Ingen rakk å forberede deg på alt du måtte greie - du måtte bare prøve ditt beste. Om det har vært vanskelig innimellom, er det fordi andre mennesker ikke har villet trekke i samme retning som du.
Det er bedre å dø som et verdig menneske, enn å leve med kvaler som aldri kan rettes opp.
Hjørdis får jo bare fler og fler friere hun.
Når man sier man har gode naboer, kan man tro at man faktisk har smakt på dem. Men det finnes bare én i oppgangen som Jenna virkelig vil smake på.
Mamma ventet. Jenna ventet. Ragnar ventet. Og snøfnuggene gikk i stykker utenfor.
Æ vil bo i Bodø ett år, sånn at æ ikke kommer rett tel storbyen, og æ vil spar mæ opp litt penga, førr alt e så dyrt der nere i Oslo. (Sonja, bok 1) Jeg blir litt stresset av at det står på dialekt.
Ble veldig fornøyd ja. Fikk jo også med meg Da-Vinci koden på norsk også til 20,-. Den skulle til mamma da. Jeg bare elsker Fretex og bøker :D
Hun slo de knyttede hendene i sengekantene så det gjorde vondt, men hun følte smerten som en bekreftelse på at hun hadde tatt et valg. Hun skulle videre om det så skulle være de grusomme smertene som jaget henne. Hun måtte tro at sår kunne gro, selv om arrene ble igjen.
En liste, med bøker fra fretex en dag solen skinte og vinden var kald. Jeg betalte kun 110,- for alle sammen.
Er veldig fornøyd med denne seirer, spesielt at vi bare blir mer og mer kjent med Gabriel.
Havet
Der bremhesten gressa på stein, rir eg ut på mi litje skuta. Stamnen dukka og vaska seg rein, så det fres om esinga eim. I vindbrå med bidevinds kluta.
Hav, du hav, fullt av språk uten ord, ennu nok til mi høvedsmann vise. Hos deg sjøl har du dekka ditt bord mella fluene, havskjær og fjord med hoppandes småsild og nise.
Stundom er du oppbrakt og fel og frøser så skumvinden fyker. Brott og bremhest følges på hel uten ord - uten eiandes sjel når du sanselaust bryter.
Kofor skulle eg sladre som så om deg som er så djup under hetta, som så ofte av gjømslene tok og la løkka på mesta kver krok så eg takksam til tåra vart metta.
Derfor høver vi allstøtt i hop, og vi kjenner kverandre på gangen. Når du gir, tek eg taksam imot. Når du slår, legg eg Gud i mitt rop. Da blir du aleina om sangen.
De så på hverandre, og akkurat som for over tretti år siden forsøkte de å finne ut av hvem av de som tenkte og hadde de rareste tankene i hodet.
De fleste av oss lever et liv fylt av konstant usikkerhet, og ingen vet hvilke budskap dagen og langt mindre morgendagen vil bringe.
Det kunne like godt ha gått galt, og da ville tolv mann ha blitt alt annet enn helter. Bare sorgen og savnet ville vært det som var blitt husket.
Respekten og takknemligheten mellom dem som var blitt berget og redningsmennene var ikke blitt målført i store ord og vendinger, men snarere forbigått i taushet. Neste gang kunne rollene være byttet om.
Kunnskap i hodet er den største forutsetning for å kunne ta en god beslutning.
Livet måtte leves.
The truth; I was afraid of the truth.
Jeg tror at det var det som gjorde boken for meg. En enkel liten bok, lettlest og søt historie, men triste drag over seg.
Selv var jeg skeptisk da jeg så at det var brevveksling, men synes det også gjorde litt av historien :)
Livet er for kort til at man kan sløse bort en eneste dag. Det innser man når man skjønner at man er dødelig.