Bokelskere.no

Jeg vil vende tilbage

Jeg vil vende tilbage til markerne
for at oppsøge tabte spor,
jeg vil standse og lytte til fuglene,
mens min fod synker ned i jord,
for jeg føler en længsel, saa klar og stærk,
at den sprænger min hverdags ring,
jeg maa hjem til de steder, jeg kommer fra,
til de første, de sande ting.
Jeg vil sidde saa stille hos blomsterne,
at de ved, jeg er deres ven,
under himlen, hos regnen og træerne,
skal jeg finde mig selv igen.

~ Grethe Risbjerg Thomsen

Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

~ Inger Hagerup

I solskinnet

Vi møttes ute i skogen
du løste på mine klær
du ga meg ikke tid til å puste
så var du der

så pent av deg at du nettopp da
ikke spurte om lov
men visste at skogen
var grønn i solen
at ingen var redde
den dagen.

~ Magli Elster

Vals

Kast dine ben
omkring min hals
det blir en yndig vals -
kom med ditt hode
i mitt fang
det blir en nydelig
salmesang

~ Magli Elster

Den hvite skjorten

Ennå har jeg ikke
strøket over ditt kne
ennå har jeg ikke
holdt om din ankel

ennå har jeg ikke
sovet på din arm
ennå har jeg ikke
knappet opp din skjorte

ennå har jeg ikke
kysset dine øyne

hvordan kan jeg vite
det jeg vet?

~ Magli Elster

Hvem skriver du for?
For elementene som vil opp i diktet og rope over ordløshetens avgrunn, rope: Jeg!
For et jeg som blir mer levende av å skrive diktet, av å kjenne verden og elementene, kjenne friheten og bevisstheten vokse frem i seg.
Slik skriver jeg diktet, først og fremst skriver jeg det til en annen, den ukjente leser, han som jeg kan stige inn i og rope jeg i, bli gjenkjent i. Jeg skriver diktet til én som tar mitt bilde av verden opp i seg og gjør den enda større.

En gang skulle det komme en dikter, og Lillelord hadde grudd seg hele dagen. Han kjente voksne som skrev musikk, men ingen som skrev ord. Han syntes det måtte være så unaturlig. Men den dikteren hadde vært som et stykke musikk han også, da han leste opp i pausen. Han hadde brede kinnben og noen sterkt blå øyne som så på en lenge ad gangen. Og da han leste «Gobelin» i pausen, og efterpå et om en pike som het Elvire og skulle på ball, da syntes Lillelord ord kunne være enda mer enn musikk, fordi det både var musikk og ord.

Upptäckt

Din kärlek förmörkar min stjärna -
månen går upp i mitt liv.
Min hand är ej hemma i din.
Din hand är lusta -
min hand är längtan.

~ Edith Södergran

Radhika Coomaraswamy, FNs spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, har uttalt følgende: «Jeg kan ikke tenke meg noe land i verden hvor barna lider mer inn i Afghanistan (...) På alle møter vi har med barn, tar det lang tid å få dem til å smile. For meg viser det at det ikke finnes lykke i hjertene deres.»

Det er vanskelig fullt ut å fatte hvilken avgjørende rolle USA spilte for å gi næring til en voldelig, fundamentalistisk mentalitet blant flere generasjoner av unge afghanere. Men fra 1980-årene av brukte den amerikanske regjering over 50 millioner dollar på utgivelsen av lærebøker via University of Nebraska, bøker som gikk inn for en fanatisk og militaristisk agenda.

«Jihadskolebokskandalen» kalte The Washington Post dette i en artikkel fra mars 2002, hvor avisen beskrev bøkene som «fulle av snakk om jihad» og av krigslignende bilder. De lærte barna å telle ved hjelp av «illustrasjoner av stridsvogner, raketter og landminer». Bøkene ble fraktet inn i det sovjetokkuperte Afghanistan for å gi næring til en jihad mot russerne, men ifølge The Washington Post utgjorde de kjernepensumet i det afghanske skolesystemet lenge etter at sovjeterne var overvunnet.

«Selv Taliban brukte de amerikanskproduserte bøkene, men den radikale bevegelsen skrapte vekk menneskeansikter, i overensstemmelse med sin strenge, fundamentalistiske kodeks.» Og da Taliban var borte, fortsatte USAID å sende disse skolebøkene inn i Afghanistan, hvor fundamentalistene fremdeles bruker dem i sin undervisning av en voldelig form for islam.

Man skulle tro at med alle de lidelsene Afghanistans kvinner har gjennomgått, ville de kvinnelige medlemmene av nasjonalforsamlingen holde sammen eller i hvert fall behandle hverandre som søstre, til tross for meningsforskjellene. Men slik var det sørgelig nok ikke.

Vegger har mus, og mus har ører.

I dag forsvinner den utenlandske «bistanden» i lommene til korrupte tjenestemenn, eller den brukes til programmer som legitimerer NATOs krig. Om denne hjelpen kan folket vårt bare si: Ikke vis meg palmen, vis meg dadlene. De siste årene er det bare bitre frukter som har vokst frem.