Takk, Vibeke. Den har funnet veien til iPaden min :)

Jeg passer hund i helgen, her er det ingen barnebarn.

Ingen pleier å komme og ringe på der jeg bor, men allikevel fikk jeg griset ned stuevinduene mine to ganger av eggkastende krapyl for to år siden. Jeg gikk i gang med å vaske de med engang, og jaggu mei kom de ikke tilbake med en ny eggladning. Da ble jeg rimelig irritert, for å si det mildt. Jeg er sikker på at det var de samme, hørte det på latter og skriking.

Det har blitt lite tid til lesing i det siste, og jeg merket i starten at dette er ei bok som egner seg dårlig å lese for oppstykket. Med mange personer ble det litt forvirrende, men som flere av dere er inne på, så er det vel ikke så farlig om man ikke hele tiden har oversikt over alle navnene. De siste dagene har jeg fått tatt igjen litt, så de sju første kapitlene har jeg nå fått lest. Omtrent halvvegs i boka, ble den vanskelig å legge bort.

Selv om jeg opplever boka som en beskrivelse av krigens meningsløshet og hvor lite heltemot har med det å gjøre, så har Koskela så langt blitt min «helt». Med sin erfaring fra Vinterkrigen og sin menneskelighet hjelper han de andre til å yte sitt beste. Spesielt fint beskriver Linna hvordan Koskela hjelper også Kariluoto, unggutten som er hans overordnede, på en diskret måte slik at han tar de riktige beslutningene.

Innimellom dukker det opp humoristiske kommentarer, som bemerkningene når de ser alle reservistene: Ser ut som dem har skrapt i hop alle som orker såpass mye som å smelte en smørklatt i kjeften. Og det mumles om storkarenes drømmer om Stor-Finland. De gjenerobrer tapt land fra Vinterkrigen, men de får også ordre om å fortsette videre inn i Karelen for å erobre nytt land. Etter troppene fulgte storfinnlands-fantaster og prester, de første for å omvende til finskhet, de siste dessuten for å innføre den lutherske tro. Men det var noe som ikke vedkom soldatene. (s. 168)

Flere steder kommer det spark til fedrelandsromantikk og heltestatus, som for eksempel der regimentsjefen foretar medaljeutdeling: Først inspiserte han bataljonen og glodde stivt på hver enkelt mann som om han prøvde å stikke øynene ut på dem med bare blikket. Det må anses som en av den militære oppdragelses virkelig fortjenester at et menneske som i det store og hele regnes for å være ved sine fulle fem, kan gjennomføre en slik seremoni uten å briste i en skrallende latter: å gå langs geledet og stirre på folk med rynkede bryn og møte like alvorlig glanende øyne som gjør sitt beste for å mangedoble sin eiermanns iboende barskhet. (s. 148) Trur dem at jeg dreper noen eller lar noen drepe meg for noe slikt? Når jeg skyter, så skyter jeg for å redde livet og ikke for en bandstump og en skilling. (s. 150)

Vi får ikke vite så mye om hver enkelt soldat, men vi får innimellom noen små innblikk i hva de kommer fra, som den usympatiske Lehto: Det var ikke bare Lammio, det var alt det han hadde gjort opprør mot helt siden barndommen. Og var det noe han ikke hadde gjort opprør mot? For ham hadde det aldri eksistert noe annet enn fiender og likegyldige. Han hadde hatet menneskene så lenge han kunne huske, helt siden han under depresjonen i trettiårene hadde båret fattighjelpsertesuppe i en rusten blikkopp fra arbeiderforeningshuset i Tammerfors. (s. 186).

Kampene fører til store tap, og selv døden blir en vanesak: Pastoren tok av seg den svarte gummikappen og hengte den på et tre. Så kremtet han og prøvde å konsentrere seg. Han hadde for vane å be en liten bønn for seg selv før han gikk til noe slikt som dette. Det var litt etter litt blitt en vane i ordets slendrianmessige betydning, så det var ikke noen virkelig andakt i den lenger. Det minnet nærmest om en slåttekar som tar noen tak med brynet på ljåen før han begynner i den ene enden av teigen. (s. 214).

Jeg ser fram til å lese fortsettelsen, men er litt usikker på om jeg greier å holde tritt med dere – det får ta den tid det tar. Uansett setter jeg stor pris på deres kommentarer, og vil følge med på hva dere skriver :-)

Lystighet

Men mye er ellers
for meget sagt om vi
river øyeblikket løs
av ordenes omsvøp.

Å tie tilstrekkelig, skjerper
på den annen side
de synkende
solnedganger i oss.

Det er nær misligholde
sin lystighet. Og om latteren
vet vi, at den kanskje
lukker seg om andres gråt.

Ernst Orvil, Nær nok 1980

Helt enig! Denne likte jeg svært godt, gjort unna på et par timer, men den kommer til å sitte i meg atskillig lenger.

Jørn Lier Horst har jeg sansen for også :) Når det gjelder 22. juli, så har jeg bevisst styrt unna alle bøkene.

We make a living
by what we get,
but we make a life
by what we give.

-Winston Churchill

No matter how many
mistakes you make or
how slow you progress,
you are still way ahead of
everyone who isn't trying.

-Tony Robbins

Denne pocketboka kom jeg over ved en tilfeldighet, hadde hørt boktittelen før og derfor ble den med meg hjem.
Handlingen foregår i slutten av 1600 tallet i Trondheim. Der blir en liten nyfødt gutt funnet på en trapp av en gatepike som bor sammen med likesinnede i Verkhuset, som det ble kalt. Vi følger denne gutten som heter Adrian framover til han er ungdom.
Her får en et innblikk i den tids mennesker som ikke levde på solsiden, det er nesten som å lese en dokumentar. Koste meg med boka sammen med de menneskene i sine miljøer.
Med humor og alvor tegner forfatteren et usminket bilde av forholdene i denne fortellingen.

Den trilogien til Ken Follett er det delte meninger om, har jeg fått med meg. Jeg har de to første og har planer om å lese de, men når jeg har så mange å velge mellom, så er det lettere å gripe til en tynnere bok.

Jeg har "Guds barmhjertighet" og flere andre av Ekman i hylla, men jeg har utsatt å skaffe meg de to neste i trilogien. "Hendelser ved vann" falt ikke i smak hos meg, og har gjort meg litt usikker på forfatteren. Håper ikke det vedvarer.

"Veien" har jeg i hylla på både norsk og engelsk. Ser frem til den :)

Det begynner å bli en stund siden jeg leste en ordentlig god bok, men Kravløs ulykke av Peter Handke berørte meg, og Odd Thomas av Dean Koontz koste jeg med.

På den andre siden ble jeg skikkelig skuffet over Korset, den 3. boka i Sigrid Undsets "Kristin Lavransdatter. Romanen kunne etter min mening ha vært atskillig kortere. Mot slutten av trilogien virket det på meg, som forfatteren selv hadde mistet inspirasjon og interesse.

lange, stille dager. Det blir kaldere.

"Før jeg brenner ned" av Gaute Heivoll.

Jeg har akkurat begynt på Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll, og for en forrykende start på boken. Aldri har jeg lest om en redselsfull brann, beskrevet så vakkert som Heivoll gjør her på de første sidene. Dette lover godt :)

God helg!

På adlibris/mondo kan du laste ned boka på svensk til 62,-