Bokelskere.no

For meg handler debatten om frihetens fundament; om forholdet mellom toleranse og frihet, mellom frihet og likhet, ord og handling, individ og fellesskap, makten og de maktesløse, mindretall og flertall. Mellom friheten som en rettighet og friheten som et instrument som kan underlegges andre hensyn.

Byens befolkning kan grovt sett deles inn i tre: palestinerne, de ultraortodokse jødene og de mer eller mindre ortodokse jødene. Her finnes også sekulære lommer med restauranter som ikke er kosher, for de sekulære jødene i byen. En tredel av byens innbyggere er palestinske. Etter verdenssamfunnets syn er Øst-Jerusalem, der palestinerne og bosetterne bor, okkupert. Det offisielle israelske standpunktet, derimot, er at de østlige arabiske delene av Jerusalem som lå under Jordan før 1967, er annektert, og at den hellige byen nå er jødenes evige og udelelige hovedstad. Det internasjonale samfunnet representert ved FN anerkjenner verken Israels anneksjon eller Jerusalem som Israels hovedstad, derfor ligger alle ambassadene i Tel Aviv og ikke her. Som den kanadiske tegneren Guy Delisle illustrerer så godt i sin bok Jerusalem, må alle vi som dykker ned i denne byen, selv oppdage situasjonen. Vi må erfare, se og oppleve alle konfliktlinjene, dag for dag, lag for lag, for å forstå sammenhengene. Med mye humor og forundring formidler Delisle den bisarre virkeligheten med sin strek fra det året han bodde med barn og kone utsendt for Leger Uten Grenser. Men Jerusalem kan aldri læres fullt og helt. Du oppdager noe nytt hele tiden.

• Jeg tror det finnes en masterplan, sa han lavmælt og alvorlig. - En langsiktig plan som går ut på å etablere så mange jødiske kolonier som mulig i raskt tempo. Slik skaper israelerne nye fakta på bakken. Se på alle bosetterkoloniene nå! Det er jo snart umulig å bygge noen palestinsk stat.

Ordet okkupasjon kan være vanskelig å bruke når vi som utenforstående snakker med israelere fordi de lett tror vi tar stilling. Som reporter er jeg avhengig av at folk åpner seg. Okkupasjonen blir kamuflert som «kontrollen over palestinerne», «problemet med araberne» og «situasjonen», alt etter hvem jeg snakker med. Ord er ladet, og vi som beveger oss i alle leire, må kunne kodene til fingerspissene. Det finnes ingen nøytrale steder her. Vi må vite hvordan vi skal ordlegge oss hvor og hos hvem. Og noen ganger går det galt.

Mange spør: «Hvorfor liker ikke Norge oss?» eller «Hvorfor hater alle i verden oss?» Det kunne være fristende å svare «It's the occupation, stupid ...» fritt etter president Bill Clintons påminnelse om nøkkelordet i valgkampen i 1992: «It's the economy, stupid.» Men jeg nøyer meg med å svare at motviljen skyldes en kombinasjon av okkupasjon, arroganse, byggingen i bosettingene og mangel på troverdig vilje til å skape fred. Når reaksjonen er «What occupation?», er det vanskelig å fortsette samtalen.

Det som må være kompasset i NRKs dekning, er folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. Vi kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Under samtalen ser han ikke på noen av oss kvinnelige journalister. Han har bare lov til å møte blikket til sin kone og kvinner i familien. Den ultraortodokse jødedommen har mye til felles med konservativ islam.

Det kanskje sterkeste inntrykket fra dagene i fengselet er vårt møte med de israelske vokterne. Nok en gang blir jeg minnet om hvor sterkt en del israelere knytter pro-palestinske holdninger til det historiske hatet mot jøder.

Israel har to ansikter. Det ene er det moderne, sekulære Tel Aviv og Israel som et fungerende demokrati for de fleste. Det andre ansiktet er en brutal okkupasjon og undertrykkelse av tre millioner palestinere for å sørge for at en halv million bosettere får bo i sikkerhet.

På skolen lærer barna om jødenes blodige vei gjennom historien. De leser om den spanske inkvisisjonen da jødene ble kastet ut fra Spania, om alle pogromene i Øst-Europa og Tsar-Russland, og om nazistenes forsøk på å utrydde alt jødisk liv i Europa. Kalenderen er full av helligdager og høytider som minner om alle farene og alle som er blitt drept. Derfor er israelerens mentale tilstand sterkt preget av eksistensiell angst.

Informasjon blir en valuta man bruker for å kjøpe venner og en plass i systemet. Det gjør det veldig vanskelig for all informasjon som utfordrer de aksepterte holdningene. Slik informasjon presses gjerne ut. Når noen sier noe eller gjør noe som forstyrrer systemets protokoll, reagerer de andre delene med stort sinne og forsøker å fjerne dette destabiliserende fragmentet og på den måten gjenvinne stabilitet.

Men når historien skal skrives, blir de "vanlige" menneskene ofte uteglemt. For når tiden er inne, henger politikerne seg på toget, og i historiebøkene gis æren ofte til den eller de som tilfeldigvis satt ved makten da endringene inntraff.

Kanskje var det bare et tidsspørsmål før den økonomiske modellen i østblokklandene ville brutt sammen uansett. Men mer enn noen andre var det menneskene som samlet seg i Gdansk og i Leipzig og på mange andre steder, som forårsaket en av vår tids mest skjellsettende politiske hendelser: kommunismens fall og oppløsningen av Sovjetunionen.

Sivile rettigheter og andre goder har aldri kommet av seg selv. De har blitt kjempet frem, og må fortsatt kjempes frem, slik Rosa Parks og Freedom Riders har gjort det.

Kanskje er det sånn - som min venn, dokumentarfilmskaperen Adam Curtis skrev til meg i en e-post - at de gjør sosiale medier til et gigantisk "ekkokammer der det vi tror på hele tiden forsterkes av folk som tror på akkurat det samme".

Lat no andre med storleiken kivast
Lat dei bragla med storleik og høgd
Mellom kaksar eg kan ikkje trivast
Mellom jamningar helst eg er nøgd

Vi er et snilt folk. Derfor er vi i nød nå. Her er fred og trygghet hjemme, men verden piner oss. Vi vil hverandre vel og har fått det til i Norge. Gjennom hundre år har vi bygget en Velferdsstat etter arkitekttegningen: Vi bryr oss om hverandre. Hver enkelt har fått mulighet til å være en byggestein i Det gode samfunn. Vi er med på å skape og dele. Det gir husfred i landet og sjelefred i menneskene.

Ekte kjærlighet er fri for vold.

Hun var blitt til et eneste stort telleverk. Det tikket og surret og slo i hele henne.

Hun håpet ofte på storm. Hun likte at naturen ytret seg, at den slo tilbake. Tanken på at mennesket var den suverene og kontrollerende kraft likte hun dårlig. Om solen ville brenne ut, om havet ville flomme over landene og drukne hvert minste lille kryp, da var det i orden. Hun ville bøye seg for det, bøye seg i ydmykhet.