Bokelskere.no

For å være diplomat må du lukke øynene for et lands dårlige sider.

Kirken har alltid støttet undertrykkerne. De kaller Francos opprør et korstog og velsigner fascistsoldatene. Ikke rart folk blir sinte.

... om de totalitære systemene, hva de gjør med menneskene, deres bevissthetsnivå og årvåkenhet. De som altså tvinges til å leve i et slikt samfunn, og som retter seg inn på geledd, behøver jo i prinsippet aldri å ta en eneste beslutning. Alle avgjørelser er allerede tatt, alt er allerede bestemt og beregnet, høyt over den prektige samfunnsborgerens hode og hans eventuelle fatteevne. Den enkeltes fremtid står allerede innskrevet i planen.

Han hadde ingen venner, ikke en eneste, ettersom han var som han var, det var ingenting som bekymret ham nitten dager av tyve, men den tyvende, for eksempel en sånn trist morgen om høsten da det regnet og blåste småspiker og man hadde halsbrann, da kunne det føles tungt som stein. En stor og tung stein som han måtte gå rundt og slepe på og som het Sorg.
Noen ganger kunne man kaste den fra seg, noen ganger ikke.
Noen ganger, ganske ofte, faktisk, hjalp det å få noe i magen. I det minste en kopp kaffe og en kanelbolle. Et par pannekaker.

Hvis man er så dum at man snur alle steiner, får man se unødvendig mye dritt og dessuten kink i ryggen.

I eventyrenes og leirbålenes tid fantes det ikke telefoner i det hele tatt. Det var mulig å leve da også.

Något budskap har jag inte. Men jag vill gärna sprida en allmän tolerans för mänskligt vansinne.

Astrid Lindgren

Det gikk opp for henne at det var nettopp derfor hun hadde surret den så godt inn i plastposene. For at hun ikke skulle la seg lokke til å se etter. Det som ikke synes, finnes ikke, i alle fall ikke så lenge man klarer å holde tankene borte fra det. Hvis Irina Miller for eksempel skulle bli nødt til å gruble over all skitt og all uhygiene og alle ekle småkryp som fantes i kriker og kroker i verden, hvis hun ikke klarte å holde disse tingene på avstand, ville hun gå under. Det visste hun, og hadde visst det i temmelig mange år på dette tidspunktet.

Det finnes mange forskjellige stillheter i verden, og det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre, men den stillheten som kommer fra en gruppe mennesker hvis eksistens det er satt spørsmålstegn ved, og som står og holder pusten i spent forventning, er umulig å ta feil av. Fortelleren styrer leseren, fortellingen styrer fortelleren.

... man behøver ikke være motstander av sånt som ikke finnes. Det fortjener ingen motstand.

Enhver historie søker sin form og finner den.
Eller dør.

Menneskeheten har nådd en moden alder. Vi er i stand til å skjøtte våre egne handlinger og velge vår egen framtid uten eksternt overformynderi.

Hvor tolerante ville vi ha vært om en kristen eller en jøde hadde angrepet oss i vårt eget hjem og siden bedt om å få bygge en kirke eller synagoge på åstedet? Jeg tviler sterkt på at vi hadde tillatt det.

Burde vi ikke spurt oss selv hvorfor USA tillater islamske misjonærer mens Saudi-Arabia forbyr alle former for misjonsvirksomhet?

Hvordan oppstår egentlig sladder, hvordan begynner et rykte å leve sitt eget liv, vandre videre, hvilken effekt har det? Ondskapsfull baktalelse er som en bakterie som spres fra menneske til menneske, forgifter og drar videre.

Den døde raneren kunne vært Gud - ikke bare er han død, det virker jo som om han aldri har eksistert.

Demokrati har ingen plass i en etterforskning. Men hvem vet, kanskje det kan føre noe godt med seg å få litt spaltefokus på østkanten av verden? Så tar det bare et halvt år fra politikerne får med seg at media skriver om det, til hele styringsprosessen er gjennom kverna fra justis, til politidirektøren og endelig sjefen selv her på huset. Problemet er bare at da er det for seint. Men fin tanke.