Signe stirrer frustrert ut gjennom sidevinduet og ser på butikkene i det fasjonable strøket. Italiensk is. Dyre viner. Økologisk sengetøy som er så giftfritt at det nærmest kan spises.
I det enslige gatelyset var snøflakene som streker i luften. Nådeløst la den hvite armadaen alt under seg.
En av vennene mine, sier sykepleieren, har fortalt meg at angst bare er nedfryst spenning. Hvis man varmer opp angsten litt, så den begynner å tine, vil det skje noe : man vil plutselig merke at det man følte seg redd for, i virkeligheten er veldig spennende.
Når man skriver i skrivende stund må man stadig regne med at noe uforutsett vil skje. Det er det eneste man kan være sikker på. Man må ta høyde for alt. Fortiden vet man stort sett hvor man har, hvis det ikke kommer noen idealister og vil omskrive den; fremtiden kan man gjøre hva man vil med, i det minste i tankene, men øyeblikket er umulig å kontrollere. Det er derfor så mange dessverre ønsker å leve i øyeblikket. De ønsker å miste kontrollen. De kaller det frihet.
På føttene hadde hun hvite tøysko som hadde sett lysere dager.
Vi bader nakne fra svabergene og hører på David Bowie på altfor høyt volum mens dyrene i skogen ser forskrekket på.
Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.
Det ene opprøret ville følge etter det andre, akkurat slik det også er i politikken, når måteholdet er lagt til side og fornuften er byttet ut med følelser.
Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.
Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.
Det finnes ingen hæppy ending, men det finnes øyeblikk av meningsløs lykke, og hvert av de øyeblikkene kan være det siste, så hvorfor ikke synge av full hals. La verden få vite. Og så la livet - eventuelt døden - slå deg til marken en annen dag.
Hvis noen sier noe som er opplagt usannsynlig, men som du inderlig vil høre, så velger en liten del av deg - den svake - å tro på det.
Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle. Det er bedre å stå stille enn å falle. Alt er bedre enn å falle. Å falle gjennom samfunnet, etasje for etasje, helt til du ligger på bunnen, er det vi frykter mest. Ingen vil se deg i øynene. Ingen kjenner deg lenger. Ingen vil vedkjenne deg engang. Da er du virkelig et forhenværende menneske!
Samfunnskritisk bok fra Lars Saabye Christensen,
det handler om ytringsfriheten, som er i ferd med å bli tatt fra oss.
Vi har visst "tankefrihet" (sa statsministeren), men ikke ytringsfrihet. Vi har derimot "ytringsansvar", der friheten til å krenke andres tanker ikke gjelder. Blir noen krenket, må vi lære oss å tie.
- Og lærer vi oss å tie, underkaster vi oss.
Tar du ytringsfriheten fra folk, så finnes det ikke lenger frihet. Det er ytringsfriheten vårt frie, demokratiske samfunn er bygget på.
Apropos "tyranniske herskere" ... - som vi visstnok har valgt selv, og derfor får vi visst bare det vi forjener.
Har vi herskere som lytter til oss, folket?
Eller lytter de bare til seg selv, og raver rundt i maktrus?
- Vi lever i merkelige tider, med trusler på alle kanter, og herskere som kanskje har tatt mer makt enn de - og vi - fortjener.
- Mange er redde, for mye koronafrykt og koronahysteri har spredd seg i samfunnet i det siste året, for et smittsomt virus som ikke er spesielt dødelig for friske mennesker.
Bruker herskerne koronafrykten som maktmiddel for å få folk til å underkaste seg?
Vokser det underkastelse eller opprør ut av frykten?
L.S.C. skriver et sted i boka si:
"Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle."
Har vi valg?
Hva velger vi?
Jeg bare spør ...
Til slutt vil jeg minne om hva Astrid Lindgren en gang har sagt:
“Nej, jag vill försöka att inte vara rädd /... / det är rädslan inför saker och ting som är den verkliga olyckan. Låt därför livet bära med sig vad det vill, och låt mig vara stark nog att ta emot vad det bjuder.”
(Ur Astrid Lindgrens dagbok nyårsafton 1957. Åren efter Sture Lindgrens död kände hon att hon måste vänja sig vid tanken på att leva ensam. Varje nyårsafton skrev hon om den kommande ensamheten som hon måste bli vän med. Citatet är publicerat i "Astrid Lindgren - en levnadsteckning" av Margareta Strömstedt.)
De som har råd kjøper seg som sagt fri. Hva kjøper de seg fri fra? De kjøper seg fri fra kø, trengsel, svettelukt, ubehag, frykt, smitte og ansvar.
Hvis du ikke har noe valg, kalles det fattigdom. Hvis du derimot velger nøysomheten, er det stil.
Vi burde for øvrig øve oss på å unnvære. Det vil snart komme tider da vi ikke lenger har noe valg. La oss derfor se oss godt om mens vi ennå kan velge, og finne ut hva vi kan unnvære.
Rutinen er tradisjonens lille format. Tradisjonen tilhører historien. Rutinen hører hjemme i dagene. Vis meg det mennesket som ikke har en eneste rutine, og jeg skal feste månen i knapphullet ditt.
Hvis vi måler antall bevegelser i samfunnet, vil vi snart finne ut at det er flere som faller enn som stiger. Det kan ikke gå i lengden. Og når det ikke går lenger, faller samfunnet, den nitide planen av bidrag, omsorg, avtaler, plikter og ansvar som vi har etablert, også sammen. Noen vil det slik. De vil bryte ned, men de vet ikke hva de skal bygge opp. Det går så stille for seg at du knapt merker det. Jeg gjentar, det er ikke lenger frigjøring, men rengjøring.
Her skriver Lars Saabye Christensen ganske finurlig om vårt samfunnsklima, og mange vil nok mene at han slett ikke er helt politisk korrekt;
det er sterk samfunnskritikk og politikk i denne teksten som handler om den tilfeldige nordmannen Gordon Mo,
og det handler om det vi har vært igjennom, ikke bare i det siste året, med koronapandemien, men mye av det som har skjedd i de siste årene, om det betente debattklimaet og ytringsfriheten,
både i Norge og i verden ellers.
Noen vil kanskje synes at boka er drepende kjedelig,
men her er det faktisk mange gullkorn mellom permene.
Mange samfunnstopper får seg noen sleivspark,
særlig i notene bakerst i boka, som f.eks. i denne om å hente hjem IS-kvinnen med to barn fra flyktningleiren Al-Hol i Syria,
note 13 om statsministeren:
"Statsministeren uttalte nemlig at hun fulgte sin moralske overbevisning, noe som måtte bety at de som var uenige med henne var umoralske. Hun snakket altså ikke om god eller dårlig politikk, men gode eller dårlige mennesker. Hvem kan leve med en slik etikett? Hvem kan samarbeide med noen som synes du er ond? Vi har altså forlatt den politiske samtalen, og taler i stedet i tunger. Dette er forøvrig helt i tråd med den amerikanske språkbruken. Vi snakker ikke lenger med hverandre, knapt nok til hverandre. Vi snakker derimot mye om hverandre, som regel stygt."