Bokelskere.no

Tja, leser man om "Det osmanske rike" så var både kristne og jøder ansatt der.

Religion
Før tyrkerne konverterte til islam, praktiserte de en monoteistisk religion. Etter den første kontakten med araberne, aksepterte en rekke tyrkiske stammer islam og forkynte sin nye tro lengre inn i Turkistan. Prosessen med konvertering var over lenge før imperiet oppstod. Så tidlig som i 1453, etter at tyrkerne hadde beseiret Konstantinopel, gav de spesielle privilegier til kristne som hadde tilhørt det gamle bysantinske riket. De kristne ble undersåtter av Det osmanske imperiet, men ikke av muslimsk tro og regler.
Det osmanske imperiet gikk aldri aggressivt til verks for å konvertere individer eller fremme islam blant ikke-muslimske grupper. Staten var det viktigste målet for Det osmanske imperiet, og samarbeid med alle forskjellige parter var livsviktig hvis imperiet skulle bestå. I mange hundre år ble Det osmanske imperiet sett på som en trygg havn for jøder og andre som ble forfulgt for sin tro. Det osmanske imperiet hadde også et fredelig forhold til den ortodokse kirken. Den fikk lov til å fortsette de stedene den befant seg. Konstantinopel ble forandret eksternt for å fremstå som mer tyrkisk. Navnet ble endret til Istanbul, og mange kirker ble omgjort til moskéer. Dette gjaldt også Hagia Sofia, men lite ble ødelagt i kirken. De kristne mosaikkene ble kun tildekt. I 1935 ble de igjen tatt frem, og Hagia Sofia er i dag et museum. Den ortodokse kirke kjemper for at Hagia Sofia igjen skal bli en kirke.

Innholdsfortegnelse :

• Herren tok; Knappestøperen; Til et åndsfrit folk; Ordsprog;
• Seileren; Ønsket; På natlig vei; Den unge heks; En rose er utsprunget;
• Den første dag; Sommerbrev; Dit øie; Et brev, som ikke blev sendt; Et dikt med hale;
  Min elskede danser; Når du sover; En efterlatt kjole; Endnu engang;
• Stjerneskud; Hvad et menneske drømmer; Lykken; Et efterord;

Det er interessant å høre/se Øverland bli intervjuet av NrK "Den Norske Kanon" på Youtube,

Med nytt utstyr behøver du ikke bekymre deg for batteriene. Bøkene laster du ned hjemme, og du kan ha samme lydbok på både mobilen og nettbrettet. Når det gjelder å overføre lydbøker/ebøker fra en gammel enhet til en ny, så kan jeg ikke uttale meg på vegne av andre enn Apple sine produkter. Der kan du velge å overføre absolutt alt du har på mobil eller nettbrett til de nye enhetene.

Sjekket litt opp om Audible og den tilhører Amazon. Ser der større utvalg på Audible.com enn på Audible.co.uk. Jeg har ikke fulgt med på lydbokutviklingen. Da kommer naturligvis et spørsmål opp - kan man høre lydbok på PC/Amazon/Audible, når man kan lese kindle bøker på Amazon.com?

Jeg har en ny Mobil & Nettbrett + trådløs headphone. Jeg må ta bussen for å handle og det tar en hel dag fordi bussforbindelsene er dårlige. Å lytte på lydbøker har aldri jeg noen gang tenkt på. Både på bussen og bussterminalen går det an å lade mobilen, vel å merke hvis man sitter på det innerste sete på bussen. Før kunne man lade på biblioteket, men det er tatt bort.
Hva gjør man med lydbøkene som er lastet ned når mobilen blir gammel? Går det an å ha samme lydbok både på mobilen & nettbrett ? Har skaffet lader, men synes det er litt tung så den er parkert hjemme.

Jeg har laderen i mye, fordi iPaden begynner å bli gammel og batteriene er slitne, men en lader drar ikke mye strøm, hvis det var det du tenkte på.

Har nå sjekket opp og skaffet meg en innsikt i dette, noe som har vært helt fjernt. Man kan laste ned på nettbrett også. Spørsmålet mitt er - hvor ofte må man lade opp mobil/nettbrett når man hører på lydbøker?

Jeg har vært innom Fabel og Storytel, men har endt opp med Bookbeat. Jeg betaler 149,- for 100 timer i måneden, som passer mitt behov. Ellers har de 1 bok i måneden og ubegrensa timer i måneden, hva de koster har jeg dessverre ikke tilgang til akkurat nå, men de ligger rundt prisen til Fabel og Storytel.

Hvorfor jeg har blitt hos Bookbeat, er fordi de har et generelt godt utvalg i svenske, norske, engelske, danske ++ utgaver, både lydbøker, men også e-bøker. Hører mye svensk, både fordi jeg liker språket, men også fordi jeg synes de svenske oppleserne er hakket bedre enn de norske, sånn jevnt over i mine ører. Anbefaler Bookbeat.

Er dette noe man laster ned på mobilen? Kanskje et dumt spørsmål, men jeg er ikke bevandret med sånt. Min mobil brukes til - telefon, teksting, ta bilder. Alt annet er bare et stort spørsmål. Hehe mobilen anno i dag er noe annet enn i 1998.

Første gang jeg hørte ordet homofil var jeg ca. 20 år og det er lenge side. Spurte mine venner "hvordan ser man det" om det å være homofile. Så uskyldig var jeg og det var først i den tiden samfunnet åpnet seg opp rundt dette om emne.
Når jeg snakker med andre så er det samtalen det gjelder - andres privatliv tilhører deres privatfred til. Det ville bli reagert hvis andre begynte å stikke nesen i "heterofiles" liv - det er deres privatliv og deres livshistorie.
Kjærlighet er ren, uansett.

Hehe selv om man søler kaffe eller vann på bøker kan de reddes ved bruk av strykejern og papirhåndkle. Har gjort det, men må gjøre det omgående fordi hvis arkene/siden tørker så kan flere sider tørkes sammen og bli umulige å skille de fra hverandre. Vel man kan bruke damp apparat hvis flere sider er tørket sammen, men det har jeg aldri prøvd.

Det går an å selge bøker på Bookis.com eller Antikvariat forretning.

Hvis du har engelske bøker så kan du sjekke på Bookfinder.com hvor mye de er verdt, forresten der kan du søke på bøker uansett språk - hvis de er der. Selge de kan gjøre bl.a. på ebay.co.uk

Å kaste må komme nederst på listen.

Dette er den fjerde boka om Lucy Barton. Koronapandemien er på vei til New York, og Elizabeths eksmann overtaler henne til å forlate byen og dra sammen med ham til et leid hus på landet i Maine. Dette blir rammen omkring erfaringene med å leve i isolasjon, usikkerhet, bekymring for sine nærmeste, fiendtlige holdninger fra fastboende som ikke vil få inn mulige smittebærere fra storbyen osv. Mye av det er gjenkjennbart, samtidig som dette er Lucys og hennes eksmann Williams historie. Det som gjør at jeg synes bøkene om Lucy er så lesverdige, er at hun forteller historier som både er engasjerende og allmenngyldige. I den forrige boka syntes jeg imidlertid hun ble litt «pludrete», men i denne så tror jeg det nettopp er det grepet som da irriterte meg litt, som fungerer godt. Flere steder i boka så forteller hun noe, og så avslutter hun med noe sånt som «Det jeg prøver å si er ...», «Sånn var det.», «... er det jeg sier.» Den muntlige formen gir meg en følelse av at vi sitter i samme rom og at hun forteller historien direkte til meg.

Elisabeth Strout har også skrevet to bøker om Olive Kitteridge. Mens Olive er en brysk pensjonert mattelærer med svakt utviklede sosiale antenner, er Lucy en konfliktsky forfatter som er preget av en oppvekst i ekstrem fattigdom med omfattende omsorgssvikt. Skammen over dette ligger alltid på lur og gjør henne sårbar, selv om hun er en anerkjent forfatter. Olive dukker forresten opp i korte sekvenser i denne romanen også ved at en kvinne som vasker ved aldershjemmet Olive bor, forteller om henne til Lucy.

Lucy har en raus innstilling til folk rundt seg, og prøver å bli kjent med menneskene bak de politiske skillelinjene. Jeg vet ikke om det er ment som noe budskap fra forfatterens side, men det ligger under en engstelse for den politiske splittelsen som vi ser i USA. Lucy har samtidig en viss forståelse for at fattige kan bli radikaliserte og voldelige.

Føler med deg, og nei - det er ikke bare tull å være glad i bøkene!

Selv tenker jeg med gru på hvordan det blir å om noen år kanskje å måtte flytte til noe mindre. Jeg prøver etter hvert å ha en regel om at hvis det kommer ei ny bok inn, skal det også ei bok ut (men av en eller annen grunn øker boksamlingen likevel ...) Bruktbutikken i nabolaget tar fremdeles imot bøker, heldigvis. Bruker biblioteket mye, og når jeg kvitter meg med bøker, tenker jeg at det er mye som også er gratis tilgjengelig digitalt. Men nå ser jeg at Nasjonalbiblioteket skal fjerne 100 000 bøker fra sitt nettbibliotek som et innsparingstiltak , så hvor lett blir det etter hvert å få tak i gamle bøker hvis bibliotekene kasserer mye og Nasjonalbiblioteket heller ikke har råd til å opprettholde sitt tilbud?

Har nå notert meg et navn: Thomas Ashley-Farrand

Mantra: Sacred Words of Power på YouTube satte meg på sporet. På Librarything, på forfatterens side har jeg oversikt over hans bøker.

Plukket opp på veien at det er en god ide å kjøpe CDen av boken i tillegg, for å vite presis hvordan ordet / ordene hentet fra Sanskrit ord uttales. Ordene finnes ikke på andre språk og de har hver sin vibrasjon som retter seg mot spesifikke chakra.

Healing Mantras: Using Sound Affirmations for Personal Power, Creativity, and Healing er ifølge bokinteresserte den beste om emne.

DEN GLEMTE NORGESHISTORIEN

Den hvite slavehandelen tar for seg de norske jentene som ble utsatt for trafficking rundt 1900-tallet. Her skriver forfatter Roald Rynning om hvordan dokumentarboken ble til.

I forbindelse med hundreårsjubileet for kvinnenes stemmerett i 2013 leste jeg en biografi om kvinnesakskvinnen Fredrikke Marie Qvam hvor bekjempelsen av hvit slavehandel nevnes som en liten del av kvinnekampen. Jeg hadde ikke hørt om den hvite slavehandel, som trafficking ble kalt rundt 1900-tallet, ei heller om de norske jentene som ble offer for den. Dette var godt materiale for en artikkel, mente jeg, og dro til Riksarkivet i Oslo for å lete etter mer informasjon om kvinnehandelen.
Der fant jeg fire tykke mapper med avisutklipp om slavehandelen og årsberetninger til den norske nasjonalkomiteen som prøvde å hjelpe utvandrerjentene fra å ende opp som sexslaver i Nord-Amerika og Nord-Europa. I Nasjonalbiblioteket oppdaget jeg videre en bok med historiene til noen av ofrene og til en norsk kvinnehandler.

"Likheten mellom det som skjedde for hundre år siden og trafficking i dag var slående"

Research

Det er selvfølgelig en utfordring å skrive en bok som tar for seg et emne utenfor ens eget fagfelt. Som frilansjournalist hadde jeg dekket kultur for media i inn- og utland, men samfunnsrelaterte artikler gjorde jeg sjelden. I tillegg er det noe ganske annet å skrive en artikkel enn å forfatte en hel bok, og dette ville bli min første utgivelse. Jeg var derfor klar over at læringskurven kom til å bli bratt, men står du på, kommer du i mål, er min erfaring. Så jeg hoppet i det.

Rundt femti tusen enslige norske jenter som dro utenlands for å finne seg bedre liv

Research for boken ble en rik opplevelse, for jeg visste lite om den norske emigrasjonen til Amerika og ennå mindre om Kristianias bordeller, fattigdom og kriminalitet. Ei heller mye om et korrupt København og et London med åtti tusen prostituerte og sytten tusen tilfeller av mistenkt trafficking. I Amerika forsvant seksti tusen kvinner årlig, og bare i New York jobbet mellom to og tre tusen kvinnehandlere. Mange norske jenter møtte sin skjebne her. Det var rundt femti tusen enslige norske jenter som dro utenlands for å finne seg bedre liv mellom 1880 og 1914. De trodde de skulle arbeide som tjenestepiker og guvernanter, ofte i norske hjem, men i stedet ble de stengt inne på bordeller, voldtatt og tvunget i prostitusjon.

Å skrive det første utkastet til boken gikk greit nok. Min redaktør ba meg om å sette opp en kapitteloversikt, og så fordelte jeg opplysningene fra min opprinnelige artikkel (som var blitt til bokforslaget) på disse kapitlene. Deretter plasserte jeg alt av interesse inn i de passende kapitlene, og skrivingen ble hovedsakelig en redigeringsjobb hvor hvert kapittel føltes som å jobbe med en lang artikkel. Litt ensom var forfatterjobben, for som journalist møter man masse mennesker, og i løpet av åtte måneder, gjorde jeg kun to intervjuer. Men å skrive bok var såre enkelt, mente jeg. Lite visste jeg att kun grunnmuren på mitt bokhus sto ferdig.

Boktips, Cappelen Damm.no, Roald Rynning (2016)