This book by Dutch journalist Linda Polman attacks humantarian interventions in war zones not only as wasteful, but also as damaging for aid recipients. By refusing to accept responsibility for unintended consequences, humanitarian organizations actually contribute to the prolonging and exacerbating of violent conflict. The main cases are drawn from the Hutu refugee camps in Goma in Eastern Congo and the civil war Sierra Leone, but Polman makes also use of numerous other examples of misdirected aid efforts from "Live Aid" to Afghanistan.
She blames the narrow perspective of the many NGOs, but directs her well-articulated criticism also at journalists, donors, and of course the war lords themselves. An angry, but not humorless, book.
I hjemlandet mitt hadde folk vært hinsides vokaler og konsonanter og selv setninger når de skulle uttrykke noe. De slo seg på brystet som orangutanger i sinne, og kvinnene rev av seg håret i sorg, de hulket, de trampet og de hylte hvis de opplevde sinne, glede eller sorg. Nordmenn var annerledes.
Tøyengata var som en eksotisk kobraslange, den var fargerik og spennede, men uforutsigbar og dermed farlig.
Der jeg kom fra, drev frykten alt. Man ba for alt. For å finne seg en mann, å få barn. For at barna skulle være trygge, og at de skulle bli leger når de ble voksne. Når du fikk en god jobb, ofret du en sau. Når du ble syk, var det like viktig å be og reise til pilgrimssteder for helbredelse som å ha en god lege. Og når du hadde bedt og allikevel følte at ulykker fulgte deg i livet, følte du deg utilstrekkelig. At du ikke hadde bedt nok eller at Gud kanskje hadde forlatt deg av en eller annen merkelig grunn. Det var alltid noe du kunne gjøre feil. Du var tross alt et feilbarlig menneske. Den skammen det var å bli forlatt av Gud, var nådeløs.
Disse religiøse menneskene var som en kult, de fant fram til hverandre som om de hadde en innebygd radar.
Harald K siterer Orientekspressen av Torbjørn Færøvik (side 364)
20:22, 30. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Dette er mørk turisme, tenker jeg. Den mørke turist oppsøker steder forbundet med død og elendighet - konsentrasjonsleirer, gasskamre, rettersteder, massegraver og menneskeskapte miljøtragedier.
Lettlest og underholdende, men sannelig også kunnskapsrik. Noen sammenhengende Orientekspress finnes ikke lenger, så Færøvik reiser med ulike tog med varierende standard fra London til Samarkand i Usbekistan i løpet av to måneder. Det er med andre ord rikelig med stopp og avstikkere underveis. Som andre turister snakker han med sjåfører, guider og hotell- og restaurantpersonale.
Det som likevel gir dybde til boka er hans rikelige bruk av beskrivelser og reiseskildringer fra helt andre tider, som da noen spanjoler kom helt fram til bortgjemte Samarkand i 1404. Knut Hamsuns observasjoner fra Georgia er også artige. Færøvik er også god på aktuelle politiske og sosiale forhold. Rimelig nok behandles noen land og byer grundigere enn andre, men også de svakere kapitlene er underholdende lesning.
Harald K som svar til tove Ness :
23:13, 23. november 2017 Diskusjon: tove Ness om Olive tok en øks av Minette Walters av Minette Walters
Sjeldent minneverdig krim. Anbefales.
Selv for lesere av Kafka må denne boken utgitt på engelsk 1993 være en åpenbaring . Mairowwitz argumenterer med at Kafka er en humorist - riktignok av en særskilt svart og jødisk variant. Illustrasjonene av Robert Crumb er strålende.
Kanskje jeg trengte et prosjekt. Et kjærlighetsprosjekt. Kjærligheten var tross alt som lys som skar gjennom alt det mørke og alt det vonde. Det fantes så mange typer av den rundt i verden. Det som kjennetegnet alle formene for kjærlighet, var evnen til å være uselvisk, i noen tilfeller for en liten stund, i andre for et helt liv.
Jeg var grønn av misunnelse på klassekameratene våre. De kom fra et slags kosesamfunn, der alt bare var: "kose med mat, kose med dyr, helgekos, og kos med kjæreste." Mens Kako og jeg kom fra et tortursamfunn, der kontroll, frykt og sensur hadde gjort alt til det motsatte av kos. Torturpåkledning, torturskole, trorturuniversitet og tortur-tur til byen. 101
Mari siterer The Minotaur Takes a Cigarette Break av Steven Sherrill (side 75)
08:45, 15. november 2017 Ingen har det som favoritt.
The architecture of the Minotaur's heart is ancient. Rough hewn and many chambered, his heart is a plodding laborious thing, built for churning through the millennia. But the blood it pumps—the blood it has pumped for nearly five thousand years, the blood it will pump for the rest of his life—is nearly human blood. It carries with it, through his monster's veins, the weighty, necessary, terrible stuff of human existence: fear, wonder, hope, wickedness, love. But in the Minotaur's world it is far easier to kill and devour seven virgins year after year, their rattling bones rising at his feet like a sea of cracked ice, than to accept tenderness and return it.
Spøk eller absurd tragedie? De første hundre sidene virker som grunnlaget for en Monty Python-film. Den ene ville scenen følger den andre der fortelleren prøver å finne fotfestet i det polske eksilmiljøet i Buenos Aires etter krigsutbruddet i 1939. Særlig morsom er beskrivelsen av diplomatenes strev for å opprettholde en pompøs verdighet og gjestfrihet mens hjemlandet er i ferd med å bli slukt av sine fiender. Forvirringen og rådløsheten er tatt på kornet. Skriveformen virker langt fra realistisk, men minner mer om Rabelais eller Calvino. De siste 25 sidene derimot synes mer som et mareritt, og som drømmer flest uten noe klart utfall.
Oversetter Agnes Banach har gjort en kjempeinnsats med gjendiktningen, godt forklart i innledningen. Forordene - tre stykker! - av Gombrowicz selv, er tatt inn på slutten av boka.
Flamme forlag har sørget for en svært så attraktiv bokbunad. Sjeldent fint i våre dager.
I blokka hvor jeg bodde, var kvinners orgasmer stort sett tause som lydløse håndvåpen, mens mennene kunne skrike så høyt de ville. Når kvinnene snakket sammen, hvisket de, og ble totalt overdøvet av mennene som nesten konkurrerte om å snakke høyest.
Med den bagasjen vi hadde, kulturelt sett, fulgte også forventningene fra andre som kom fra samme område om at man måtte oppføre seg slik man gjorde i hjemlandet. Men hva var vitsen med å dra så langt vekk da? Var det ikke meningen å kunne oppføre seg annerledes?
Harald K siterer Utopia av Thomas More (side 39)
14:12, 14. november 2017 Ingen har det som favoritt.
De dyrker ikke jorden; de gjerder alt inn til beite, de river hus, jevner landsbyer med jorden og lar bare kirkene stå igjen -- til sauefjøs. Og som om ikke nok land var kastet bort til jaktmark og dyrehager, forvandler disse gode herrer all bygget og dyrket grunn til ødemark (Om adelsmenn og godseiere på Henrik 8s tid).
Harald K siterer Utopia av Thomas More (side 50)
14:06, 14. november 2017 Ingen har det som favoritt.
... din kjære Platon mener til og med at en stat kan bli lykkelig bare hvis filosofer regjerer eller kongene filosoferer. Hvor uoppnåelig må ikke da lykken være, hvis filosofene ikke engang vil nedlate seg til å gi kongene råd!
Harald K siterer Utopia av Thomas More (side 36)
16:23, 13. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Dere dømmer dem som stjeler til de strengeste og gyseligste straffer, mens det ville ha vært meget bedre å hjelpe dem til et rimelig utkomme, slik at ingen skulle være tvunget først til å stjele, og så bli tatt av dage for det. (England under Henrik 8)
Harald K siterer Utopia av Thomas More (side 85)
15:25, 13. november 2017 Ingen har det som favoritt.
Hver og én lever under alles vaktsomme øye og er nødt til å utføre sitt vante arbeid og bruke sin fritid på en sømmelig måte (Om den sosiale kontrollen i Utopia).
Utopia står for «Ingensteds», men Thomas More (1477-1535) har likevel fått vite mye om dette fiktive landet gjennom sin stråmann «Rafael Hytlodeus». Men før en leser noe særlig om Utopia, får vi en svært så kritisk beskrivelse av forholdene i England på Henrik 8s tid. Verst er klasseforskjellene, som har gjort det mulig for adelen å drive småbøndene vekk fra landsbygda, og ikke minst den ekstreme straffejustisen, som innebærer massehenretting av småtjuver. Første del av boka er lettest å lese fordi den er skrevet som en dialog mellom Thomas More og den fiktive Rafael. Den første påtaler gjerne hvor skeptisk han er til Rafaels radikale ideer. Ikke ulikt Erasmus i Dårskapens lovtale som jeg har omtalt tidligere.
Andre del av Utopia har mer preg av en monolog der «Rafael» legger ut om de strålende egenskapene ved dette ideallandet med sine tilfredse, flittige og samtidig nøysomme innbyggere. Mange av ideene synes forbausende moderne og aktuelle den dag i dag. Det gjelder seksttimersdagen, fellesmåltider (i skolen), dyrevelferd, naturvern, religiøs toleranse og internasjonalt fredsarbeid. Kvinnelige prester kan han også tenke seg. More er en puritaner før sin tid, men det er paven som har gjort ham til helgen.
På den annen side har Utopia sine mindre vakre sider. Som i det gamle Hellas er landet avhengig av slaver til å gjøre tungarbeid og av leiesoldater i krig. Utopia går heller ikke av veien for å sikre seg kolonier når befolkningsøkningen blir for stor. More har ellers ikke noe til overs for internasjonale avtaler som jo likevel blir brutt av partene med én gang. Oversetter Trygve Sparre har skrevet en grei innledning. Som vanlig i denne serien er oversettelsen på et noe gammelmodig bokmål.
Sist sett
