Bokelskere.no

Jeg holder så inderlig av deg. Det hender at det skremmer meg. Det kan ikke være bra å kjenne så sterkt for et annet menneske.

The love we'd had for each other lay broken irreparably. It bled out somewhere on mu back doorstep.

Det ligger et iboende behov i oss å skulle føle empati for folk som har opplevd grusomheter, men forskjellig mennesker sympatiserer med forskjellige mennesker, og noen vil du dessverre ikke kunne ta inn over deg. Dette gjør oss ikke til dårlige mennesker. Det gjør oss til mennesker.

Menneskehjernen er en fantastisk, men også elendig innretning. Den er laget for å løse de vanskligste problemer, men også for å skape dem ut av intet.

De unge vil bare leve, og de voksene vil bare at de skal få sjansen.

Sorg er kjærlighet som er blitt hjemløs.

Livet blir ganske mye fattigere når du mister den personen du kjenner aller best. Omtrent så enkelt og omtrent så vanskelig er dette.
- Jo Vederhus

Jeg er ikke interresert i realiteter. Virkeligheten er oppskrytt, og de fleste mennesker er dørgende kjedelige individer som har det med å fortelle lange historer helt blottet for poeng.

Telefoner burde strengt tatt kommet med alkolås, og det burde verken være mulig å ringe eller besvare telefonen med promille høyere enn 0,2.

For en tid siden kom Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg med et forbud mot å fotografere kjendiser i private sammenheng. Dersom vi også kunne fått et forbud mot å skrive total svada, ville vi snart vært i mål.

Jeg er meg her og nå. Det er det eneste som er sikkert og det eneste som teller.

Før trodde jeg at folk ikke kan forandre seg. Man kan si at man skal slutte med ditt og begynne med datt og forandre seg slik og slik, og man kan love det, men det skjer ingenting, man vil i bunn og grunn alltid være den samme gamle. Trodde jeg. Nå vet jeg bedre. Når det skjer fære ting forandres man. Plutselig skriver man, flyr man rundt i verden, løper man. Man mister seg selv og finner noe helt annet.

Kjærligheten følger sine egne stier. Den bryr seg ikke om alder eller noe.

Selv om jeg ikke er så glad i mitt eget liv for tiden så har jeg ingenting til overs for folk som ofrer andres liv. Hva hver enkelt velger å gjøre med sitt eget liv er en privatsak, men andres liv burde vi holde oss for gode for å bruke opp eller mene så mye om.

Tiden leger alle sår og det er absurd å høre noen si slike tung på et sykehus. Disse folkene burde jo vite bedre enn noen andre at tiden overhode ikke leger alle sår, tiden leger noen sår, det går jeg med på, men slett ikke alle, det fins sår man dør av, både ytre og indre, og på sykehuset fins det flere slike sår enn andre steder.

Det er klart jeg er normal, det er snarere verden som er gal, det at noen velger å ikke leve burde ikke opprøre noen, hva er det som er så unomalt med det?'

Jeg blir i det hele tatt mer og mer klar over hvor alene jeg er. De som ikke er rammet av ulykker vil aldri skjønne hva det handler om før det skjer dem selv. Folk som er friske kan ikke forstå hvordan det er å være syk og folk som vil leve kan ikke fatte hvorfor noen ønsker å dø. Sånn er det bare. Vi kan vise medfølelse og forsøke å trøste andre, men når vi forlater dem, skyver vi det vonde bort og går videre i våre egne liv. Det må være sånn. Jeg tror ikke at smerte kan deles. Hvis den kunne det hadde livet blitt uutholdelig også for dem som ikke opplever vonde ting selv og da hade vi antagelig sluttet å formere oss og det ville ha vært kroken på døren.

Hun hadde kanskje våknet, utslitt av den nye dagen allerede før den hade begynt, sett ut av vinduet og funnet ut at det var nok. Hvilke tanker hun hadde gjort seg, visste ikke Harry. Menneskesjelen var en dyp, mørk skog, og alle valg gjøres alene.

Nå skal jeg fortelle dere unge mennesker noe. Kjærligheten er et større mysterium enn døden.

Jeg lurer på hva det er som får folk til å gjøre det, til å bekjempe andres kriger. Hva er det som driver dem? Hvem er det som vil gå igjennom så mye lidelse bare for at andre skal oppnå det de mener er retferdighet? Det er de dumme. Oss. Vi er velsignet med en dumhet så stor at vi tror vi kan utrette noe.