Jeg tror på ordene

Ja, jeg tror på ordene,
og jeg tror på ordenes evne til å formidle,
beskrivelser, refleksjoner, meninger,
alle disse ordene
som bærer sekker på ryggen,
vesker over skuldrene, under armene.
De viktige ordene, de store ordene
som står der på arket
som søyler i setningen, holder taket oppe,
løfter himlingen helt opp i skyene,
vegger av ord og bærebjelker,
ord hugget i marmor, støpt i bronse.

Men også de små ordene tror jeg på,
de enkle, hverdagslige ordene
som ingen ser,
som hjelper til, som støtter opp,
som holder verden i gang,
lar setningene folde seg ut
i all sin prakt.

Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Utdrag fra Tre trosbekjennelser

Helt enig!!

Denne fotoboka liknar eit slags fotoalbum i utforming, og det er vel ei ganske karakteristisk Tomas Espedal-bok kva innhald angår. Den som har lese andre av hans bøker vil nok kjenne att biografiske forhold, og denne føyer seg inn idet sjølvbiografiske totalprosjektet hans. Eg ser at den albumaktige tonen i boka kan minne om Nan Goldin si klassiske fotobok The Ballad of Sexual Dependency, som eg òg faktisk ser liggande på eit av skriveborda til forfattaren, så det er vel neppe ei søkt samanlikning.

Elles er det ei fortellande bok som nyttar seg av fotografi som illustrasjonar, så det er ikkje så mykje gåtefullt ved bileta, men det er jo i tråd med fotoalbum-tradisjonen her, så det funkar, det.

Så handlar det jo mykje om tap og sorg, og bileta får liksom dette melankolske draget ved seg heile tida, så det kanskje kan bli litt mykje til tider. Utad så var eg skeptisk til konseptet, men det er ei fin (eigentleg ikkje, ikkje innhaldsmessig) bok som eg las med interesse. Eg las det nok mest som ekstramateriale til Espedal sine andre bøker.

Mitt første dikt

Mitt første dikt
skrev jeg in absentia
i mors frøhus
etter at far
hadde vært der på tidligvisitt
Da mor løp rundt og gjorde klar
Dro ut en klaff
fra hjertet
og dekket frokostbordet
med en ekstra tallerken

Forfatter: Torgeir Rebolledo Pedersen
Utgitt: Gule sko. Gå med løvet., Oktober 1985

Ikke sant?

Da de ikke er venninner
bare møtt ved samme bord
langveisfra en kveld så finner
de at åpenheten gror

Etter fødsler og noblesse
er fortrolighet erkjent
og Margrethe spiller esset:
Mannen min er impotent

Ordet syntes eksplodere.
Smadret kaffebordet. Brant.
- Gi-i-id, sa Gerd, og det er mere
enn byråsjef, ikke sant?

Forfatter: Hugo Fresti
Utgitt: Fresti , Færder Forlag 2000

Eg vel å kalla dette 10 fotoessay om ulike tema. Dei har tidlegare kome ut som fanziner, men her er dei samla i eitt volum. Og dette er sånn fotobøker skal vera. Det er verkeleg godt gjort. Bileta er henta frå ulike magasin og bøker, det er ikkje tilført tekst, berre masse visuell humor, og tematisk sett særleg mykje om kjønn og seksualitet virkar det som, det er i alle fall gjerne der det er mest interessant, og kanskje også der forfattarane er mest interesserte, men det er gjort på ein svært tilgjengeleg måte som opnar for refleksjon og friske perspektiv på ting. Det er som om boka gjennom måten ho brukar bildene på også lærer opp betraktaren i å sjå på alle andre bilete som finst i verda. Vel, denne boka burde vera pensum for livet.

Ja, ein veit jo liksom litt om dette med skjønnhetsidealer, og har jo gjort seg nokre tankar om det, så i byrjinga såg eg denne boka som litt banal, men ettersom eg bladde gjennom, så opna det seg stadig meir, vidare til sjokkerande innsikter. Det er noko med samanstillinga av dei ulike måtane ideala kjem til uttrykk på, og det overblikket ein får på dei, kor tett samanvevde dei er med oss. Rett og slett eit visuelt storverk om temaet.

Denne må eg sei overraska stort. Eg hadde ikkje hørt om dette prosjektet før og var litt skeptisk, men her er det verkeleg nokre fantastiske fotografi og bilettekstar (som er naudsynte i og med at det er så mange ulike fotografar og motivtypar). Boka er kyndig redigert og framstår som eit veldig direkte uttrykk for det mangfoldet av erfaringar som noko slikt som dette her naudsynt må omfatte. Kan knapt tenka meg korleis det kunne vorte gjort betre.

Ei fotobok frå hiphop-miljøet i Houston. Fotograf Peter Beste har også mellom anna fotografert black metal-miljøet i Norge. Men dette her, kombinasjonen av fattige kår og verdiane miljøet dyrkar, det traff meg med ein sterk melankoli, og eg veit det lyd heilt kørka å sei det, men over den heile menneskelege tilstanden liksom. Eg er ikkje spesielt interessert i rap, så kanskje det treff meg på andre måtar enn det, men når det er sagt så har eg tilfeldigvis vore på konsert med Willie D, som er avbilda i boka.

Det er mogleg mitt inntrykk har like mykje med humøret mitt å gjera då eg såg i boka som med noko anna, men det er òg noko av det som er fint med fotobøker og bøker i det heile tatt, men kanskje særleg fotobøker sidan det kan ta ganske kort tid å lesa dei om igjen. Eg var nær ved å trilla terningkast 6 i affekt, men så irriterte eg meg litt over all teksten i boka. Det er godt mogleg det er interessant det som står der, men det øydelegg den visuelle flyten. Ein kjepphest, det der. Hatar tekst i fotobøker. Det fungerer nesten aldri.

Ja, eg skal ikkje tvila på at fotografane er flinke. Malarane som malar veggane i kunstgalleria kvite er også flinke. ;-)

Aha, ja dette er nok det mange forbinder med fotobøker, ja. No tar eg dette basert på coverbiletet åleine, men denne typen bøker er nok meir i sjangeren turistbrosjyre i bokform enn fotobok.

Det er nok vanskeleg å definera fotoboka og eg trur det er flytande grenser, men eg tenker at det må vera ein kunstnarleg nerve eller vilje og lite eller ingen tekst. Eit døme er Fast City av Morten Andersen, som faktisk kan sjåast gratis her.

Takk for tips. Kjenner ikkje til boka. Det let som om det er fotografiets ekvivalent til den tematisk orienterte diktantologien.

Takk for tips, men eg trur ikkje linken virkar.

500 til 800 sider uten å skumlese ?

Ikke bruk begge bena når du skal sjekke elvens dybde.

Kinesisk ordtak