Bokelskere.no

Jeg tenkte på morgendagen, søndag. Vi kom til å spise bløtkokt egg til frokost som vi pleide, og Kjersti kom til å snu eggeskallet når det var tomt, tilby meg det : Vil du ha et egg til, pappa? Jeg ble alltid glad, takket og sa ja. Og Forferdelig skuffet og sint over det tomme skallet ; Din rakkerunge! Nå blir det juling!

Vi satt i senga og spiste og drakk eplemost. Vi lo av knekkebrødsmuler i senga, vi tullet med hvordan hun hadde blitt gravid. Du vet tingene jeg gjør med deg, sa jeg. Å, det deilige? Sa Wenche, og vi lo. Jeg sa: Jeg vil ha fire barn med deg.

Eg har respekt for fjellet. Det kan verka fredeleg, ufarleg, men så plutseleg spelar det opp, så ser ein vinden, musklane, snøen som dansar og kan bli til ein storm. Det store fjelldyret kan sluka deg.

Ho ler og spring, hoppar, leikar, følgjer oss så trygt og lett der me går, i sol, i skugge, men så spring ho brått frå oss, må røma, må koma seg vekk frå oss, og gråta, og rasa, og utvikla sitt hemmelege liv, det livet me aldri skjøna.

Kva ville me vita av henne? Me ropte på henne når ho sat med ryggen til, men ho reagerte ikkje. Me gjekk bort til henne, stod like bak henne, slo hendene saman, ho merka det ikkje. Me klappa i hendene, såg på augo hennar som såg ein annan veg, studerte augo hennar som såg langt bort, inn i eit anna land, ho blinka ikkje.

Ingenting går over jorda utan spor, seier diktaren. Det er sikkert sant, men kven kjenner spora til G ? Kven veit kvar ho vankar? Kven har sett avtrykk av hennar skor? Kven ser stigen ho går, inn under dei tunge lauvtrea? Kven kjenner seg merkte av henne, på netthinna, eller i bringa? Kven tenkjer på hennar lagnad? Det kjem ikkje til å bli reist eit minnesmerke etter henne.

Korleis kunne ein tru på freistnaden på å liva opp igjen ein venskap som hadde stranda? Det hadde vore grunnar til forliset. Det var ikkje tilfeldig at venskapar døydde. Og var dei daude, kunne dei få kvila i fred, hadde eg tenkt.

Fra kapitlet "Undervisning som en underholdende aktivitet"
...Det viktigste de har lært, er at læring er en form for underholdning, eller mer presist, at alt som er verdt å lære, kan formes som underholdning, ja, bør formes som underholdning...
...og vil dermed også være forberedt på å motta sin politikk, sin religion, sine nyheter og sine varer på samme festlige måte.

Eg la ut kvite ark og tenkte og tenkte på kva som skulle stå der. Det var min arbeidsmetode. Eg la dei ut på bordet, på stolane, på senga og til slutt på golvet. Om kveldane gjekk eg og såg på dei kvite arka og fantaserte. Eg meinte eg burde vita kva som skulle stå i dei ulike kapitla.

Sensur er tross alt den pris tyranner må betale for den antagelsen at folk vet forskjell på seriøs samtale og underholdning - og tar det høytidelig. Hvor henrykt ville de ikke blitt, alle fortidens konger, tsarer og führere (og nåtidens kommisærer) om de hadde visst at sensur overhodet ikke er nødvendig når all politisk samtale blir til en vits.

GODT
Det er godt å være hos folk som er seg sjøl.
Godt å snakke med mennesker
som har jordsignatur under neglene og ord
med margarin og mysost på.
Godt for et rastløst omstreiferblikk
å hvile ut i et værbitt fjes, sette seg litt
på linjene i en barket nakke, slik trekkfugler
slår seg ned på telefonstrenger om høsten. Godt
å rusle i hælene på noen
som ikke spør om meningen med livet,
men lever den. Ja, for de fins,
forstår du, de fins! Godt
å stampe inn fra gråværet og stå i kjøkkendøra
til en verden som er blitt stengt for deg:
renheten
i usle småting - et blått krus,
komfyren med potetgryta på kok,
ei gammel mor som spør hvor lenge du kan bli.
Alt dette
som er så uerstattelig vakkert
som et billig oljetrykk på hedersveggen i stua
verdsatt av kjennere før konfirmasjonsalderen.
Og godt
å sitte på en benk, usett
i nærheten av sjuåringer som leker.
Pludringen deres
legger et pledd over skuldrene dine
og varmer deg, varmer deg
så jøklene i hjertet tiner og blir mjuke
følehorn.
Jeg vet hva jeg snakker om.