Bokelskere.no

❗️ I denne tragikomedien verkar dei sers ulike karakterane like fasttømra i sinnelag og atferd som i eit skodespel av Molière eller Holberg. Men hovudpersonane syner likevel så mykje sjølvinnsikt at eg må få sympati med dei, til og med den «late» Lea som har gitt frå seg omsorgen for Benjamin, den autistiske sonen sin. Rakel derimot er den prektige systra som meistrar alt, også Benjamin. I mellomtida produserer resten av familien rikeleg med gode råd, men er like fullt tilskodarar til den dagen då dei i ein blink får ansvaret for Benjamin sjølv.

Om boka er ein komedie, har ho òg ein alvorleg undertekst om krevjande omsorgsarbeid og maktløyse.

Hadde ikke noe problem med å kjøpe bøker fra Mammutsalget hos den uavhengige Bislett Bok i Oslo.

Et skjellsettende år for 19-åring i New York.

På slutten av denne fine romanen gir hovedpersonen Lucy oss lesere noen opplysninger om seg selv som sier noe om tidsrommet romanen foregår i. Handlingen begynner ved årsskiftet 1968/69. USA har nettopp vært gjennom et turbulent år med Vietnam-krig, politiske attentater og opptøyer samt valget av en ny president. Alt dette ignoreres av forfatteren. Lucy blir likevel kjent med sitt nye hjemland gjennom vertsfamilien sin, venninnen Peggy og mennene Hugh og Paul. Hun unngår eller kjenner ikke til det karibiske miljøet som alt finnes i New York, se romanen Netherland av Joseph O'Neill som nettopp skriver fra dette miljøet.

Ved å skjære bort disse ytre omstendighetene får Kincaid fram den personlige og psykologiske utviklingen som Lucy går gjennom i dette skjellsettende året. Hun nedvurderer oppveksten i hjemlandet for å bekjempe hjemlengselen som kunne ført til at hun avbrøt oppholdet i USA og dermed ikke fikk fullført sitt frigjørings- og utdanningsprosjekt.

Her ser jeg meg selv igjen hos Lucy (og muligens forfatteren) fra tiden jeg begynte på et studieopphold i USA på 1980-tallet. Selv om jeg visste mye om USA fra aviser, bøker og tidligere opphold, var jeg fast bestemt på å bli kjent med amerikanere som individer og unngå egne landsmenn, selv om det var lett å havne i kategorien «utenlandsstudent». Jeg var også innstilt på bli værende i juleferiene, men i romjula første året ble hjemlengselen for sterk, og jeg tok første fly hjem. Men jeg kom tilbake og fullførte studieåret.

Felleslesning i Lesesirkel 2021.

Satire med alvorlige konsekvenser.

Denne korte romanen kostet den russiske forfatteren Andrej Sinjavskij flere års fengsel og eksil. Min utgave ble utgitt 1960 og framstår som et vittig oppgjør med stalinismen på 1950-tallet. Stalin omtales riktignok ikke direkte, bare som Mesteren. (Det gjøres mange bibelske analogier her i den tilsynelatende gudløse staten). Mens de eldre opposisjonelle vet å holde kjeft, drives handlingen fram av statsanklager Globovs naive sønn Serjosja. Han stiller spørsmål ved alt og ønsker seg et fritt Russland med rendyrket, ekte kommunisme. Det må selvsagt gå galt.

Dette er jo stort sett et historisk dokument, men i blant finnes uhyggelige påminninger om dagens retorikk fra Moskva, der mindre uoverensstemmelser blåses opp til globale verdikamper.

Var innom én av de siste uavhengige bokhandlerne i Oslo, Bislett bok, og sikret meg Jonathan Franzens «Korsveien» . Det er mye bok, 632 sider, for 169 kroner. Sikret meg også «Solaris». av Stanislaw Lem.

Her kan en lett forestille seg forfatteren i eksil som på papiret gjenskaper mennesker og landskaper i landet han forlot. De sju korte og den ene lange novellen er skrevet i årene 1900 til 1944, men har alle handlingen lagt til den gamle tiden før 1917-revolusjonen. Landsbygda er fortsatt fylt med godseiere og fattigfolk. Beskrivelsen av det åpne russiske landskapet gir fortellingene ekstra farge og liv. Men det er også en god grunn til det røde hjertet på omslaget. Langnovellen «Ved landeveien» gir en skakende historie om en ungjentes første møter med kjærlighet og erotikk.

Min utgave er et opptrykk av en oversettelse som først ble utgitt 1972 med Marit Bjerkeng Nielsen som oversetter og forfatter av et nyttig forord.

For unge studenter er Fyrsten en skikkelig vekker. Tenk at det går an å skrive så direkte og skarpt om utøving av makt som Machiavelli! Boka er en kontrast til dvaske lærebøker i videregående skole.

Møtet mellom Olav og Lavrans står beskrevet i kapittel XV i Olav Audunssøn i Hestviken. Olav har reist med båt til Oslo for å gjøre noen ærend og i mellomtiden har isen lagt seg, så han må komme seg hjem på annen måte.

Olav har overnattet på en såkalt skytningsstue, og der treffer han Lavrans for første gang. Han tilbyr seg å hjelpe. De drar hjem til Lavrans på Skog for å hente varme klær og uthvilte hester.. På gården møter Olav kona Ragnfrid og den lille sønnen Håvard.

Lavrans følger Olav et stykke på veien før de skiller lag.

På slutten av denne fine romanen gir Lucy oss lesere noen opplysninger om seg selv som sier noe om sammenhengen romanen foregår i. Handlingen begynner ved årsskiftet 1968/69. USA har nettopp vært gjennom et turbulent år med Vietnam-krig, politiske attentater og opptøyer samt valget av en ny president. Alt dette ignoreres av forfatteren. Lucy blir likevel kjent med sitt nye hjemland gjennom vertsfamilien sin, venninnen Peggy og mennene Hugh og Paul. Hun unngår eller kjenner ikke til det karibiske miljøet som alt finnes i New York, se romanen Netherland av Joseph O'Neill som nettopp skriver om dette miljøet.

Ved å skjære bort disse ytre omstendighetene får Kincaid fram den personlige og psykologiske utviklingen som Lucy går gjennom i dette skjellsettende året. Hun svartmaler dessuten oppveksten i hjemlandet for å nedkjempe hjemlengselen som kunne ført til at hun avbrøt oppholdet i USA og dermed ikke fikk fullført sitt frigjørings- og utdanningsprosjekt.

Her ser jeg meg selv igjen hos Lucy (og muligens forfatteren) fra tiden jeg begynte på et studieopphold i USA på 1980-tallet. Selv om jeg visste mye om USA fra aviser, bøker og tidligere opphold, var jeg fast bestemt på å bli kjent med amerikanere som individer og unngå egne landsmenn, selv om det var lett å havne i kategorien «utenlandske studenter.» Jeg var også innstilt på bli værende i juleferiene, men i romjula første året ble hjemlengselen for sterk, og jeg tok første fly hjem. Men jeg kom tilbake og fullførte studieåret.

For Lucy er reisen fra hjemlandet et dramatisk vendepunkt. Nokså komprimert riktignok har fortellingen preg av en dannelsesroman. I siste kapittel forteller Lucy hvordan hun i løpet av det første året i New York har forandret seg. Karakteristisk nok - synes jeg – er hennes direkte talemåte i begynnelsen blitt endret til mer diplomatiske vendinger eller til og med forstillelse (s. 150). Men raseriet i seg har hun beholdt.

Teaterversjon av Jeppe på bierget
«Jeppe på berget» er både morsomt og tankevekkende i Nationaltheaterets versjon denne våren. Tydeligere enn i Holbergs tekst får vi vite hvorfor Jeppe drikker og hvor Nille får pengene sine fra. Ellers følger handlingen originalen nøye med et modernisert, tilgjengelig språk. Selv om vi får sympati med Jeppe, er moralen den samme gamle: Ikke gi makt til de fattige og undertrykte, da blir de tyranner selv.

Hva kan romaner gjøre utover å underholde oss?

Et lite bydelsbibliotek danner sentrum i denne romanen. Hovedpersonene er 17-åringen Aleisha som har fått seg sin første sommerjobb i biblioteket og enkemannen Mukesh Patel som oppsøker biblioteket for første gang. Begge oppdager i løpet av sommeren hvlken glede og innsikt lesing kan gi, også når man er ensom og bekymret.

Ved en tilfeldighet har Aleisha kommet over en håndskrevet liste over anbefalte bøker med tittelen «Just in case you need it.»Ikke drep en sangfugl står øverst på lista. Så følger en rekke andre eldre og nyere romaner som også mange lesere i dette forumet har et forhold til.

Selv om hovedpersonene sliter med betydelige problemer, argumenterer Sara Nisha Adams overbevisende for at skjønnliteratur utmerket kan tjene til å bygge bruer og forståelse mellom mennesker. Biblioteket kan dessuten utgjøre et sosialt møtested.

Som en bonus fikk jeg også innsikt i et indiskengelsk miljø i Wembley utenfor London. Men mange av de indiske rettene som ble tilberedt og servert var helt nye for meg. Det blir av og til litt omstendelig i en ellers engasjerende og sympatisk bok.

Boka er vinterboka i min amerikanske lesesirkel.

«Pop-kunst»

Lita bok som gjev ei konsis, godt illustrert innføring i ei kunstretning som nådde høgdepunktet sitt på 1960- og 70-talet. Den britiske forfattaren byrjar med USA, men peiker på at «pop art» oppstod parallelt i andre land alt tidleg på 1950-talet. Landskapet desse kunstnarane tek for seg er gjerne henta frå det urbane dagleglivet: forbruksvarer, vegskilt, og reklame.

Dei einskilde kunstnarane med deira val av kunstnarleg utrykk og teknikk får innsiktsfull omtale. Her er det òg gode reproduksjonar av dei tidlege verka til Andy Warhol som eg sakna i biografien Desparety seeking Warhol.

Biletet syner Andy Warhols portrett av kronprinsesse Sonja frå 1982. Foto: Kjartan Hauglid.

Enig med deg, Torill. Likevel synes jeg Randis innlegg setter Kincaids skrivestil fint i relieff i forhold til noen av sine kvinnelige forgjengere. Selv har det vært naturlig å sammenholde Lucy med andre innvandrerromaner. Tidlig i romanen har Lucy og Mariah en samtale om våren og påskeliljer. Lucy skjønner ikke Mariahs store forventninger.

Innvandrerromanene jeg har lest handler stort sett om europeere. De kommer fra samme breddegrad som New York. For dem er ikke våren noe fremmed. For Lucy er imidlertid våren noe nytt som hun ikke har klar forestilling om. Påskeliljer derimot representerer et ubehagelig minne fra utenatlæring på skolen hjemme i tropiske Trinidad.

Lattervekkende, men også innsiktsfullt om kjærlighet, skjønnhet og berømthet.
Uansett, disse korte tekstene utgjør samtidig et mangefasettert selvportrett av kunstneren Andy Warhol. Problemer med egen helse, seksualitet og ambisjoner ligger òg tydelig under enkelte av betraktningene og provokasjonene som fyller tilsammen 56 små sider.