene Karamasov og En forfatters dagbok, i tillegg til to biografier. Få forfattere fortjener så mye av min tid og energi som Dostojevskij, tenker jeg her jeg sitter, og jeg som nesten bare såvidt har begynt på forfatterskapet og livet hans.

En riktig god helg til alle!

Åh, jeg har gått glipp av at han har kommet med ny bok, herlig! Gleder meg virkelig :)

Jeg håper du blir med uansett :)

I samme bok som over, nevner Erik Egeberg en morsom historie:

"Hans Hertel forteller om James Joyce som kommer til sin danske oversetter med disse ord: " Mitt navn er James Joyce. Jeg hører De skal oversette Ulysses, og jeg har kommet fra Paris for å si Dem at der ikke må endres ett ord."

Ja, det er drøyt for å si det mildt. Utgaven ligger på nb.no og av nysgjerrighet foretok jeg et personlig anslag. Solums 3-binds-utgave oversatt av Geir Kjetsaa, inneholder ca. 2. 100 000 tegn, mens Nic. Henriksens utgave havnet på ca. 600 000.

Jeg synes det er grunn til å advare mot akkurat denne utgaven.

Jeg ville funnet en utgave oversatt av Broch eller Kjetsaa, helst sistnevnte, hvis jeg var deg. Nicolai Henriksen snyter deg for ca. to tredjedeler av verket. Erik Egeberg skriver om norske oversettelser av Dostojevskij i Dostojevskij - En dikter søker sin form. Henriksens oversettelse er av den helt ekstreme varianten når det gjelder både utelatelser, forkortelser av setninger ol. Hele kapitler er fjernet, andre slått sammen osv.

Den ligger gratis tilgjengelig på nb.no. :)

Jeg forstår det som at handlingen og temaet du refererer til finnes i det berømte kapittelet: Storinkvisitoren. Annen del, femte bok, kapittel V. Nærmest som en novelle i selve romanen.

Vi befinner oss i en liten fiktiv by noen mil fra St. Petersburg på slutten av 1870-tallet. Modell for byen er Staraja Russa hvor Dostojevskij selv hadde sin sommerbolig, og hvor han bodde de siste årene av livet sitt.

Jeg har ikke lest mange sidene, men ble umiddelbart grepet av den tragiske skjebnen til de tre brødrene. De har ikke akkurat fått det beste utgangspunktet for å lykkes i livet. Sånn jeg har oppfattet det, så dreier mye av handlingen seg om hvordan Dmitrij, Ivan og Aljosja "velger" ulike måter å takle livene sine på.