Der hvor man satt, der skulle man sitte. Adrian hadde en følelse av at han stod med sine svære never foran seg og bød dem frem. En og annen kjente på dem, noterte at de var der og lot dem falle igjen. Han bar hendene foran seg som dødt kjøtt som han var ute for å selge.
Kungsgatan av Ivar Lo-Johansson.
Jeg glemte alt. Hyttet truende med stokken mot de skrikende måkene og løp bort til dem, kastet meg ned på kne og så at det rykket i Addis blårøde, skjoldete ansikt, at han presset kjevene sammen og skar tenner. Fingrene krummet seg, tomlene boret seg inn i håndflatene. Huden hans glinset av svette. Når han åpnet munnen, så jeg at tunget var helt arret.
Tysktime av Siegfried Lenz.
Fullstendig enig med både deg og Bjørg. Lurer på hvor det stammer fra.
Direktøren trakk ettertenksomt hånden vekk fra skulderen min, mønstret den kritisk, undersøkte kanskje om den var hel ennå, og under nådeløs oppmerksomhet fra sine gjesters side snudde han seg langsomt mot vinduet og sto der og stirret ut over Hamburger-vinteren en stund, søkte kanskje inspirasjon og råd hos den, for med ett snudde han seg mot meg igjen og forkynte sin dom med nedslagne øyne. Jeg skulle sendes opp i cellen min og bli der inntil videre.
gretemor siterer Tysktime av Siegfried Lenz (side 35)
18:02, 23. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg vil helst bli her, være alene, alene i denne cellen som nå står for meg som et vippende stupebrett - som de har sendt meg opp på; jeg må utfor, jeg må ta sats å stupe, dukke om igjen og om igjen, helt til alt sammen er hentet opp fra dypet - alle minnenes dominobrikker, for å si det sånn, som jeg gjerne vil sette sammen bit for bit her på bordet mitt.
gretemor siterer Tysktime av Siegfried Lenz (side 17)
18:02, 23. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg vil påstå at vår vind gjorde takene snakkesalige og trærne profetiske, den ga den gamle møllen reisning, feide lavt over grøftene og fikk dem til å fantasere, eller den overfalt torvprammene og plyndret dem for den uformelige lasten.
Når det først blåste for alvor oppe hos oss, måtte en helst putte ballast i lommene - spikerpakker eller blyrør eller strykejern - om en skulle holde seg på bena.
"Det gledes" har jeg aldri hverken hørt eller lest. Opplever uttrykket som upersonlig, og det er synd da "glede" er et ord full av forventning og liv.
Det var foruloligende tomt utenfor krematoriet. Ingen parkerte biler, ingen svartkledde mennesker. Det var simpelthen ingen til stede. Et øyeblikk fryktet jeg at det var innført selvbetjening her også. Det ville stå i stil med resten av kommunepolitikken.
gretemor siterer Den siste dansen av Jan Mehlum (side 23)
14:43, 19. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Et opphold i Politihusets kjeller burde inngå som en obligatorisk del av dommerutdanningen.
Why do we do that? Why – when we swear we won't repeat the wrongs of the previous generation – do we always do exactly that?
gretemor siterer Skjemtsomme Historier av Honore Balzac (side 115)
14:30, 19. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Filosofi hadde han lært av trost og stær og spurv, og han tvilte aldri på at tanken kunne være rik selv om klærne var fattige.
I går på toppen av verden hos en hertuginne, i dag aller nederst på stigen hos en pantelåner.
Han ble med ett i dårlig humør. Alle de små skuffene i hjernen, som skulle være fulle av vidd, lukket seg; han hadde mistet taleevnen.
Fru Beauséant så på Eugène med et blikk av den typen som skamløst gransket en mann fra topp til tå, som trykket ham ned og reduserer ham til ingenting.
gretemor siterer Barndommens gate av Tove Ditlevsen (side 74)
20:43, 13. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Faren og moren hennes er ansatt på Carlsberg og syns ikke livet er noe verdt hvis de ikke har fått satt til livs 30 baiere pr. dag. Men søndagen var en ølløs og kjedelig dag - noe Lisa får merke. Da blir gamle synder trukket fram igjen og straffet på ny. Men ungen lukker bare øynene, krummer ryggen og banner som en tyrk, mens morens harde never hagler over henne.
- Nå - og du har aldri snakket med den mannen, vel?
- Nei.
- Har han gjort deg noe - eller venninnene dine?
- Neiii.
- Hm. Han har altså bare stått der på doet med åpen dør?
- Ja, hvisker Ester beklemt og merker godt hvordan det hele skrumper inn til ingenting.
"Barndommens gate" av Tove Ditlevsen.
gretemor som svar til Enna L :
14:07, 13. juli 2013 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
De har gitt meg et straffarbeid. Joswig fulgte meg selv opp i cellen min, banket mistenksomt på gitteret foran vinduet, masserte halmsekken, undersøkte skapet og det gamle gjemmestedet mitt bak speilet. Taus, taus og krenket, inspiserte vår yndlingsvokter deretter bordet og den flisete krakken, viet vasken atskillig interesse, stilte til og med vinduskarmen et par morske spørsmål med en påtrengende knoke, vurderte ovnens nøytralitet og kom så bort til meg for å beføle meg langsomt og bedagelig fra skulderne til knærne og overbeviste seg om at jeg ikke hadde noe jeg kunne skade meg med i lommene, så bebreidende på meg og la stileboken på bordet, min stilebok - på den grå etiketten står det: Tysk stilebok for Siggi Jepsen -, gikk bort til døren, ordløs, skuffet, krenket; for Joswig, vår yndliingsvokter, lider i sin godhet mer under disiplinærstraffene vi dømmes til enn vi, lenger også og med større resultat.
Tysktime av Siegfried Lenz.
gretemor som svar til Enna L :
13:56, 13. juli 2013 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Da Adrian var syv år gammel, fikk han bli med faren, bonden fra Humla, til Stockholm. Han kjørte inn med et lass med bjørkeløv. Det var natten før midtsommerkvelden. Luften var blå, markene var stille og våte. Adrian fikk sitte på en sekk foran i vognen. Hele natten kjørte de Sorunda-folkenes eldgamle vei til byen forbi marker, gårder, kirker og glisne furumoer. Litt etter litt fikk de følge med andre bønder, som også var på vei til byen med løv. Til slutt så hele veien både foran og bak dem ut som en bjørkeskog på vandring.
Kungsgatan av Ivar Lo-Johansson.
Som andre store ånder ville han gjøre seg fortjent til alt han oppnådde.
gretemor som svar til kjell k :
23:09, 12. juli 2013* Diskusjon: NYE "Hvor og når i (bøkenes) verden er du nå? (tråd nr. 2)
Året er 1819 og vi befinner oss i utkanten av Paris på fru Vauquers pensjonat. Jeg leser av og til med latteren i halsen, og kjenner at jeg gjerne kunne tenkt meg å dele et måltid med disse helt spesielle menneskene. Far Goriot av Honoré de Balzac.
Sist sett
