Bokelskere.no

Maxime Rodinson mener også at Muhammed selv må ha vært i hovedsak oppriktig når han hevdet at han formidlet Allahs budskap. Man kan bare gå inn i moderne lærebøker i psykologi for å finne tilfeller der mennesker i all oppriktighet i en hallusinert tilstand hevder å høre og se ting de aldri tidligere har sett eller hørt. Betrakter man den tidlige fasen av Muhammeds forkynnelse, framstår ikke påstandene hans om at han mottok åpenbaringer fra Allah, som noen del av en nøye uttenkt kynisk plan. Seinere i livet fikk han imidlertid åpenbaringer som passet som hånd i hanske inn i det som var formålstjenlig for ham selv. Vi vil aldri få noe svar på hvorvidt han her var oppriktig, eller om han bevisst utla sine høyst verdslige mål og meninger som Allahs gudegitte ord, skriver Rodinson.

Han understreker at Muhammed gjennom hele livet forble en dypt religiøs person, men da han kom til Medina, rykket det rent religiøse budskapet i bakgrunnen. I Medina ble det nødvendig for Muhammed å mobilisere sine tilhengere, fordømme fienden, brennemerke forrædere og ubesluttsomme tilhengere samt gi gruppen av trofaste tilhengere leveregler å følge. Den Stemmen fra det høye som Muhammed tidligere hadde hørt, endret seg i takt med disse endrede perspektivene, og i stor grad ble det slik at karakteren av åpenbaringer forandret seg, skriver Rodinson. Den franske historikeren henviser til den italienske islameksperten Leone Caetani, som skrev at Koranen ble en slags avis der dagsordre ble utstedt til soldatene, det ble publisert vurderinger av hva som skjedde på hjemmebane samt at all med- og motgang i konflikten (med Mekka) ble forklart. Til alt overmål endret Allahs litterære stil seg, skriver Rodinson, som minner om historien om Muhammeds sekretær Abdullah ibn Sad. Sekretæren inkorporerte sine egne ord i Muhammeds "åpenbaringer" og opplevde deretter at Muhammed bekreftet at det Abdullah hadde skrevet, ikke var Abdullahs, men Allahs ord.
"Man trenger en muslims tro for å se i disse versene et enestående eksempel på retorikk hvis perfeksjon er nok til å bevise at de har guddommelig opphav," bemerker Rodinson.

I alle år etter at Muhammed hevdet han første gang møtte engelen Gabriel i hulen utenfor Mekka, kom han med et stort antall utsagn som han påstod var åpenbaringer fra Allah, brakt til ham via engelen. Det er disse åpenbaringene som etter Muhammeds død ble samlet og som i dag utgjør Koranen.

Vestlige Muhammed-biografer har naturligvis inngående kommentert det faktum at Muhammed hevdet å ha fått disse åpenbaringene fra Allah. Spørsmålet som er blitt stilt, har vært følgende: Var Muhammed selv oppriktig når han hevdet at han stod i (in)direkte forbindelse med Allah, eller var han en bevisst svindler? En av dem som mente det siste, var den franske opplysningsfilosofen Voltaire. Muhammed sørget for at hans folk. som fram til da hadde hatt en ubetydelig posisjon, fikk en plass i historien. Tiden han levde i, samt arabernes harde lynne, tvang Muhammed til å ta i bruk bedrageri for i det hele tatt å kunne gjøre noe som helst inntrykk på sitt eget folk, hevdet Voltaire.

En moderne historiker som også stanser opp ved denne problemstillingen, er Frants Buhl. I en lengre analyse av Muhammeds personlighet karakteriserer han religionsstifteren som en "hysterisk" person, og som sådan hadde han vanskelig for å skille løgn fra sannhet. På sitt fargerike dansk konstaterer Buhl at Muhammed mot slutten av livet kom med åpenbaringer "hvis meget menneskelige tilblivelse for os ikke synes at kunne være forblevet en hemmelighed for ham, men om hvis guddommelige oprindelse han dog formodentlig selv var overtydet". Han føyer til at Muhammeds tenkeevne var mangelfull i sammenlikning med hans øvrige evner, og at han spesielt sviktet når det gjaldt logisk og sammenhengende tenkning. Særlig problematisk var det, sier Buhl, de gangene Muhammed med guddommelig skråsikkerhet kunne endre mening om et eller annet. Overfor sine tilhengere hevdet han at Allah kunne forkynne èn ting, for siden å la dette utsagnet bli erstattet av et helt annet koranvers. "At det i dette lå et dogmatisk problem, har ikke falt ham inn," skriver Buhl syrlig. Han understreker imidlertid at Muhammed helt til sin siste dag ser ut til å ha vært urokkelig i troen på at han virkelig var Allahs sendebud.

Psykologen Albert Bandura har allerede fremsatt og forklart teorien om sosial læring.
Den går ut på at mennesker lærer blant annet oppførsel ved å observere andre mennesker.
Særlig slår dette fenomenet til dersom vi observerer en person vi selv eller andre beundrer, eller hvis personens oppførsel medfører belønning.

Selv kaller jeg en innsnevret variasjon av Banduras teori for teorien om sosial vranglæring.
Denne teorien forklarer pornosyndromet, prinsessesyndromet, seriesyndromet, samt en rekke andre lignende syndromer.
For det er slik at vår evne til å lære av andre ikke er begrenset til den virkelige verden.
Det slår også til for alt som ligner.
Også når personene vi observerer høster beundring og belønning på premisser som ikke gjelder i virkeligheten.

Fang tankene og impulsene deres, og gransk hvor de kommer fra.
Da vil dere fort finne ut om dere er smittet av et slikt syndrom eller ikke.
Og er dere først smittet, så trøst dere med at det finnes en måte dere kan kurere lidelsen deres:

En overdose virkelighet.
La den synke inn og reorienter dere med den som utgangspunkt.

Kjære statens forurensningstilsyn.

Jeg viser til deres brev der dere uttrykker bekymring over mitt grumsete vann, samt bekymring over målinger som viser tidvis mye tåke i luften rundt meg.

Herved bekrefter jeg deres påstand om at mine disipler bader i grumsete vann, og at de orienterer seg i tåkete luft.

Videre tilstår jeg at det er jeg, som av ymse årsaker, har tilført vannet mitt en tilstrekkelig mengde grums.
For snart etter at jeg tok på meg yppersteprofetens kappe, innså jeg at vannet mitt må være grumsete.
I motsatt fall vil det være en enkel sak for ethvert øye å nå bunnen og bedømme dybden.

Derfor besluttet jeg å gjøre det krystallklare vannet mitt grumsete, slik at mangelen på dybde i min forkynnelse skulle forbli en hemmelighet for dem som får den servert.
For min lære er slett ikke dyp.
Barnehage-pensum er det eneste jeg har å tilby. Verken mer eller mindre.

Voksne menneskers stolthet forbyr dem å ta til seg barnehage-pensum.
Jeg ble derfor nødt til å forkle alt jeg serverer som noe ganske annet enn hva det egentlig er.
Derfor gjør jeg vannet mitt grumsete.

Dessuten, en dag, for tretten tider siden, stupte min egen sjel ned i det vannet for å gjemme seg.
Og der er han fortsatt, den dag i dag.
Og som han hadde hatet å bli funnet.
Derfor gjør jeg vannet mitt grumsete.

Hva gjelder tåken dere har observert, innrømmer jeg ansvar også for dette fenomenet.

"Skaper, det er godt at du er her nå. Jeg har viktige ting å tale med deg om.

Vi er mennesker: skaper av Internett, skaper av karnevalet i Rio, skaper av drivhuseffekten, skaper av grønne epler som aldri råtner, skaper av Apollo-ekspedisjonen, skaper av Die Meistersinger von Nürnberg.
Våre hender har bygget Angkor Wat, templet i Karnak, Teotihuacan, Shang Hai, Panama-kanalen, Sfinxen og Taj Mahal.
Sannelig, liksom du regjerer i himmelriket, slik er jorden vårt domene.

Det er meget mulig at Gud hadde vunnet herredømmet over himmelriket i et pokerspill.

Slutt i en jobb som sliter på deg. Ta på en genser når du fryser. Vær sammen med mennesker som gjør deg glad.
Elsk deg selv kompromissløst. Du er veldig, veldig viktig.
Andres drømmer er ikke viktigere enn dine. Andres lykke er ikke mer rettferdig enn din egen. Andres sannheter er ikke sannere enn dine.
Ikke slipp alle andre foran deg.
Og aldri - aldri! - skal du finne deg i å bli krenket på noen måte.

Vi må forholde oss til dagens verden der - ifølge forskningsbaserte estimater - 40 prosent av befolkningen i underutviklede land kunne tenkt seg å emigrere til Vesten hvis de fikk muligheten til det. Vi snakker om 700 millioner mennesker. Når dette er situasjonen, sier det seg selv at med åpne grenser ville migrasjonsstrømmen blitt uhåndterlig og destabiliserende for Europa.

Kritikken mot multikulturalismen består i at den har gått fra å tolerere ulike verdisystemer, også dem som truer liberale verdier. Her snakker vi først og fremst til "unnfallenheten" overfor islamske illiberale verdier.

Det finnes mange innvandrere som ser den norske majoritetskulturen som en trussel mot sin egen identitet og som er ekstremt opptatt av at deres barn ikke blir for norske. Ifølge rapporten Transnasjonal oppvekst fra Institutt for samfunnsforskning befinner det seg mange hundre norsk-somaliske barn på lengre utenlandsopphold i Somalia, Kenya og Egypt. Fenomenet er størst blant norsk-somaliere, men også barn med pakistansk og irakisk bakgrunn sendes til foreldrenes hjemland for lengre perioder. Hovedårsaken til at barn sendes ut, er misnøye med det norske skolesystemet. Man sender altså barn alene til utlandet uten at foreldrene er med og begrunner det med at det er bedre for dem enn å få skolegang i Norge og leve sammen med foreldrene sine.
I et intervju med Aftenposten svarte nesten samtlige kvinner på voksenopplæring på Grønland i Oslo at de ville sende barna sine på en muslimsk skole. Bruk av barnehijab, som seksualiserer barn og markerer klare skiller fra ikke-muslimer, er også utbredt. Bruken av hijab på barn er heller ikke en del av islam eller muslimenes tradisjon, og paradoksalt nok mer utbredt i mange norske skoler enn i flere muslimske land. Hijabens skadelige virkninger på småjenter er dessverre ikke godt nok utredet og dokumentert, men som organisasjonen min LIM har argumentert med, kan tildekking av nærmest all hud føre til vitamin D-mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn og osteomalasi hos voksne. Sollys er menneskets viktigste kilde til vitamin D, i tillegg til kost som fet fisk og tran. Jo mørkere hud, desto mer eksponering trengs for å få dekket dagsbehovet for D-vitamin. Med kort solsesong er det viktig å tenke på helsemessige langtidsvirkninger av tidlig tildekking av jenter.
Det er grunn til å anta at foreldrene insisterer på at døtrene deres bærer hijab fra tidlig alder av frykt for at de skal nekte å gjøre det når de fyller 18 år. Når man vokser opp med hijab, vil den lettere kunne bli en uløselig del av ens identitet utover i voksen alder. I så fall er det en kynisk indoktrineringsstrategi som ikke tar hensyn til de mulige uheldige konsekvensene for tilslørte barn - spesielt i barnehage- og skolesammenheng. Slike praksiser utfordrer både våre likestillingsidealer og toleransens grenser. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) uttalte at hun ville ha hijaben ut av barneskolene, men det er kun FrP som har gått inn for regulering av hijabbruken i barneskoler slik det blant annet er gjort i Frankrike.
Noen foreldre prioriterer å sende sine barn til daglige koranskoletimer, ofte på bekostning av skolearbeid, lek og fri utfoldelse. De pålegger barna restriksjoner med hensyn til å omgås nordmenn på klasseturer og i bursdager, og er imot å la sine barn delta i svømmeundervisning og gymnastikk på skolen. I sum en demonstrasjon av annerledeshet og motvilje mot å integrere seg i det norske samfunnet de har valgt - for seg selv og sine barn - å bli en del av.

De radikale islamistene er nesten uten unntak flokkdyr, de tilhører sekter der konspirasjonsteorier florerer og drømmen om et verdensomspennende kalifat står sterkt.

Noen innvandrere er nærmest ferdig integrert når de lander på Gardermoen, mens andre vil antakelig slite i generasjoner. Det handler verken om religion, etnisitet eller hudfarge, men først og fremst om ressurser - hva slags bagasje har de med seg fra hjemlandet.

Det er et paradoks at asylsøkere som bor på mottak rundt omkring i distriktene, kan føle seg som en mer naturlig del av lokalsamfunnet og snakke bedre norsk enn mange som har bodd i Oslo i 20 år eller til og med er født og oppvokst her. Et sentralt argument for å la asylbarna få bli i Norge, er at de er så godt integrert og at de snakker norsk (og kanskje ikke engang behersker det som skulle være deres eget morsmål). En sterk kontrast til dette er mange minoritetsbarn i Oslo som kan så dårlig norsk når de begynner på skolen at de må få ekstra norskopplæring.

En stats rett til å beskytte sine grenser og bestemme hvem som har tilgang til dens territorium, ble ansett som bærebjelken i suverenitetsprinsippet. Den internasjonale rettighetsutviklingen de siste tiårene har imidlertid gitt individer sterkere rettigheter på bekostning av de tradisjonelle nasjonalstatene.

Nærhetsprinsippet kombinert med en kvoteordning vil gjøre flyktningregimet tryggere og mer humant når flyktninger ikke lenger vil være avhengige av skruppelløse menneskesmuglere. Tusenvis av liv vil bli spart, og hundretusener vil årlig slippe de traumatiske påkjenningene menneskesmuglingen kan innebære.

En flyktning kan ikke selv bestemme hvor beskyttelsen skal gis, og heller ikke hvor saken skal behandles. EUs Dublin-forordning, som Norge er en del av, illustrerer dette godt. Mellom 20 og 30 prosent av de årlige asylsøknadene i Norge blir ikke realitetsbehandlet her. Det betyr at søkerens beskyttelsesbehov ikke blir vurdert i det hele tatt. Dette er søkere som beviselig har kommet til Norge via trygge EU-land, og som kan henvises dit i henhold til Dublin-forordningen.

Norske myndigheter har tradisjonelt ønsket å harmonisere sin asylpolitikk med EUs, men uenighetene der bør ikke stå i veien for at Norge selv gjør løpende vurderinger av hvilke land som er trygge og som asylsøkere kan henvises til i tråd med første asylland-prinsippet.

At Norge med den geografiske beliggenheten vi har, er blant de største mottakerlandene i verden i forhold til folketallet, er imponerende. Mindre imponerende er at flere rike arabiske land velger ikke å være solidariske overfor syriske flyktninger selv om de har bedre forutsetninger enn de fleste til å ta dem imot og integrere dem eller returnere dem når krigen er over.

Latter i riktig øyeblikk er et bevis på intelligens.