Bokelskere.no

Men verst av alt var kameleonmenneskene, som kravlet rundt på hvert hjørne. Plutselig hadde nabodamen med miniskjørt forvandlet seg til en dydig kvinne med chador. Hun var medlem i matstyret i nabolaget og beordret andre rundt. Det hadde ikke gått lang tid før kvinner ble beordret til å dekke håret. Det ble sagt at kvinnehåret strålte av noe som var haram og opphissende.

For moderskapet er ikke bare en rolle i forhold til egne barn. Det er en tilstand, en tilstand av konstant beredskap overfor andres behov.

Den dype, folkelige motstanden mot likestilling kan ha en svært rasjonell begrunnelse: Likestilling gjør at det ikke er noen hjemme.

Alt henger sammen med alt, og i tillegg ofte parvis, som et komplisert matematisk regnestykke med to streker under lyden av bakluka som til slutt skal smelle pent igjen, uten at man må sette seg på den, eller bruke slegge.

Det er mye i barns liv som er lærerikt, som provokasjoner, konflikter og kampen om innflytelse og makt. Om alt over middels ubehagelig blir til mobbing, robber vi barna for et viktig læringsområde.

Før bodde vi i en blokk ute i skogen. Hver vinterferie forsvant alle de norske naboene i Volvoer med matchende skibokser, og kanskje en liten tilhenger med fjellutstyr for de mest ambisiøse. Og vi satt igjen med alle innvandrerne. En hel uke var Alex, Bilal, Sohail, og Latif konger i bakken.

Av og til har man halen høyt til værs og synes det er gøy å være annerledes. men innimellom har man snarere halen mellom bena. Halen min var klistret helt inntil buken da jeg tuslet inn til Per og fortalte at jeg visstnok var bipolar. «Det vet jeg vel,» sa han. «Du er jo helt sprø. Det var derfor jeg ansatte deg.»

Enhver sosiolog, medie- eller litteraturviter vil nå ile til og fortelle meg hvordan dette henger sammen: Svarte (sosiologene sier nemlig "svarte") kan kalle seg selv negre, det er en del av deres identitetsbygging. Men hvite får ikke lov å si det, for da er det diskriminerende. Avsenderens posisjon betyr nemlig alt. Og det er jo artig stoff, og sikkert riktig, sett fra en akademisk synsvinkel. Men det er upraktisk. Det blir fort Babels tårn av slikt.

På nettet er det teksten som rendyrkes, for det er bare ordene på skjermen som er synlige. Kanskje de er skrevet av en som ingen ville snakket med på en fest, en som er direkte frastøtende, eller som i hvert fall er feil i alder i forhold til en selv. På nettet er de skjult bak forhenget. Budskapet klinger rent og klart, fordi det ikke blir forstyrret av fysisk nærvær.

Han stirret på meg en stund, med virvlende løv av bekymring i de ravgule øynene.

Apeflokker som hadde samlet seg til rådslaging på veien, skvatt unna når vi nærmet oss. De jumpet bort til nærmeste kampestein eller klippe, apeindignert over å bli forstyrret.

Ordet neger, som har eksistert på norsk siden 1700-tallet, er blitt tabu i mange miljøer. Da Sylfest Lomheim var direktør i Språkrådet, erklærte han at ordet var nøytralt og ikkediskriminerende, men han møtte motbør. Det skal hete svart, eller «afrikansk utseende». Men nå tar svarte tenåringer neger-ordet tilbake, og attpåtil med humør.

Vi må slutte å være så redde for å si noe galt hele tiden. Det eneste vi oppnår med å forby såkalt diskriminerende ordbruk, er å skape berøringsangst. Jo reddere folk er for å si noe feil, jo mer unngår de å omgås folk som er annerledes.

Konklusjonen må bli at alt kan spøkes med. Unntatt det som sårer meg personlig, så klart!

Hvor ble det av helvete, egentlig? Helvete, som gjør ord som skyld, straff og soning meningsfylte? Det forsvant, det ble feiet ut av moderne prester, engasjerte humanetikere og radikale pedagoger. Slike som min venninne. Helvete er borte og kommer aldri tilbake. Det samme gjelder samvittigheten, skyldfølelsen og skammen. Man vet virkelig ikke hva man har før det er vekk.

I titusener av år har menneskene streifet rundt på slettene, i flokker på mellom 10 og 30 individer. Vi har jaktet, vi har samlet nøtter og bær, vi har båret ungene på ryggen og gått fra de gamle og syke når de ble til for mye bryderi. Beslutninger ble tatt, av noen, med konsekvenser for noen. Hvem er sjefen, og hvor lenge vil han være det? Hvem har stjålet nøtter fra vinterlageret, og hvem er best til å kaste med spyd? Hvem skal man hjelpe, og hvem skal man svikte? Hvor går grensen for hva man kan tillate seg?

Utenfor kjælte vinden med havdisen i brå kast, og drev over den brede veien i skimrende slør av myk fuktighet.

Jeg stirret tilbake på henne, blikket hennes var et hav som en himmel speilte seg i.

Denne mannen så ut til å ha verifisert en av verdens mest vedvarende og minst sannsynlige konspirasjonsteorier. For meg fremsto tanken om at regjeringen i hemmelighet skulle sende bølger inn i hodet på folk med subliminale lyder og fjernstyre våre sinnsstemninger, som noe på linje med forestillingen om at de drev og holdt UFOer skjult i militære hangarer, og at de kunne omskape seg selv til fire meter lange firfisler. Denne konspirasjonsteorien har holdt seg fordi den inneholder alle de viktigste ingrediensene - regjeringens skjulte hånd som slår seg sammen med hensynsløse vitenskapsmenn for å overta bevisstheten vår akkurat som science fiction-litteraturens body snatchers.