Jeg tenkte også først på salamandere som et bilde på jødenes skjebne, men fikk det ikke helt til å stemme. Valgte etter hvert å se på historien som en advarsel om hva som ofte skjer når de som er utsatt for mishandling og urett blir sterke nok til å slå tilbake. Selve krigen utløses vel etter hvert først og fremst på grunn av kamp om knappe ressurser etter hvert som salamandere blir så mange - et motiv som er lett å kjenne igjen fra mange kriger - også i dag. Men det er kanskje ikke så treffende som årsak til 2. verdenskrig, så jeg ser det mer som en generell allegori. Det er imidlertid skremmende hvordan det nesten kan se ut som Capek forutså de forferdelige medisinske eksperimentene.

Sjelden har jeg sittet igjen med så motstridende følelser når jeg har avsluttet en bok. Jeg synes Vetle Lid Larssen skriver godt om far/sønn-forholdet, og beskrivelsen både av opprør, konkurranse, kjærlighet og hvordan de alltid unngår å snakke om de store, viktige tingene berører meg. Så er det dessverre partier i boka jeg misliker sterkt, der hvor mer perifere, gjerne kjente, personer opptrer. Her synes jeg beskrivelsene dels skjemmes av et preg av unødvendig sladder som ikke tilfører noe til historien, misunnelse og til dels forakt og nedlatenhet. Jeg føler meg litt lurt siden han skriver både morsomt og forførende, men latteren setter seg litt fast i halsen. Er det bare jeg som har hatt en slik blandet opplevelse av denne boka?

Jeg vil anbefale deg å prøve De elendige av Victor Hugo. Den har en god, spennende og dramatisk historie med sammensatte karakterer. Selv om den er lettlest, er det mye å gruble videre på for den som ønsker det. Siden den er filmatisert og den finnes både som teater og musikal, kan du jo spe på med det etterpå. Lykke til med lesingen, enten du velger denne eller en annen klassiker!

Boka er nå ferdiglest. Det er første gang jeg deltar i den dystopiske lesesirkelen. Siden Salamanderkrigen har "ligget på vent" lenge, ble jeg fristet til å slenge meg med, og boka skuffet ikke.

Jeg likte godt variasjonen i skrivestil og innfallsvinkler i de ulike delene av boka. Den spesielle humoren synes jeg også passet godt inn. Best likte jeg den tydelige satiren i del tre hvor han harselerer over den vanvittige logikken partene i en konflikt bruker for å begrunne sine valg, både motstanderne og innad i hver gruppe. Det er mye her man kan kjenne seg igjen i også i dag, så selv om skrivemåten var gammelmodig, opplever jeg boka som ganske tidløs og aktuell.

For et herlig dikt som får fram smilet :))

Hammaren

Ein gong trefte eg
sjølvaste spikeren
på hovudet.
Meg hjelpte det
ikkje det minste.
Alle gongene eg har
halde meg langt
unna spikrane
har det gått mykje betre.

Forfatter: Einar Økland
Utgitt: Frå samlinga «Svarte norske», Samlaget 1997

Lyn og torden

Eg håper det snart
begynner å lyne og tordne
slik at du blir redd
og gøymer deg under trappa.
Då skal eg kome og halde rundt deg
og når alt er over,
og du vil ut att,
så seier eg:
Eg såg eit lyn til.

Forfatter: Ragnar Hovland
Utgitt: Frå samlinga «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville, Det norske Samlaget 1996

I heile verda

I heile verda finst det hundre tusen
millionar menneske
men ingen andre enn du og eg
ligg ute i enga
med bruspulver i navlegropa
og ventar på regnet

Forfatter: Hans Sande
Utgitt: Henta frå samlinga «Kyss ein bananfrosk», Damm 1995

Møte med eit gammalt bilde av Marilyn Monroe

etter ho hadde si glanstid i tvilsomme filmar
etter ho blei funnen død
etter overdosen av søvnmiddel
etter eg nå er blitt vaksen:
herregud så vakker ho var!

eg brydde meg ikkje om henne dengong
eg skulle ha tørre syrlege gutejenter i den tid
det eg ser nå er det eg har mist:
Marilyn –
borte for alltid – etterlet seg einast sitt bilde
eit utilbedeleg bilde – ho hadde jo tømt det sjølv
ho blei det vakraste bilde
ho blei det varigaste bilde
fanga i bildet javel
men så fanga ho også bildet
så vakker var Marilyn Monroe

Forfatter: Einar Økland
Utgitt: Frå samlinga Gull-alder, Samlaget 1972

Rommet

Vi tror vi kjenner hverandre
Men plutselig og uforvarende
gjennom en dør på klem, får jeg se deg
slik du bare kjenner deg selv
Du sitter bakoverlent, sliten
med lukkede øyne, i ditt eget rom
Mens lyset siver ut av deg

Forfatter: Stein Mehren
Utgitt: Fra samlingen Ark, Aschehoug 2000

Barnet

Barnet
er inga gåte.

Barnet
er enkelt
som ei grankongle.

Gje det varme
og det opnar
alle sine frø.

Forfatter: Arne Ruset
Utgitt: Frå samlinga «Hjernebløming», Samlaget 1989

Hvem er det som venter

Hvem er det som venter på deg
uansett hva du har gjort
uansett hva du har sagt
Mykere enn du hadde tenkt
Bedre enn du kunne huske?

Puten din
i det slitte gamle trekket
Et eneste stort kinn
av omfavnelse

Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Fra samlingen «Regnværsgåter», Cappelen 1994.

Jeg vil eie dig

Jeg vil eie dig endnu en gang
før den skinsyke sol er ståt op;
jeg vil kryste din mund og din hånd,
jeg vil suge din dunhvite krop.

Der funkler en pil fra dit hår,
dine fletningers guldgule streng –
som en blankslepen klinge av sol
der når frem til en sovendes seng.

Se nu drysser vor morgen sit lys
som en guldregn i blomsternes fang!
Du er blomsten og jeg er din sol.
La mig eie dig endnu en gang!

Forfatter: Rolf Hiorth Schøyen
Utgitt: Fra samlingen «For din skyld», Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag 1911

På stranden

Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste!

Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingplager.
Han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste.

Forfatter: Rudolf Nilsen
Utgitt: Fra samlingen «Hverdagen», Gyldendal 1929

Det må finnes letthet

Det må finnes letthet
vi ikke må bryte fra berg

stein med fugl i seg
et løfte om bro et sted

en vingespent vilje
barduner av glødetråd

en tyngde som ikke
krummer oss til støv

Forfatter: Cecilie Cottis Østreng
Utgitt: Fra samlingen «Om hvor langt det er til Ullern», Tiden norsk forlag, 2013.