Bokelskere.no

Livet er en stor tumult med stadige kast mellom det som skremmer og det som gir glede. I beste fall greier vi å skape gode minner i løpet av livet. Selv om det i vår verden finnes altfor mange mennesker som er nødt til å glemme for å leve.

Den største utfordringen er viljen til å prøve nye tanker. Å ikke nøle med å sette spørsmålstegn ved andres sannheter og å gå andre veier.

I grunnen er vår eksistens en tragedie. Livet igjennom søker vi å utvide våre kunnskaper, vår viten, våre erfaringer. Men til slutt kommer alt dette til å gå tapt i et ingenting.
Jeg respekterer dem som tror på andre liv etter dette. Men jeg forstår dem ikke. Det ser ut for meg som om religionen ikke blir annet enn en unnskyldning for ikke å akseptere livets vilkår. Her og nå. Ingenting mer. I dette ligger også det unike i det å leve, det vidunderlige.

Arkiver er til for at vi ikke skal glemme vår historie. Ikke bare hva som har skjedd og hvordan det har skjedd. Vi skal først og fremst se hvordan vi reagerte på ulike hendelser.

Mot og redsel er alltid flettet i hverandre. Det krever mot til å leve og mot til å dø.

Sivilisasjon er ganske enkelt en serie med seire over naturen.
Moses Harvey, 1886

Sannheten om tilværelsen vår er alltid provisorisk. Det vi visste i går, blir overtruffet av det vi vet i dag. For de aller fleste mennesker handler livet om noe som forblir uavsluttet.

De første gudene menneskene tilba, var nesten alltid forbundet med den livgivende solen. Det største underet var at solen på nytt og på nytt kom tilbake hver morgen. I kulturer som aldri hadde kontakt med hverandre, finnes det ofte beslektede fortellinger om hvordan mennesket ble til. Alltid var solen med.

Vi lever i et univers som vi bare delvis har kunnet forstå og kartlegge. Men inni oss har vi et annet univers, som vi egentlig vet like lite om. Hjernene våre.

Døden kommer alltid som en ubuden gjest og forstyrrer:
- På tide å gå.
Ingen vil dø, verken ung eller gammel. Å dø er alltid vanskelig. Dessuten ensomt.

Å bli rammet av kreft er en livskatastrofe. Det er først etterpå man vet om man har maktet å håndtere den, by den motstand.

Hvordan du ser ut i speilet, kommer til å variere gjennom livet. Men bak speilbildet er det alltid den du er, som skjuler seg.

Språk har nemlig det til felles med kart at den som behersker det, behersker verden. Språket er, som kartet, forbindelsen mellom forestilling og virkelighet, mellom tanke og faktum. Eller mellom tekst og terreng, om du vil. Den som har best kart, vinner krigen. Og livet, Lars, merk deg det, livet er i all hovedsak en eneste lang krigføring.

Lille Oslo
er en egen planet
alle gatene
forskjellige land
hvert strøk
en verdensdel
og vi suser avgårde,
alle mann.

Lars Lillo-Stenberg

Omsorg og seier var hverken motsetninger eller to sider av samme sak, men snarere to former for makt. Og den ene var ikke mindre virkningsfull enn den andre. Bare et spørsmål om valg, valg han selv kunne ta. Uansett situasjon, virket det som. Å vinne - eller få andre til det.

Slik termitter gnager seg inn i bærebjelker, slik svovelsyre etser gjennom bannlyste kvinners ansiktshud, slik gjennomtrenger sladder ethvert miljø. Slik er den sosiale entropiens ubønnhørlige og ufravikelige logikk.

Lengsel i stor målestokk skaper ikke historie, ikke alene, sier farfaren sakte. De som tror det, tar feil. Historien skapes av handling. Av vilje og viljens virke. Strateger og agenter. Husk det. Ofte kan det kanskje se håpløst ut, men vi gir oss aldri.

Før jeg gikk, viste hun meg telefonen sin med et passbilde på baksiden av dekselet. Det var henne som smilende skolejente-det eneste hun hadde igjen fra en barndom der hun aldri hadde hørt om ordet voldtekt. «Jeg trenger å tro at jeg fortsatt er den jenta», sa hun.

Til sammen ble hun solgt til tolv forskjellige menn. Hun lister dem opp etter tur, både dekknavn og virkelige navn, selv navnene på barna deres. Hun hadde lært seg alle utenat, for hun var fast bestemt på at de skulle få unngjelde.
«Det verste var å bli solgt fra den ene til den andre som om vi var geiter», sa hun. «Jeg prøvde å ta mitt eget liv ved å kaste meg ut av en bil. En annen gang fant jeg noen tabletter og svelget alle sammen. Men jeg våknet igjen likevel. Det var som om ikke engang døden ville ha meg».