Alt er ikke som det virker. Sannheten er aldri så enkel.
Har denne selv i min gedigne boksamling som venter på å bli lest. Gleder meg litt ekstra nå etter dette du skrev. Men samtidig minner konklusjonen din litt om den jeg hadde etter Anita Blake bok 1. Der er også en vampyrjeger/zombievekner som får juling så det synger.
Bare et tips om du ikke har lest den og :)
Det var bare én måte å komme seg helskinnet igjennom krigen på, og det var å bevare menneskeligheten.
Den du er, defineres ikke av ytre omstendigheter. Det kommer an på hva du har i hjertet.
Livet er merkelig. Man tror at fremtiden skal bli slik man har forestilt seg, men så skjer det noe som river alt i fillebiter. Sammen med det forsvinner tryggheten, og man går rundt i en evig pine som aldri tar slutt.
Det er nok sorger i verden, om vi ikke skal tenke på dem som kan komme også.
Hadde jeg kunnet, skulle jeg skrevet om boka - skrevet inn meg og gitt Margot en skikkelig ørefik. For en hurpe.
På den måten lærte vi at de polakkene eller ukrainerne som kunne komme til å angi oss, ikke var fremmede. De kjente oss. Barna deres kunne være klassekameratene våres, fedrene deres kunne kjenne våre fedre, og bestefaren deres kunne ha kjent vår bestefar. Men jeg antar, at når alt kommer til alt, at det ikke ville gjøre noe forskjell om du ble forrådt av en venn eller en fiende. Det ville bare bety at hjertet ditt gikk enda litt mer i stykker i sekundene før du kjente kulen.
Plutselig ble hun sint på seg selv. Hvorfor skulle hun gå rundt og tro at hun skulle dø? Det var det samme som å gi opp før hun i det hele tatt hadde begynt, og sånn kunne hun ikke tenke. Det førte bare til elendighet.
Vergeløs er bare den som står alene.
Man kan ikke gå igjennom livet og frykte alt som kan gå galt. Da våger man seg ikke ut på noe som helst, til slutt.
Smerte kan bli så sterk at man ikke klarer å bære den lenger. Bare tanken på den kan være for mye.
Svik er ødeleggende for et barnesinn, særlig når det kommer fra foreldrene.
Hun skjønte at livsvisdom var noe som kom gradvis, og at alle mennesker ble formet og preget av utfordringene og hendelsene som møtte dem i livet de levde.
En ting hadde hun lært, og det var å glede seg over de små ting mens øyeblikkene var der.
Av egen erfaring visste hun at styrken lå inne i menneskene, og at hendelsene rundt dem formet dem og utløste krefter som de knapt nok visste at de var i besittelse av.
Ulykker spør ikke om lov til å komme, de kommer bare, og enten klarer du å bære dem, eller så går du under.
Livet er ikke alltid slik det ser ut som.
Livet er for kort til å la kjærligheten gå fra seg.
Før hun sovnet, tenkte hun på hvor kort vei det var mellom liv og død, og hvor sårbare menneskene var i sin kamp for tilværelsen.