This is a war of democracy versus evil, according to President Bush. It's just that there's not an awful lot of democracy around.
But we're not making any references at all to our "friends" in the region. We have drawn the shining bright sword and have no time to worry if the hands we shake are covered in blood.
"Resistance is not terrorism" has become as familiar a slogan in the Arab world as "war on terrorism" has in the Western world.
Fra litt avstand ser alle konene like ut. De ler høyt og holder vinglassene omtrent på samme måte, nonsjalant, som om de holder en lang blyant, eller penn, som de snart skal bruke til å notere med.
Der oppe i Måltrostveien gikk Vibe og spradet som om fortiden aldri hadde vært på døren hans og presentert seg.
Hun gruer seg, men hun gleder seg også. Det er sånn hun har det nå. Hun kjenner seg fri og sterk og ganske redd.
-Tanker, knurret prosten. Kompliserte tanker er ofte hva rettferdigheten er aller minst interessert i.
Jo mer jeg leste, jo mer forsvant bokstavene. Når jeg åpner permene, gikk portene opp til en verden hvor jeg kunne gå inn.
Så kom de til å snakke én etter én, som om en stein hadde blitt dyttet av en undergrunnskilde som lenge hadde vært sovende.
En forsvarers verden består av ord, men av og til skjer det noe som minner oss på at ordene betyr noe, at alt vi sier og gjør har konsekvenser.
Jeg hadde dratt ned for å bli en martyr i kampen mot Assad, ikke stryke med i en trafikkulykke.
Ikke sant, han [Carlos] kom ned til Syria og ville være kompis, men jeg ville ikke ha noen kompis. Jeg ville ha brorskap.
Norge er en rosa sovetablett.
Pinefult spennende bok om en tidlig Syria-farer fra grensebyen Halden. Historiene fra militarisert skolegang i Pakistan og livet blant opprørere i Syria har et intenst driv. Framstillingen av radikaliseringsprosessen i Norge utgjør på den annen side en viktig, men dessverre langtrukken affære.
Beskrivelsen av forholdene i opprørsområdene i Nord-Syria (Idlib) virker overbevisende. Vi får et bilde av en oppstand som raskt ble en sekterisk strid med og mellom mange ulike grupperinger. Her er det skarpe observasjoner av krigens destruktive sider, selv om vi får et positivt inntrykk av enkeltpersoner blant opprørerne, særlig blant hjelpearbeiderne.
Forfatteren Vitanza har nok lagt mye av sin egen research, dvs. faktaopplysninger, inn i Tariqs beretning. På den måten sikrer han seg at drivet i fortellingen ikke taper seg. Tariq vil derimot ha oss til å tro at han først og fremst var ambulansefører og vaktmann uten å slutte seg til noen bestemt gruppering. Akkurat det behøver vi ikke å ta stilling til. Her har tingretten sagt sitt.
(Den engelske oversettelsen av denne boka har vært delt ut gratis av Amazon/Goodreads).
Det høres ut som om hun spinner videre på et kåseri om Brecht som hun holdt på Det norske teatret i forbindelse med en oppføring av «Mutter Courage» for en tid tilbake.
Tolv underholdende noveller, hver med en overraskende men logisk finale. Noen av historiene er ekstremt godt fortalt, andre er først og fremst snurrige i tråd med boktittelen.
Først mange år senere skjønte jeg hvordan innestengte følelser og hat kan ramme hele familier og bryte dem opp. Men hos oss var det ikke mer igjen å ødelegge. Det var bare sorg igjen.
Et sted må alle få utløp for følelsene sine. Hun tok det ut på oss.
Holocaust rammet millioner under 2. verdenskrig, men her får vi vite hvordan en enkelt jødisk familie i Ungarn og Norge levde videre med tomrommet og sorgen etter tapet av en ektemann, en far og andre familiemedlemmer. Det handler om fortielser, som i tittelen, men også om forstillelser og fantasier. Likevel som forfatteren selv skriver: «Det er jeg som er dikteren hos oss.» (s. 135). Samtidig blir vi minnet om at etterkrigstiden i Øst-Europa til tider var like brutal som krigen selv. Likefullt, en god bok verdt å lese.
Smilet hennes avleveres først med lukket munn, så drar hun på slik at leppene skiller seg. Det er som om et forheng trekkes fra den mye omtalte tannbuen. Barnedamen gir meg hele perleraden, smilet hennes knuser alt rundt seg.