Bokelskere.no

Du har fremdeles med en kvinne å gjøre, min venn. Og du er fremdeles en mann. Det er fremdeles to mennesker som skal prøve å komme overens, så det kommer til å bli vanskelig. Og kjærligheten er alltid vanskelig. Men likevel må menneskene prøve å elske hverandre, kjære. Vi må få kjærlighetssorg innimellom. Det er en god ting, det å ha kjærlighetssorg. Det betyr at vi har forsøkt å få til noe.

Er det mest synd på den som dør eller på de som blir igjen?

Sorg har ingen prislapp som gjør den ene lidelsen større enn den andre.

Vi mennesker er slaver av våre følelser.

Sannheta vil alltid komme for en dag, om det så tar et helt liv. I mellomtida vil den som bær på løgna, bli forleda til å tru på den og ikke være i stand til å skille rett fra galt.

Mennesket er ikke skapt til å leve alene. All verdens rikdom kan aldri måles opp mot den verdien et kjærlighetsfullt forhold mellom to elskede.

Det er menneskelig å sørge. Men du er for voksen til å bruke sorgen din som unnskyldning for å være kald mot andre. Du er ikke den eneste som har msistet noen. Du er ikke den eneste som lider. Det vet du.

Jeg holder så inderlig av deg. Det hender at det skremmer meg. Det kan ikke være bra å kjenne så sterkt for et annet menneske.

The love we'd had for each other lay broken irreparably. It bled out somewhere on mu back doorstep.

Det ligger et iboende behov i oss å skulle føle empati for folk som har opplevd grusomheter, men forskjellig mennesker sympatiserer med forskjellige mennesker, og noen vil du dessverre ikke kunne ta inn over deg. Dette gjør oss ikke til dårlige mennesker. Det gjør oss til mennesker.

Menneskehjernen er en fantastisk, men også elendig innretning. Den er laget for å løse de vanskligste problemer, men også for å skape dem ut av intet.

De unge vil bare leve, og de voksene vil bare at de skal få sjansen.

Sorg er kjærlighet som er blitt hjemløs.

Livet blir ganske mye fattigere når du mister den personen du kjenner aller best. Omtrent så enkelt og omtrent så vanskelig er dette.
- Jo Vederhus

Jeg er ikke interresert i realiteter. Virkeligheten er oppskrytt, og de fleste mennesker er dørgende kjedelige individer som har det med å fortelle lange historer helt blottet for poeng.

Telefoner burde strengt tatt kommet med alkolås, og det burde verken være mulig å ringe eller besvare telefonen med promille høyere enn 0,2.

For en tid siden kom Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg med et forbud mot å fotografere kjendiser i private sammenheng. Dersom vi også kunne fått et forbud mot å skrive total svada, ville vi snart vært i mål.

Jeg er meg her og nå. Det er det eneste som er sikkert og det eneste som teller.

Før trodde jeg at folk ikke kan forandre seg. Man kan si at man skal slutte med ditt og begynne med datt og forandre seg slik og slik, og man kan love det, men det skjer ingenting, man vil i bunn og grunn alltid være den samme gamle. Trodde jeg. Nå vet jeg bedre. Når det skjer fære ting forandres man. Plutselig skriver man, flyr man rundt i verden, løper man. Man mister seg selv og finner noe helt annet.

Kjærligheten følger sine egne stier. Den bryr seg ikke om alder eller noe.