Bokelskere.no

Fortiden er en roman forfattet av skjebnen, som vever de samme temaene sammen, igjen og igjen, kjærligheten og dens glede, hatet og dets gisler, sjelen og dens pris. Våre fortellinger består av beslutninger, skjebnebestemte valg som uten å vite det forandrer elvas løp. I nåtid, hvor avgjørelser tas og forbindelser knyttes, venter skjebnen bare på at fortellingen skal utspille seg, og lar oss sitte igjen med våre feiltak og mirakler, fordi det er vår egen vilje som fører oss mot det ene eller det andre.

... det du garantert kjenner igjen en fanatiker på, er at han ikke eier humoristisk sans.

Alenehet er en understrøm i sannhetens elv, akkurat som fellesskap er. Aleneheten er tro mot seg selv. Men når du navigerer deg nærmere bredden, kan det noen ganger føles som om den troen du har på deg selv, er den eneste troen i hele verden.

Kjærligheten er et fjell som tar livet av deg hver gang du prøver å bestige det.

Eric sier alltid at latter virker som en renselse, at det er godt for både kropp og sjel, og når den er ekte, er det bedre enn sex.

Det finnes faktisk folk som snøfter. Jeg vet om ganske mange, når jeg tenker meg om. Jeg har en teori om at snøfterne har en ekstra dose bjørne-DNA i anleggene sine.

Alt etterlater seg et avtrykk. Hvert eneste slag gir et ekko i skogen. Hver eneste urettferdighet er en brukket gren, hvert eneste tap er et fallent tre. Det vakre ved oss, håpet som kjennetegner vår art, er at vi ikke gir opp, uansett hvilke sår livet påfører oss. Vi går videre. Vi vender oss mot havet og mot vinden, mot dødens havsalte sannhet. Og fortsetter å gå.
Og hvert eneste skritt vi tar, hvert åndedrett, hvert ønske som blir oppfylt, er en forpliktelse overfor de livene, de elskede, som ikke lenger er benådet, slik vi er, med Kildens gnist, Kildens rytme.

Jo svakere grep du har om virkeligheten, jo farligere fortoner verden seg. På den annen side - jo mer rasjonell du opplever at verden er, desto mer må den gås etter i sømmene.

Du kan respektere en manns rettigheter eller meninger uten å kjenne denne mannen i det hele tatt. Men selve mannen kan du først respektere når du har sett noe i ham som er verdig dette ordet.

Tiltro. Tiltroen er alltid i oss, hvert eneste minutt, selv i søvne. Tiltro til en mor, en søster, bror eller venn, tro på at andre vil stoppe ved rødt lys, tiltro til piloten på flyet og mekanikerne som har klargjort det, tiltro til lærerne som beskytter ungene dag etter dag, tiltro til politi og brannfolk og verkstedarbeidere, tro på at kjærligheten har ventet på deg når du omsider vender hjem. Men i motsetning til håpet kan tiltroen svinne hen og dø. Og når den gjør det, dør også dens to følgesvenner, stabilitet og forpliktelse.

Journalister, advokater og politikere har et yrke som krever at de nesten aldri forteller hele sannheten. Hvis de hadde gjort det, hvis de hadde vært åpne om alle hemmelighetene de kjenner til, ville sivilisasjonen bryte sammen i løpet av en måned. Det er løgnen, ikke sannheten, som holder oss i gang, dag etter dag, drink etter drink, opplegg etter opplegg.

Det heter seg at det første som begynner å lukte dårlig på en fisk, er hodet. Jeg påstår at uansett hva som lukter, så er det et signal om at du bør ligge unna.

Til Afghanistans døtre: Måtte solen varme dere i ansiktet mens dere former veien videre.

Å elske en annen er å strekke seg. Å leve sammen med en annen er å bli litt borte selv. Man finner seg i mer og mer i løpet av et langt samliv. Egenskaper man en gang elsket, blir usynlige og borte, eller de blir plagsomme. Personlighetstrekk og kroppsdeler blottlegges. Bluferdigheten tøyes. Ukvemsord detter ut av en. Folk har vaner de tviholder på, og særegenhetene blir ikke færre med årene.

Foran ham står gatelyktene som hypnotiserte kjempekobraer på geledd, og lyser ned på det øde fortauet.

Det var en av disse vakre, tidlige vårdagene da det ikke var mer igjen av vinteren enn et tynt skall av frost som solen pikket hull på så snart den kom høyt nok opp på himmelen. Luften var klar og ren og gav en prikkende følelse av champagne i huden.

Hvis det er noe som preger landskapet i Saudi-Arabia, så er det kamelene. Enhver velstående saudier må ha en kamelfarm. Svære flokker rusler over ørkenslettene og gnager i seg den minste lille busk. De har en mage som tåler nesten alt.