Bokelskere.no

Signe stirrer frustrert ut gjennom sidevinduet og ser på butikkene i det fasjonable strøket. Italiensk is. Dyre viner. Økologisk sengetøy som er så giftfritt at det nærmest kan spises.

I det enslige gatelyset var snøflakene som streker i luften. Nådeløst la den hvite armadaen alt under seg.

En av vennene mine, sier sykepleieren, har fortalt meg at angst bare er nedfryst spenning. Hvis man varmer opp angsten litt, så den begynner å tine, vil det skje noe : man vil plutselig merke at det man følte seg redd for, i virkeligheten er veldig spennende.

Når man skriver i skrivende stund må man stadig regne med at noe uforutsett vil skje. Det er det eneste man kan være sikker på. Man må ta høyde for alt. Fortiden vet man stort sett hvor man har, hvis det ikke kommer noen idealister og vil omskrive den; fremtiden kan man gjøre hva man vil med, i det minste i tankene, men øyeblikket er umulig å kontrollere. Det er derfor så mange dessverre ønsker å leve i øyeblikket. De ønsker å miste kontrollen. De kaller det frihet.

På føttene hadde hun hvite tøysko som hadde sett lysere dager.

Vi bader nakne fra svabergene og hører på David Bowie på altfor høyt volum mens dyrene i skogen ser forskrekket på.

Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.

Det ene opprøret ville følge etter det andre, akkurat slik det også er i politikken, når måteholdet er lagt til side og fornuften er byttet ut med følelser.

Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.

Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.

Det finnes ingen hæppy ending, men det finnes øyeblikk av meningsløs lykke, og hvert av de øyeblikkene kan være det siste, så hvorfor ikke synge av full hals. La verden få vite. Og så la livet - eventuelt døden - slå deg til marken en annen dag.

Hvis noen sier noe som er opplagt usannsynlig, men som du inderlig vil høre, så velger en liten del av deg - den svake - å tro på det.

Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle. Det er bedre å stå stille enn å falle. Alt er bedre enn å falle. Å falle gjennom samfunnet, etasje for etasje, helt til du ligger på bunnen, er det vi frykter mest. Ingen vil se deg i øynene. Ingen kjenner deg lenger. Ingen vil vedkjenne deg engang. Da er du virkelig et forhenværende menneske!

De som har råd kjøper seg som sagt fri. Hva kjøper de seg fri fra? De kjøper seg fri fra kø, trengsel, svettelukt, ubehag, frykt, smitte og ansvar.

Hvis du ikke har noe valg, kalles det fattigdom. Hvis du derimot velger nøysomheten, er det stil.

Vi burde for øvrig øve oss på å unnvære. Det vil snart komme tider da vi ikke lenger har noe valg. La oss derfor se oss godt om mens vi ennå kan velge, og finne ut hva vi kan unnvære.

Rutinen er tradisjonens lille format. Tradisjonen tilhører historien. Rutinen hører hjemme i dagene. Vis meg det mennesket som ikke har en eneste rutine, og jeg skal feste månen i knapphullet ditt.

Hvis vi måler antall bevegelser i samfunnet, vil vi snart finne ut at det er flere som faller enn som stiger. Det kan ikke gå i lengden. Og når det ikke går lenger, faller samfunnet, den nitide planen av bidrag, omsorg, avtaler, plikter og ansvar som vi har etablert, også sammen. Noen vil det slik. De vil bryte ned, men de vet ikke hva de skal bygge opp. Det går så stille for seg at du knapt merker det. Jeg gjentar, det er ikke lenger frigjøring, men rengjøring.