Bokelskere.no

Livet, tenker jeg, lett fortumlet og samtidig forbausende klarsynt, slik en kan bli av et glass formiddagsvin, livet kan deles inn i kapitler som enten flyter umerkelig over i hverandre, eller faller i klart avgrensede avsnitt, som mitt gjør. Hvert avsnitt slutter med en dramatisk hendelse, og innholdet i dem er så forskjellige at det er umulig å fatte at hovedpersonen er den samme.

Jeg har ingen garantier å tilby. Det eneste jeg har å gi deg er eplet fra Kunnskapens tre. Se deg sette tennene i det og håpe at det vil gjøre deg sterk nok når din tid kommer. Din tid til å skille det onde fra det gode. Og til å avsløre det onde, også når det selv tror det er i det godes tjeneste, slik bestefar gjorde.

Guds ord gikk meg aldeles hus forbi. Det gjorde de også i morges. At jeg ikke alt er blitt til en saltstøtte, er et under.

Vi arver ikke minner, heldigvis. Men kanskje kan andres minner hjelpe oss til å treffe kloke valg selv? Det er visst det jeg ønsker aller mest for deg; at du skal vokse opp og bli sterk og forstandig, slik at valgene du gjør blir til det beste for deg og for menneskene rundt deg.

Jeg holder deg tett inntil meg og tenker at det å miste et barn, det må kjennes som om verden faller.

Men historisk er det nettopp friheten til å utfordre etablerte sannheter og bryte med all vedtatt ortodoksi gjennom trosfrihet og ytringsfrihet som har gjort Europa så dynamisk, attraktiv og konkurransedyktig.

Opprettelsen av skillet mellom ord og handling har vært helt avgjørende for en robust beskyttelse av ytringsfriheten. Det er flere ting som skiller et demokrati fra et diktatur. En av dem er at man i et diktatur kriminaliserer ytringer som om de var handlinger.

Toleranse er ikke det samme som stilltiende aksept eller likegyldighet. Toleranse forutsetter at man gir uttrykk for sin kritikk, motvilje og til og med hat mot ideer og ytringer man misliker.

Jeg mener at det europeiske prosjektet må være antiautoritært i sin kjerne. Det må slippe friheten løs for å gi individet de best tenkelige mulighetene for å virkeliggjøre sin forestilling om det gode liv.

Den som nekter andre sin frihet, fortjener den ikke selv.

Ytringsfriheten er en rett, og hvis det er tilfellet, kan den ikke gradbøyes. Enten har man den, eller så har man den ikke.

Lovene mot Holocaust-benektelse har også fått andre religiøse og etniske grupper i Europa til å kreve beskyttelse av sine tabuer mot verbale krenkelser. Det er en logisk konsekvens av det voksende etniske, religiøse og kulturelle mangfoldet i Europa.

Ved å kriminalisere Holocaust-benektelse utroper man tanker og meninger til å være forbrytelser. Og uansett hvor opprørende og krenkende de måtte være, forblir de tanker og meninger, og meningsforbrytelser hører ikke hjemme i et demokrati.

Kriminaliseringen av Holocaust-benektelser var uttrykk for en forbløffende mistillit til sannhetens styrke. For når bevisene og dokumentasjonen var så overveldende og ugjendrivelige, hvorfor skulle man da blokkere en fri debatt om Holocaust? Holocaust-benektelsene var mest utbredt i samfunn uten ytringsfrihet. Den mest effektive måten å bekjempe Holocaust-benektelser på var å avsløre alle løgnene og fordreiningene av sannheten.

Det er nettopp sekularismen, laïcité, et verdslig politisk system som sikrer religionsfriheten. Det er det som garanterer at ingen religion kan stille egne politiske krav. Det er ingen tilfeldighet at det nettopp er i landene hvor religionen har politisk makt at religiøse mindretall blir fratatt sine rettigheter og utsettes for forfølgelse ...

Når vi angriper islamismen, forsvarer vi til gjengjeld muslimer som likeverdige borgere, som først og fremst er franskmenn, altså borgere i en republikk bygget på verdslige prinsipper og på likhet for loven. Mange mener at hvis man kritiserer religionen, angriper man samtidig de troende, men det er ikke tilfellet. Angrep på islamismen er ikke noe angrep på de troende. Islamismen stiller politiske krav, så den er noe mer enn bare religion.

Det handler ikke bare om at noen karikaturtegnere er blitt angrepet og drept, selv om det også handler om det. Det er ytringsfriheten som en demokratisk verdi som blir angrepet. Den omfatter også retten til blasfemi, retten til å karikere. Hvis man etablerer en forbindelse mellom dem som fastholder denne verdien og retten i et demokratisk samfunn, og dem som krever den avskaffet og er rede til å drepe for å få sin vilje, så undergraver man forestillingen om ytringsfriheten som en universell menneskerett.

De nevnte eksemplene viser at det i den globale landsbyen pågår en kamp om ytringsfrihetens grenser på tvers av kontinenter og regioner. Påvirkningen er gjensidig, og den blir forsterket av vår digitale teknologi. Det er ikke godt å si hvordan det ender, men det bør iallfall ikke være sinte folkemengder og terrorister som skal bestemme ytringsfrihetens grenser. Det gjelder både kravene om nye lover som kriminaliserer hån mot religiøse følelser og symboler, spesielt den stilltiende internaliseringen av grensene som intimidering, trusler og vold medfører, men som ingen kan se med det blotte øye og som mange nekter å vedkjenne seg.

Charlie Hebdo var nødt til å fortsette sin "hån, spott og latterliggjøring" av islam helt til den ble like banal som en tilsvarende hån av katolisismen. Bak denne uttalelsen lå en forestilling om at en av religionskritikkens funksjoner er å holde religiøse ideer og institusjoner i sjakk, slik at de ikke kan opphøyes til en ukrenkelig status og brukes til å skaffe seg makt eller utøve sosial kontroll. De skal rives ned fra sin pidestall hver gang det blir sagt eller gjort tåpelige ting med religionen som referanse.

I debatten om Muhammed-tegningene og islam inntraff det en forskyvning av rollene i den demokratiske orden som de færreste problematiserte. Regjeringer i den frie verden oppfordret i mange tilfeller borgerne til å gi avkall på sine rettigheter av hensyn til voldsparate individer og grupper hjemme og i utlandet. I debatten ble det ofte hevdet at ytringsfrihet ikke er det samme som ytringsplikt, og at bare fordi man har rett til å si noe, bør man ikke nødvendigvis si det. Meningen var visst at man bør vokte seg for å fremsette unødig krenkende ytringer, særlig mot minoriteter som er så svake at de kan true folk til taushet eller drepe dem dersom man ytrer seg altfor krenkende. Utsagnet er et innholdsløst retorisk grep, for det angir ingen retningslinjer for når det gir mening å ytre seg, og når det er bedre å holde munn.