Bokelskere.no

Eg trur Freedom av Jonathan Franzen er den boka som har gjort sterkast inntrykk på meg denne månaden.

Nå held eg på med Olav H. Hauge og Bodil Cappelen sine brev, noko som også er ei veldig fin bok. Det er ei veldig ekte bok.

Det hadde vært utrolig kjekt å vite alt om leserne av bøker!

F.eks: Liker lærere krim bedre eller dårligere enn annen skjønnlitteratur?

Liker bibliotekarer erotisk litteratur mer enn frisører?

Hvis man stemmer Fremskrittspartiet, er man mer eller mindre troende til å like bøker av Anne B. Ragde?

Hvis man er personlig kristen, vil like Twilight-serien bedre enn andre?

Er høy årsinntekt en indikator for å like bøker av Dan Brown?

Hvis jeg hadde hatt tro på at det gikk an å høste inn denne informasjonen fra brukerne våre uten at noen tok anstøt av det, så hadde jeg synes det var utrolig spennende å leke med slik statistikk.

Realiteten er at lesemønster er blant de mest følsomme tingene man kan dele, og jeg føler strikken er strukket langt nok allerede.

Jeg tror man ville fått en litt uggen følelse av å bli spurt om enda flere personlige spørsmål.

Eg har heller ikkje studert kunst- eller filosofihistorie, men eg har studert litteratur og eg synest både kunsthistorie og filosofi er spennande og les ein del av det.

Eg er heilt einig med deg i at vi ikkje kan lausrive form frå innhald. Men noko av problemet med seinare litteraturtenking er at det formelle kanskje har blitt nedvurdert til fordel for innhaldet. Og det trur eg er eit like stort feilgrep som å seie at forma er viktigare enn innhaldet. Det formelle og det innhaldsmessig - eller nærvær og meining - som Gumbrecht ville sagt, er to sider av same sak.

Les Gumbrecht - Production of Presence er veldig godt og lettfatteleg skriven. The Phenomoneolgy of Perception er litt mindre tilgjengeleg, og eg las ho med Merleau-Ponty, a guide for the perplexed ved sida av. Men begge er vel verdt å sette seg inn i.

Eg trur faktisk ikkje eg skjønner heilt kva du meiner. Slik eg oppfatta at du skreiv at Sisyfos leika Gud, og det opplever eg som eit personangrep. Og eg synest det er synd at alle diskusjonar som held seg på eit visst abstraksjonsnivå, blir avbrote av personangrep. Derav mitt svar. Eg har ikkje beskyldt deg for å vere fornærma eller noko slikt, men eg syntest svaret ditt var ufint, og kommenterte det.

Eg blir litt skremd av at folk blir beskylt for å leker litt Gud når de, som du muligens holder på med nå (?), mener at en skal ta ansvar for andres dannelse., når dei startar ein diskusjonstråd om eit av dei største og viktigaste spørsmåla i kunst- og litteraturhistorien. Viss vi skal diskutere interessante spørsmål i forlenginga av bokinteressa vi har til felles, må spørsmålet Sisyfos reiser - som forøvrig er det mest sentrale spørsmålet kunstteoretikarar og estetikkfilosofar har stild sidan Platon si tid - vere relevant og legitimt. Og det er lettare å oppretthalde interessante diskusjonar, viss ein ikkje går inn med det utgangspunktet at alt som ikkje interesserer ein sjølv er ei personleg fornærming som ein bør svare på med personangrep. Då ender vi opp med eit svært lite interessant forum.

Når det er sagt trur eg kanskje du misforstår det Sisyfos skriv om Gud. Platon reiste spørsmålet om kva er det gode, det vakre og det skjønne, 400 år før Kristus. Finnst det objektive kriterier, og i tilfeller kor er dei bunna? Han svarte med å vise til idéane. Alt mennesket opplever som vakkert, er vakkert fordi det inneheld noko frå idéen om det vakre. Idéen om det vakre er "guddommeleg" i den forstand at han er utanfor det som er sansbart for menneska her på jorda. Og når Sisyfos spør om det objektivt vakre er relatert til ein Gud, trur eg han like gjerne kunne spurt om det var relatert til ein guddommeleg idé i platonsk forstand. Kant stiller spørsmålet igjen, på 1700-talet. Han meiner at "tingen for meg" kan vere noko heilt anna enn "tingen for seg". Men eg kan bare seie noko om "tingen for meg". Han har hatt stor innflyting på det vestlege tenkesettet, og han har lagt mykje av grunnlaget for tanken om at "det som er fint for meg, treng ikkje vere fint for deg".

Sisyfos spør er det nokon guddommeleg idé som seier kva som er god litteratur, eller er det slik at boka for meg ikkje treng vere det same som boka for deg. Verken meir eller mindre.

Dette spørsmålet har jo blitt reist gjennom heile filosofihistorien. Kva er det gode, det skjønne og det vakre - og finnst det objektive kriterier som gjer at noko er godt, skjønt og vakkert.

Eg personleg har veldig sansen for dei fenomenologiske kuntfilosofane, særleg Maurice Merleau-Ponty og Hans Ulrich Gumbrecht. Merleau-Ponty er oppteken av måten mennesket sansar og persiperer verda på, i The Phenomenolgy of Perception. Han vil at kunsten, også litteraturen, skal sjå verda på ein opprinneleg måte og dermed sjå verda slik ho eigentleg er. Han brukar malaren sitt blikk som eksempel. Malaren ser tingen og gjenskaper han, og må dermed sjå tingen som han er. Malaren sitt blikk skil seg frå kvardagsmennesket sitt blikk, fordi i kvardagen ser vi tingen for å sette han inn i ein samanheng og skape ei meining rundt tingen. Mennesket har ofte hastverk med å skape meining rundt tingen, og dette i hastverket gløymer vi å sjå tingen slik han er. Overført til litteraturen kan den lyriske skildringa vere ei hjelp til å sjå ting som dei er, ikkje bare å sette dei inn i ei meiningssamanheng. Dermed er den estetiske opplevinga knytta til det einskilde mennesket si sansing og persepsjon av tingen, utan at det er heilt kriterielaust. Gumbrecht vender seg også mot sansane når han skal forklare kva kunsten er i Production of Presence. What meaning cannot convey. Han kritiserer den vestlege metafysikken for å vere for fokusert på å leite etter meining i kunsten, til at det reine nærveret kjem fram. Gjennom å fokusere på nærver, altså dei intense augeblikka av oppleving som ein opplever i møte med objektet eller teksten, vil ein ikkje lengre bare vere oppteken av å leite etter det som er under overflata, men også i stand til å oppleve det som overflata er. Dermed får dei lydlege og klanglege elementa i lyrikken for eksempel ein eigenverdi. Dei er ikkje lenger bare formelle krav som skal fyllast, men dei kan stå som element som er med på å bygge opp om eit nærvær som kan opplevast.

Begge desse filosofane har ei tilnærming til "den subjektive opplevinga" som er sett i system, og som derfor ikkje er relativistisk. Sjølv om det er subjektivt kva ein sansar og kva ein opplever som vakkert, kan det likevel relaterast til noko i sjølve verket. Dette er teoriar eg liker i stor grad støtter meg til når eg skal svare på dette spørsmålet.

Eg liker at du skreiv dette innlegget, Sisyfos. Du reiser veldig interessante spørsmål, som eg meiner det er viktig å tenke gjennom.

Ja, det vart ein farleg gjennomskueleg aprilspøk, men det einaste eg kom på i farten. Håpar i det minste eg lurte eit par...

Dei stormer vindmøller Aina. Forøvrig synes eg det er heilt greit med fleire tråder. Det hender at eg får lyst å skrive noko "smart" etter eg har lese ei bok, å då er det best å berre starte ein ny tråd i staden for å lese gjennom dei 50+ eksisterande kommentarane som eksisterer om boka. Då kan mine eigne tankar fort verke mindre oppegåande.

Når det er sagt så synes eg det var litt rart den gongen eg sjølv la inn eit innlegg til eit bok og det få timar seinare dukka opp ein ny tråd som nesten var ordrett kopiert frå min. Men dette er vel ein del av gamet. Det er kanskje ikkje alle som føler at dei trenger å utdjupe kvifor dei likar ei bok, men heller berre har lyst å vise kor dei står i saka - då er det greit å berre kviskre eit lite "denne boka liker jeg" - synes i grunnen det er synd at dei får så mykje pes for å skrive det, det er ikkje vår jobb å få våre medbokelskere til å tenkje...

Uff dette vart vist heilt utanfor saka. (Eg får gi nokre stjerner så har eg nok mitt på det tørre ;)

Nettopp, og der er vi ved sakens kjerne, forveksler Ann Christin og resten av detektivene her inne vindmøllene med vonde kjemper? ;)

Ja, eg er farleg imponert over kor mange "detektivar" vi har fått her inne, sjølv om eg eigentleg meinar at det er litt unødvendig å storme vindmøllene. ;)

Heilt einig. Noko moderator trenger vi ikkje. Slik eg ser det har bokelskarane ein god tone seg i mellom og klarer å oppføre seg som folk. (Så lenge ein hugsar å skrive spoiler - gløymer du det vert du raskt lynsja)

(Sjølv om eg høyrer rykter om sleipingar som gjev seg sjølv stjerner, oppretter falske profiler og sender trusselmeldingar, har eg vanskeleg for å tru det...)

Eg skreiv ikkje at eg trudde engsoleie og smørblomst er ulike plantar, men at eg nesten har klart å sjå forskjell på dei - alle som er har grønne fingre (og tær) vil ta eit slikt utsagn med ei stor klype salt, sidan dei sjølvsagt er klar over at det er same planten - aha!

Begonia - viss eg hugser riktig skal ein begonia vatnast jemnleg (mamma seier at den alltid skal stå i fuktig jord). Sjølv er eg ikkje så glad i begonia (kjerringplante), eg helde meg til ginseng ficus (små fikentrær) og oransje krysantemum.

Synes du Sean Connory er sexy?

Sladrehank skal sjølv ha bank =p

Denne feilen vet jeg faktisk hva skyldes men har ikke klart å løse.

Når en tråd startes, så opprettes en samtaletråd-id. Kodebiblioteket som gjør dette har gjort en liten forglemmelse som fører til en såkalt "race-condition" i databasen vår; der det kan opprettes to identiske samtaletråd-id'er.

Fem eller seks ganger har dette skjedd før vi oppgraderte biblioteket, og det fører til at ingen kan svare til disse trådene eller poste i dem.

Hvis innlegget du svarer på slettes, så skal ikke ditt forsvinne samtidig. Både innlegg og stjerner er sikre mot dette.

Men hvis et innlegg som starter en tråd blir slettet eller markert som upassende, så blir hele tråden i praksis usynlig.

Etter en hel del graving har jeg funnet ut at du helt riktig har skrevet et innlegg i den tråden som ikke viser.

Innlegget finnes i databasen, men er usynlig.

Jeg klarer ikke finne ut hvorfor det ikke viser, for feilen ser ut til å ligge i et kodebibliotek (django-mtpp) vi bruker til å håndtere tråding av diskusjoner.

Jeg skal finne ut av feilen! :-)

Man må slette bøker enkeltvis. Hyllene eksisterer uavhengig av bøkene i den, som i det virkelige liv.

Morgenbladet sin er fantastisk!

Bra omtale! Jeg pleier å kikke innom bloggen til Michael Ruhlman av og til. Han skrev også om boka for ny times, her.

På tross av at jeg er en kokebokentusiast, så virker dette bokprosjektet litt ekskluderende for dem av oss uten sous vide-maskiner, vakumkammere og bunsenbrennere på kjøkkenet. Man skulle hatt microsoftaksjer på 70-tallet, gitt..