Bokelskere.no

Som små hadde søsknene mine og jeg fått høre at vi skulle gifte oss med noen fra vår egen familie. Parene ble dannet på den enkleste måten, ved at fetterne og kusinene som var nærmest hverandre i alder, ble lovet bort til hverandre. Hvis ekteskapskabalen ikke gikk opp, ble bruden giftet bort til en eldre mann, og brudgommen fikk som regel en brud fra en annen landsby.

Sult, ekte sult, er et kroppsminne som ikke viskes bort, uansett hvor mange ganger magen er blitt mett i ettertid. Derfor tar gleden over å ha nok mat heller ikke slutt.

Spør du en hvit nordmann om hvordan man blir gift i Norge, vil hun eller han kanskje si at man først må møte noen man liker, som liker en tilbake, og så, gjerne etter flere års samliv, kan det å gifte seg være en hyggelig ting å gjøre. I den pakistanske kulturen jeg tilhørte, fantes det bare ett svar på hvordan man blir gift. Det var at foreldrene fant en ektefelle til deg.

Jeg reiste meg, gikk sakte opp trappa til rommet mitt og lukket døra. Jeg la meg i senga, og ble liggende med vidåpne øyne, mens jeg ventet på at pappa skulle rope navnet mitt, eller høre skritt som nærmet seg soveromsdøra mi. Skrittene kom ikke, men den evige redselen for hva som ventet meg, plaget meg nesten like mye som selve slagene.
Som voksen skulle gangene der jeg ikke ble slått eller banket få en spesiell plass i hukommelsen. Minnene om slike ikke-hendelser kunne stå ut som klarere enn alle gangene jeg ble tatt med ned i kjelleren, fiket til eller slått. Kanskje var det fordi det å vente, uten egentlig å vite om det man ventet på kom til å skje, fikk meg til å skjønne hvor redd jeg faktisk var.

I vår tid er debattene blitt så polariserte at det er nesten umulig å snakke om noe som helst. Jeg regner meg selv for en antirasist. Det har jeg vært bestandig. Men nå er det antirasistene som er opptatt av hva som er riktig hudfarge. Da må jeg bare si takk for meg. Jeg synes de gamle retningslinjene var greie: Målet var å komme bort fra et samfunn der hudfarge spilte en rolle. Nå som det er omvendt, i antirasismens navn, er dette bare helt kokkelimonke. Jeg er 67 år, jeg er syk, jeg er for gammel til dette, jeg orker ikke å delta i den offentlige debatten lenger, det skal jeg love deg. Det frister ikke i det hele tatt, for det er blitt en betennelse i hele debattmiljøet. Alt blir tatt i verste hensikt.

[…] the paradox of writing romantic fiction consisted largely in transforming imaginary improbable events in a manner to make them realistic. That ruled out most of the far more improbable events of real life.

Stahet var ikke annet enn vilje som hadde gått seg vill. Den måtte ledes på rett spor igjen. Det gjorde man ved å gi den et formål. Dette formålet måtte være så betydelig at man selv ble stilt i skygge. Der, i denne skyggen, kunne staheten bli til lojalitet, den fineste form for viljestyrke, som på sitt høyeste nivå er å ligne med kjærligheten. Den nye tiden vokste frem av den ørkesløse freden, dype studier og høye tanker.

“We know you as the hero of the drama, and we’re gathered to see what you’ll do.” [ … ]
“I think that must be why the hero has taken refuge in this corner. He’s scared at his heroism — he shrinks from his part.”

Meningen med livet er å forbedre ting.

Et drap var ikke noe du kunne lesse over på andres skuldre. Det måtte bæres selv.