Charlie Chaplin ble født i 1889 i London. Begge foreldrene hadde sin bakgrunn fra teateret, så eplet falt ikke langt fra stammen. Moren var svært psykisk syk og innlagt i perioder, mens faren hans drakk seg i hjel når gutten var 12 år gammel. Hele barndommen var preget av fattigdom og med den bagasjen, var det vel ingen fra Londons slumstrøk som kunne forutse hvor stor han kom til å bli.
I denne boken forteller han åpenhjertig og med masse humor og selvironi om sine mange suksesser og fiaskoer. Fra han som liten guttunge kom med i en svært populær, omreisende dansetropp, gjennom sine begivenhetsrike år i USA, hvor suksessen ble avløst av et utvisningsvedtak, trolig regissert av FBI i 1952. De mente at han hadde kommunistiske sympatier og var anti-amerikansk og derfor uønsket i landet.
Det var såvidt han ikke mistet hele den store formuen sin, men fordi han kort tid i forveien hadde overført den på sin amerikanske kone, unngikk de at den ble konfiskert.
Charlie Chaplin lærte seg inngående alt om å lage filmer, og han endte opp med å fylle de aller fleste rollene selv, fra å spille, skrive manus, til å regissere, til å klippe, lage musikken osv. Hvem husker ikke "Limelight" se og hør her.
Til tross for at flere av filmene hans var gode nok for Oscarpriser, kom han tidlig på kant med Oscarkomiteen. I 1929 ble filmen hans "Sirkus" nominert i flere kategorier. Da beslutter komiteen å trekke nominasjonene hans og heller gi han en såkalt "spesiell pris". Ikke på langt nær så prestisjefylt som å motta en ordinær Oscar.
I etterkant av denne utdelingen dukket det opp et rykte om at Chaplin satte så lite pris på denne prisen at han brukte den som dørstopper, noe som fremkalte vrede blant kommisjonsmedlemmene, og er en sannsynlig årsak til at han ble ignorert i årene som kom.
I 1972 reiste han for første gang tilbake til USA etter utvisningen for å motta en Æres-Oscar. Under utdelingen ble han møtt med 12 minutters stående ovasjoner fra salen, den lengste i hele Oscarprisens historie.
Jeg likte denne boken svært og godt, og jeg er stum av beundring over hans allsidighet, hans ekthet og åpenhet I tillegg synes jeg boken er godt skrevet. Nå ser jeg frem til å se noen av filmene hans: Landstrykeren, Gullfeber, The Kid, Rampelys for å nevne noen.
Midt oppi all suksessen er han ensom. Jeg siterer fra boken s 153:
"Ensomheten er vond. Den har en fin aura av tristhet, men den virker hverken tiltrekkende eller interessant. En føler seg litt skamfull over den. Men alle møter vi den i mer eller mindre grad.
Min ensomhet var særlig vond fordi jeg jo hadde alt det som kreves for virkelig å finne venner. Jeg var ung, rik og berømt, og allikevel vandret jeg omkring i New York alene og følte meg bortkommen."
D'er betre for fullt en for tidlege tomt.
"Liza fra Lambeth" av William Somerset Maugham.
Jeg tror jeg forstår spørsmålstillingen, og var vel altfor mye opptatt av hva som syntes i bokhyllene mine en gang i tiden. Men det var da.
I dag har jeg gjemt bort bøkene i et kott, hvor jeg sitter nå, og innser at jeg forsøkte å fremstille meg selv som en mer kulturell og belest person enn jeg i virkeligheten var. I dag ser jeg det som viktigere å lese disse bøkene, enn å vise de frem.
Nå er jeg virkelig nysgjerrig på hvilken bok du leser. :)
Det ligger et forsømt bekreftelsesbehov på bunnen hos de fleste. De opplever at de ikke blir sett, grunnlaget ligger ofte langt tilbake i barndommen, og det har blitt forsterket ved at de på forskjellige måter har kommet til kort og mislyktes senere i livet. Det er ganske enkelt selve den kriminelle grunnvollen, kan man si.
Vokterne som avløste hverandre, hadde instruks om å svare unnvikende på alle våre spørsmål. Det var FARC-måten. De sa ikke nei; de utsatte, og de løy, noe som var enda mer ydmykende.
Veldig interessant å reflektere over historien til barnas leker. Hva skjer i dagens tidsalder og fremover, kommer alle de gamle, gode lekene og reglene til å forsvinne? Vi får inderlig ikke håpe det.
Jeg er fri, og jeg gråter. Av lykke, av sorg og av takknemlighet. Jeg har blitt et komplisert vesen. Jeg klarer ikke lenger å kjenne én følelse av gangen, jeg er delt mellom motsetninger som finnes i meg og ryster meg. Jeg er min egen herre, men liten og skrøpelig, ydmyk fordi jeg bare er så altfor klar over min egen sårbarhet og mangel på konsekvens. Og ensomheten gir meg hvile.
Hvordan kunne de sove, spise og smile, når de delte tid og rom med andres lidelser?
Jeg ser hva du tenker, i boken jeg leser, London 1897, så hadde jentene "bukser" under skjørtene/kjolene i samme farge, og da kunne de både danse og hoppe, selv om det var litt vågalt.
Sitter her og tenker på piker som hoppet tau. Det må ha vært i en tid da ikke klærne var til hindring.
Ja, den viser at lek med hoppetau er atskillig eldre enn jeg forestilte meg, og det er heller ikke så ulogisk med tanke på at tauverket har en veldig lang historie. Takk til deg, Kirsten.
Det var den første lørdagsettermiddag i august. Det hadde vært stekende hett hele dagen, med skyfri himmel, og solen hadde glødet over husene så loftsrommene var som bakerovner. Men nå da kvelden nærmet seg, ble det kjøligere, og alle i Vere Street oppholdt seg utendørs.
Vere Street i Lambeth er en liten rett gate som går ut fra Westminster Bridge Road. Den har førti hus på den ene siden og førti hus på den andre, og disse åtti husene ligner hverandre atskillig mer enn erter ligner erter eller unge damer ligner unge damer.
"Liza fra Lambeth" av William Somerset Maugham.
Kan denne linken hjelpe litt på vei?
Kan du eller noen annen ha en formening om hvor gammelt "hoppetauet" er? Leser en bok nå som kom ut på slutten av 1800-tallet hvor jentene hoppa tau, men for alt jeg vet kan leken være mye, mye eldre. Har forsøkt å "google", foreløpig uten resultat.
Humpty Dumpty sat on a wall.
Humpty Dumpty had a great fall
All the King’s horses
And all the King’s men
Couldn’t put Humpty together again.
Ein - to - tre - fire - fem - seks - sju.
Reven er ein hønsetjue.
Sju - seks - fem - fire - tre - to - ein,
reven stjal eit hønsebein.
Hun stod i hvite ærmer under laavebroen og saa efter de to brødrene, som kjørte med bylasset nedover fra gaarden. Hun satte hænderne i siden over det røde underskjørt, og munden under høkenæsen vred sig ut til siden. Nu reiste halve bygden til markedet. Store lofotbaater, fulde av ungdom, vilde snart staa indover fjorden og imorgen være i byen. Men hun, hun var ikke god nok. Hun skulde al sin dag gaa her hjemme paa gaarden og trælle som taus for brødrene.
"Dyrendal" av Johan Bojer
Takk for tipset Strindin, da er den notert :) og jeg legger den inn som ønskebok.
Grunnen til at jeg las denne var at jeg ble tipset her om forfatteren, og så fant jeg den i bokhylla mi. Du skjønner jeg samler litt på eldre bokklubb-bøker (med omslag) og jammen hadde jeg den ikke.