Jeg trøster meg med at jeg bruker svært lite penger på annet enn mat og det som er helt nødvendig for livets opphold.

En annen ting er at jeg har laget en leseplan for 2012 som riktignok kan endres noe, men de bøkene som jeg kjøper og har kjøpt i 2012 vil ikke bli lest før tidligst i 2013. Det demper kjøpelysten noe.

Jeg skrev nettopp opp hvilke bøker jeg kjøpte i 2011, og da jeg har alle regninger og kvitteringer, tok jeg sjansen på å regne sammen. Det ble en veldig stor sum for å si det sånn. Den summen vil jeg ikke komme i nærheten av dette året, det er jeg helt sikker på.

Nå fikk jeg meg en god latter :-)

Jeg hadde egentlig ikke tenkt..., men det ble I sverdets tid og Kongedrapene på meg også.

Jeg savner at du skriver under diktene du siterer her inne hvem som har skrevet de.

Takk Lise, der havnet den nå på ønskelista mi. Av det lille jeg har lest om den virker det som det er en interessant bok.

Så bra! Det er så mye mer virkningsfullt når barn anbefaler for hverandre enn når vi voksne sier at "dette er en bra bok".

Pingledagbøker.

Vel tenker man store tanker som gir stor endring i det sosiale samfunn, kan det ta en generasjon før tanken er akseptert og kan brukes.

Øst for eden er på "skal-lese-lista" mi :-)

Utmerket skrevet Bjørg, og jeg skjønner godt at den ble tatt ut til å bli en av bøkene i "Århundrets bibliotek".
Han har mange gode bøker, du har nevnt noen, og jeg vil j legge til "Øst for eden", "Perlen" og "Vår misnøyes vinter". Kvalitetsbøker, uten tvil.

Enig med deg i at det er ei veldig god bok. Her er noen tanker jeg gjorde meg etter å ha lest den ferdig:

Vi følger Tom Joads familie som er forpaktere på en gård i Oklahoma; en gård de selv eide inntil banken overtok. Handlingen er fra depresjonstida i 30-åra. De blir drevet fra gården og drar mot vest til California hvor de er lokket med at det er arbeid å få med frukt- og bomullsplukking. Men det er så altfor mange som er i samme situasjon. For de som trenger arbeidskraft er det svært gunstig at det er mange som etterspør arbeid, og de arbeidsløse underbyr hverandre i sin nød. Steinbeck skildrer disse menneskenes elendighet og fortvilelse med stor medfølelse, men uten sentimentalitet. Han har også stor forståelse for dem som forsøker å flykte inn i rusen for å glemme:
Og en mann kunde bestandig bli full hvis han hadde litt penger, bestandig. De harde kantene blev borte, og han hadde varmen i stedet. Ensomheten var forduftet. For en mann kunde få hjernen sin befolket med venner, og han kunde spore opp fiender og ødelegge dem. Når han satt i grøften blev jorden en sofa under ham. Mistak blev gjerne glemt og fremtiden var ikke en trusel. Og hungeren kikket ikke rundt hjørnene, men verden var en myk og behagelig verden, og målet som en mann hadde lagt ut mot var lett å nå. Stjernene kom vidunderlig nær og himmelen var fløiel. Døden var en venn og søvnen var dødens bror. (s. 228)

Kollektivtankegangen holdes opp som en alternativ organisering, og vi møter underveis et miljø hvor dette fungerer godt.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men den siste delen av boka var så spennende at den var vanskelig å legge fra seg før den var lest ut. Hvis jeg skal nevne noe negativt, er det at i bokas midtparti synes jeg det noen ganger ble litt mye gjentagelser og overtydelig budskap.

Etter å ha lest ”Dagdrivergjengen” og ”Alle tiders torsdag” som har en lett tone med mye humor, men også mye underliggende alvor, trodde jeg at denne boka også hadde samme skrivestilen. Men i ”Vredens druer” veksler fortelleren mellom i annethvert kapittel å beskrive historien til Tom Joad og hans familie og til nærmest i essaystil å gi et generelt bilde av samfunnsforholdene og en analyse av årsaker og virkninger. Begge deler gjør han meget godt! Allerede i kap. V skriver han om forpakternes stilling overfor bankene:
Vi kan ikke stole på det. Banken – uhyret må ha renter hele tiden. Det kan ikke vente. Da vilde det dø. Nei, avgiftene fortsetter. Når uhyret stopper å vokse, dør det. Det kan ikke slutte å vokse. (s. 26)
<<Vi er leie for det, det er ikke oss. Det er uhyret. Banken er ikke som en mann.
- Ja, men banken er gjort av bare mennesker.
- Nei, der tar dere feil – aldeles feil der. Banken er noe annet enn mennesker. Det hender at alle sammen i banken hater det som banken gjør, og allikevel gjør banken det. Banken er noe mer enn mennesker, skal jeg si dere, den er et uhyre. Mennesker skapte det, men de kan ikke styre det.>> (s. 27)
Det får meg til å tenke på Mackie Knivens utsagn i Tolvskillingsoperaen: Hva er et innbrudd i en bank, mot det å grunnlegge en bank? Men der Brecht bruker satiren, bruker Steinbeck sin fantastiske fortellerevne kombinert med at det mange steder er så poetiske formuleringer at jeg må stoppe opp og lese det flere ganger.

Mens jeg holdt på å lese boka, kom jeg over disse bildene av fotografen Dorothea Lange. De er av den 32-årige Florence Owens, kjent under tittelen ”Migrant Mother”. De er tatt i 1936, og har blitt stående som et billedsymbol på depresjonstida på samme måte som ”Vredens druer” har blitt et boklig symbol på den. I følge teksten har Florence nettopp solgt dekkene på bilen sin for å få penger til mat til sine barn. Jeg så for meg disse bildene da jeg leste slutten av boka og samtidig hørte på Bruce Springsteens album ”The ghost of Tom Joad” – et album inspirert av ”Vredens druer”.

Boka er en av de hundre bøkene i Århundrets bibliotek, og jeg synes absolutt den fortjener en plass der! Den var nok også sterkt medvirkende til at Steinbeck i 1962 fikk Nobelprisen i litteratur med begrunnelsen: For hans realistiske og fantasifulle fortellerkunst, utmerket med medfølende humor og sosialt skarpsyn.