Det eneste han hadde å bidra med, var sin fraværende tilstedeværelse.
-lederen av damegruppa, forklarte han. -de er uvurderlige for oss. På mange måter grunnpilaren i klubben.
- som kvinner flest, altså.
Mye skrik og lite ull
Etter min mening var dette bortkasta tid. Et rotete og kjedelig plott som ikke henger ordentlig sammen. Alt for mange en-dimensjonale og uinteressante karakterer. Når jeg heller ikke likte tonen, humoren og språket til Daniel Cole ble denne oppskrytte boka en stor skuffelse. Leste den ferdig kun av prinsipp.
Eddi trakk pusten og slapp den lydløst ut. Blikket falt ned på magen. Han var i ferd med å vokse seg sin egen airbag.
Det er viktig, tenkte jeg. Når man slutter å drømme, er det over. Da mister livet sin glans.
Alle hadde sin historie. Det var de som motiverte meg til å skrive. Alle de ufortalte historiene.
Dagsavisene var blitt vår tids desidert største spreder av sladder.
Godt resonnement.
Tidsaspektet gjorde meg veldig forvirra også, men det bidro til at jeg ble mer nysgjerrig, og det var ikke før etter at jeg ble ferdig med boka og hadde reflektert litt at jeg skjønte opplegget. Så helt enig i det du skriver i det siste avsnittet ditt.
Lurer på det samme som deg. På slutten av boka skjer det noe helt spesielt ute på havet, har noen tanker om at tittelen har noe med følgende av denne hendelsen. Alt etter havet.
Hvilken sjanger ville du gitt romanen hvis du var forfatteren eller forlaget?
Jeg har ikke lest så mange romaner i denne sjangeren, men i følge definisjonen til Store Norske Leksikon(snl.no), så innfrir forfatteren:
"Dystopi er et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopier brukes ofte i samfunnskritisk litteratur og film, både for å advare mot en mulig samfunnsutvikling og som satire over eksisterende trekk."
Desember er ikke måneden jeg greier å legge bånd på meg når det gjelder noenting, så da jeg fant boka på bibliotekets e-bokutlån, var den slukt i løpet av et drøyt døgn. Jeg ble altfor nysgjerrig. Men for ikke å gå glipp av alle detaljene har begynt å lese den på nytt. Imponert over språket og det underfundige og engasjerende plottet. Likte også slutten, som er viktig for meg.
"Som jeg sa for noen dager siden,så lider mennesker som vil begå selvmord av et slags tunnelsyn. De tror at livet blir lettere for omgivelsene deres hvis de tar livet av seg."
Takk for et morsomt og tankevekkende dikt! Og vi er jo alle verdens navle ;-)
Vi var jo pur unge da vi dro til fronten. Småjenter. Jeg hadde til og med vokst under krigen. Mamma målte meg hjemme ... Jeg hadde vokst ti centimeter ...
Baren ved ICA var skueplass for manierismen til hipsterkulturen.Det var et kjøpesterkt klientell fra indre by som hadde lagt seg til en rekke miljøbevisste forbruksvaner, men som egentlig bare var på jakt etter noe nytt å bruke pengene sine på. De var en oppdatert versjon av jappene fra åttitallet, som de selv trolig ville betegnet som vulgære, men drivkreftene deres var de samme: status og forbruk, den eneste forskjellen var at det akkurat nå slumpet til å være inne med økologisk vin og nærprodusert øl.
Men hun ville aldri snakke om bøkene. Hun slukte bare sidene og gjemte dem innvendig. Kanskje det var det som gjorde at hun iblant var så vanskelig å lese, alle bøkene som drev rundt inni henne.
Over himmelen lå stjernene strødd som diamanter, og en florlett sky draperte månen som et brudeslør.