Bokelskere.no

Glimrende, smart motspill til Den fremmede.

I denne romanen klager hovedpersonen, Haroun, på framstillingen av et drap i en av verdens mest kjente romaner, Den fremmede av Albert Camus. Det urimelige er jo at vi som leser originalen knapt får vite noe om offeret annet enn at han er araber. Ikke engang navnet hans får vi vite. Dette tar Haroun sikte på å rydde opp i. Han er jo den mye yngre broren! Det er nå hans tur til fortelle sin versjon av drapet og hvilke konsekvenser det hadde for familien.

Dette kunne vært en anti-kolonialistisk tirade, men Daoud skriver langt mer nyansert. Det gjelder ikke minst om forholdet mellom araberne og franskmennene i årene etter 1942 fram til Algeries selvstendighet etter en brutal frigjøringskrig 1962. Karakteristisk er at fortelleren ikke har noe til overs for franskmennene, men likevel virker det franske språket frigjørende for ham. Det synes også som den fiktive fortellingen til Camus er med på å gi mening til hans eget liv - om enn en nokså bitter versjon.

Anbefales!

Glimrende, smart motspill til Den fremmede.

I denne romanen klager hovedpersonen, Haroun, på framstillingen av et drap i en av verdens mest kjente romaner, Den fremmede av Albert Camus. Det urimelige er jo at vi som leser originalen knapt får vite noe om offeret annet enn at han er araber. Ikke engang navnet hans får vi vite. Dette tar Haroun sikte på å rydde opp i. Han er jo den mye yngre broren! Det er nå hans tur til fortelle sin versjon av drapet og hvilke konsekvenser det hadde for familien.

Dette kunne vært en anti-kolonialistisk tirade, men Daoud skriver langt mer nyansert. Det gjelder ikke minst om forholdet mellom araberne og franskmennene i årene etter 1942 fram til Algeries selvstendighet 1962 etter en brutal frigjøringskrig. Karakteristisk nok har fortelleren ikke noe til overs for franskmennene, men likevel virker det franske språket frigjørende for ham. Haroun deltar ikke i frigjøringskrigen og blir dermed en «fremmed» i forhold til det nye samfunnet. På den annen side virker den fiktive fortellingen til Camus å gi mening til hans eget liv - om enn en nokså bitter versjon.

Daoud har skrevet en engasjerende historie som står trygt på egne bein. Anbefales!

Gode spørsmål synes jeg. Er Conrad i første rekke en underholdningsforfatter - slik jeg leste ham da jeg var atskillig yngre - eller har fortellingene hans et videre budskap? Det er vel fare for at Mørkets hjerte er en god fortelling som er overfortolket.

Nyansert, opplysende, men også foreldet om gammel konflikt.

Livet til Rami Aronzon (på bokomslaget kalt Aronsen) gir rammefortellingen til denne reportasjeboka. Den omfatter ellers spredte inntrykk og intervjuer fra forfatterens besøk i Israel 2005. Dengang kunne en journalist trygt skrive som dette om forholdet mellom israelerne og araberne: «Krigen i Midtøsten er en trussel mot stabiliteten i hele regionen, og i sin ytterste konsekvens mot verdensfreden.» (s.202) uten å bli beskyldt for å overdrive. Men femten år seinere er den internasjonale situasjonen i Midt-Østen totalt endret. Sånn sett er boka klart foreldet.

Det som står igjen er fortellingen om Rami Aronzon, en israeler som har fått praktisk talt hele sin utdanning fra folkeskole til medisinsk embetseksamen i Norge, men som siden har virket som lege og psykiater i Jerusalem. Ved siden av sin egen interessevekkende livshistorie, bidrar Rami på effektivt vis til å utfylle og nyansere Borchs egne kritiske refleksjoner om israelsk politikk og samfunnsliv.

Selv kjenner jeg Rami fra skoletiden i Norge og fra besøk hjemme hos ham og hans familie i Israel.

Denne dataordboka har jeg også hatt god nytte av i og utenfor jobb. Men det strømmer på nye ord og uttrykk, slik at 1983-utgaven må være sørgelig foreldet. Ellers er jeg helt enig i det du skriver.

Dansk kriminalroman med handlingen lagt til Moskva under partisjef Tsjernenkos siste tid med overgangen til glasnost og perestroika. Kommunismen er inne i sin sluttfase med gode muligheter for intriger og forbrytelser. Udiplomatisk dansk diplomat fungerer som detektiv og forteller. (Skrevet 2010).

Triste, men velskrevne historier om utroskap -- noen ganger med en overraskende vri. (Lest 2012).

Denne kraftfulle, første romanen av en av mine favorittforfattere, Richard Ford, ble publisert i 1976 og er fortsatt overraskende frisk og spennende. Fords amerikanske sørstater kan være historie, men de to hovedpersonene er troverdige, noe forvirrede karakterer på jakt etter sine egne forestillinger om den amerikanske drømmen. Mennene står for det meste av handlingen; kvinnene har biroller. (Lest 2010).

Denne klassiske campusromanen som først ble utgitt i 1953 inkluderer den gamle diskusjonen om sammenhengen mellom senking av nivået for bestått-karakterer og behovet for å rekruttere et tilstrekkelig antall studenter for å opprettholde universitetets inntekter. Til slutt finner hovedpersonen ut at hans vei til rikdom og lykke ikke kan realiseres ved å satse på en akademisk karriere. Så sant.

Alt i alt et vittig bilde av den britiske versjonen av akademia. (Lest 2012).

Underholdende, men også tankevekkende rapport fra forfatterens "walraffing"-dykk i mengden av mer eller mindre desperate arbeidssøkere tilhørende middelklassen i USA. Siden boka ble skrevet før finanskrisen i 2008 kan man bare forestille seg den økte belastningen som arbeidsledige møtte i årene etter, for ikke å snakke om etter koronakrisen i 2020.

Lun humor kombinert med skarpe iakttakelser.

Forfatteren sjarmerer leseren grundig med sine skildringer av natur og mennesker fra sine reiser i Danmark og Italia. Han gjør i tillegg noen raske visitter til Norge og Sverige. Hvert av de 15 korte kapitlene utgjør frydefull skrivekunst.

«Vinter i Nordmarken» handler kort og godt om hva Sønderby en dag ser fra sitt vindu på Lysebu (?) på Voksenåsen. Det er i høy grad overraskende. I Montesquieu-stil skriver han ellers om å angre seg, om gåsejakt og om problemer med å komme på talefot med svensker.

Mitt eksemplar av Gensyn med havet utkom 1957, men boka ble utgitt på nytt sammen med andre samlinger av Sønderbys essays i 2016.

Sønderby kjenner jeg ellers best fra den lett melankolske romanen Midt i en jazztid fra 1930-tallet.