Jeg forsøker bare å beholde verdigheten midt oppi denne galskapen. Skal jeg gå på akkord med meg selv, vil jeg ikke få sove om natten.
Det som betyr mest, er at du har ren samvittighet selv.
Alle menneskeliv er verdt å redde. Vi må ikke glemme det i disse tider, når det plutselig er blitt så enkelt å hate.
Du hater ikke dem, du hater det de gjør.
Stillheten som oppsto fikk henne henne til å ønske seg tilbake til tiden før krigen. Hvor lite man satt pris på de gode dagene i livet. Vanlige hverdager med vanlige hendelser - men alikevel så verdifulle.
Ingen mennesker på denne jord har så mye makt at de kan ønske noen død og få det til å skje. Vi har alle vonde tanker. Det betyr ikke at vi er onde.
Tiden har en egen evne til å kaste slør over alt det vonde og hente frem alt det gode.
Hvis du visste hvor høyt jeg elsker deg, hadde du gått din vei. Jeg tror ikke noen orker å ta i mot så mye kjærlighet.
Hvis du dør om et år... Hva skal jeg da med et helt liv?
Nå har jeg nettopp fått en forkjærlighet for vikingtiden og ble veldig glad da jeg så denne serien. Det negative er at jeg føler den går veldig fort frem. Man rekker ikke å bli vant til situasjonene før den er i en annen. Selv er jeg glad i at situasjoner ikke blir strukket ut i det lange og uendelige, men her gikk det da for fort. Men ellers likte jeg historien og menneskene og gleder meg til bok to.
Det er også noe som plager meg litt, den dialekten.
Det er rart med de vonde ærende vi må gå, men ikke vil. Vi utsetter dem en dag, og en dag til, og håper kanskje at bare vi utsetter dem lenge nok, slipper vi til slutt unna.
Boken var kjedelig og eneste grunnen til at den ble fullført var håpet om forbedring. Noe som aldri kom. Boken var lettlest, men mye tankesurr og lage kjedelige situasjoner trakk hele opplevelsen ned.
Savn gjør fysisk vondt. Savn gjør vondt i brystet, savn får det til å verke i leddene, gir hodepine og smerter i magen.
Han følte en fysisk trang til å reise seg, springe bort til henne, holde rundt henne og sammen med henne løpe ut av den vonde drømmen, tilbake til hverdagen i rekkehuset, til elektrisitetsregningen, cornflaksen og de vidunderlige skittentøyhaugene.
Langsomt, langsomt gikk den gamles hysteriske skriking over i stille, sår gråt. Hun gråt så det skar i kroppen. Hun gråt alle mødres sorg over tapte barn til alle tider. Hun gråt over ondskapen i verden og over håpløsheten, den vonde vissheten om at det aldri, aldri skulle bli annerledes enn dette. Nye illgjerninger ville komme til å skje, her og andre steder. Hun gråt bittert over at hun selv levde, når alle de hun holdt av var døde.
Det er ikke sant at det alltid er best å vite sannheten. Av og til er håpet og drømmene alt vi har.
Han skjønte ikke halvparten av hva hun bablet om, og resten var det overhodet ikke fornuft i.
Døden er verst for de som ennå lever. Det er vi som opplever savnet. Ikke den som har forlatt oss.
Vår er når livet begynner. Når vinteren må gi tapt i kampen og gi tilbake alle fargene den har stjålet. Våren er når kulde viker for varme.