Bokelskere.no

Men samtiden er også et fremmed land. Den er på ingen måte direkte tilgjengelig. Maktrelasjoner, dominerende tenkemåter, og observatørens situering og fordommer, vil alltid påvirke hva som blir sett, og hvordan det blir sett. Det krever derfor omfattende forskning og datainnhenting for å kartlegge noe mer og annet enn det direkte observerbare og derfor i bunn og grunn tilfeldige.

"Fortiden er et fremmed land", skrev historieteoretikeren David Lowenthal for å understreke hvordan det som var, blir ugjenkallelig fortid.

Historien om de dramatiske forandringene som Norge står midt oppe i må fortelles nå, fordi konsekvensene av dem er så usikre og refleksjonene om dem er så historieløse. Spesielt i omskiftelige tider er det slik at uten kunnskap om fortiden er man dømt til å misforstå samtiden. Det blir nødvendig å kjenne historien opp gjennom hundreårene, men også samtidens historie, ja, ikke minst samtidens historie, siden den alltid i større eller mindre grad overmanner dem som lever i den.

De første pakistanerne som kom til Norge smuglet seg selv inn i landet som turister, uten at noen hadde invitert dem. På slutten av 1968, dette ikoniske året, kom det helt uventet en pakistansk buss med 9-10 personer over grensen fra Sverige. Etter sigende hadde den kjørt hele veien fra Karachi, millionbyen i Pakistan ved Indiahavet. Turistene ba om å få bli her og arbeide på tross av at statens fremmedlov slo fast at det var ulovlig å krysse grensen som turist med mål om å søke arbeid. Frem til begynnelsen av 1970-tallet kom det rundt 1000 pakistanere til Norge. Våren og sommeren 1971 fikk pakistanske menn på turistvisum, som ifølge avisene "drev gatelangs i Oslo" på jakt etter arbeid, bred omtale i pressen.

Islam fikk fotfeste i Norge i løpet av et par tiår da nesten ingen brydde seg om islam eller hvilken rolle religionen kunne spille i et moderne samfunn. Da den organiserte innvandringen til Norge begynte i slutten av 1960-årene, var de pakistanske fremmedarbeiderne først og fremst oppsatt på å tjene penger, og tenkte mer på hvordan de kunne gi sine barn bedre muligheter til utdanning enn på skriftsteder i Koranen. Mange av innvandrerne i de første årene oppfattet dessuten oppholdet i Europa som midlertidig, og det var derfor også naturlig med et mer tydelig skille mellom religion og hverdagsliv, hvor islam var noe man først og fremst praktiserte i opprinnelseslandet.

Men det ligg ei trøyst i dette, at vi kan stundom gi namn til det som er gått bort og det som ikkje er til. For av og til kan vi kunsten og ønskjer å bruke den.

Deeyah Khan sier at under produksjonen av sin film Islams Nonbelievers fant hun "an underground resistance movement" i skyggene i Storbritannia av folk som sloss mot konservative og bakstreverske krefter. Denne bevegelsen er uten tvil venstresidens mest naturlige samarbeidspartner fremover. Og den vokser. Det er godt mulig at Maryam Namazie har rett når hun sier at det ligger en usynlig tsunami av ateister og venter på å bryte demningen, både i den muslimske verden og blant muslimer i Europa. Og om venstresiden skal følge sine historiske prinsipper, så skal den stå med åpne armer og Øverlands tale i baklomma og vente på å få svømme i denne tsunamien.

Den vissaste vegen til lykke på jord
Er visdom og age for gudgjeven lov.
Den vørdslause mannen må bøya til sist
For si trassige tunge, når straffa slår til
Med knusande slag
Og lærer han visdom med tida.

(Gjendikta av Eirik Vandvik).

Kulturell avstand teller! Det nasjonale bråket som oppstod etter at Islamsk Råd Norge ansatte en niqabi ville ikke ha skjedd med en bunt danske innflyttere. Man får ikke Geert Wilders om en flokk med belgiere flytter over grensen inn i Nederland. Og problemet har ikke blitt mindre av at Norge i mange år promoterte en politikk som aktivt advarte mot det en stortingsmelding i 1980 kalte "assimileringsrisikoen".

Tillit er det viktigste her. Norge er i verdenstoppen når det gjelder generalisert tillit i samfunnet.

Lovene våre, dersom ein kan kalle dei lover, inneheld ei rekke straffeutmålingar for ulike lovbrot. Det er ikkje berre paragraf 152 i straffelova av 1991 som er kritikkverdig, denne paragrafen som straffar med førti piskeslag ei kvinne som har på seg bukser. Det er mange andre underlege paragrafar i dette lovverket, der det blir presisert korleis ein skal kutte nasen av folk, brekke armane deira, amputere beina på dei og skjere av dei kjønnet. Paragraf 148 straffar alle homoseksuelle med hundre piskeslag. Det er same "pris" som for valdtekt, det vil seie "to og ei halv bukse". Når det gjeld kjærleik mellom to vaksne folk som ikkje er gifte, er straffa svært streng. Det er steining. Paragraf 154 er spesielt merkeleg. Den seier at kvinner og menn som er samla på ein stad utan å vere gifte med kvarandre eller er i slekt, er forsamla på syndig vis, sidan ein av mennene i ein slik samanheng "kunne tenkast å utføre ei seksuell handling". Kor absurd kan det bli i dette bakvendtlandet?

Så jeg er veldig glad for at jeg lever i en kultur hvor kvinner ikke er en eiendom, hvor man ikke dreper politiske motstandere med jevne mellomrom, hvor det å kritisere religiøs makt ikke er forbundet med fare (vel...), hvor kvinnelige familiemedlemmer ikke må ha på seg kjønnsspesifikke plagg, hvor demokratiet fungerer forbausende godt, hvor alle har rett til å si sin mening, hvor store landmasser er satt av til bruk for alle, hvor rovdriftkapitalismen ikke bestemmer hvilke unger som ikke får skikkelig helsehjelp, hvor alle spytter i kassa slik at jeg ikke gikk konkurs da jeg trengte fire operasjoner for å fjerne hudkreft på øyelokket og hvor ungene mine slipper å tenke på klanvendettaer og etniske fordelinger i politikken. Jeg vil gjerne at vi bestemmer oss for å beholde den, og ikke, som filosofen Walid al-Kubaisi sier, blir en befolkning som er "preget av kulturelt selvhat og drevet av en nesten masochistisk drift til å korsfeste sin egen norske kultur og bringe sine egne verdier som offer".

Det er ingen som reiser fra en vel fungerende kultur til en som er helt katastrofalt feilslått.

Som sagt tidligere er jeg blitt sjokkert over hvor enkelt det er for mange i den politiske fløyen jeg alltid har identifisert meg med, å bruke negative personkarakteristikker på folk med andre meninger. Jeg har kranglet med høyresiden i mange år, også om meget brennbare saker. Jeg har hatt ytre høyre etter meg med drapstrusler, og de mest rabiate pro-israelske miljøene i Norge har kalt meg jødehater med stor entusiasme. Men jeg har aldri sett maken til den behandlingen deler av venstresiden nå gir helt normale mennesker som er uenige med dem. Hvilket egentlig er rart, ettersom venstresiden jo skal peke seg ut med sin empati og sin toleranse.

Ei gruppe martyraspirantar trudde at dei hadde funne ut kvar Bin Laden heldt til, sjølv om han aldri forlèt det fasjonable strøket i Khartoum, der han hadde luksusbustaden sin. Han var like fanatisk som dei, men dei meinte likevel at han ikkje heldt seg strengt nok til læra, og ville derfor kverke han. Under fredagsbøna opna dei eld i moskeen. Det blei eit blodbad. Kort tid etter reiste Bin Laden frå Sudan til Afghanistan. Før han drog, uttala han seg om dei ideologiske usemjene han hadde med vertskapet, som han meinte var for slappe når det gjaldt sharia. Folk hos oss har gjestfridom i kroppen og har alltid teke imot alle kulturar og tradisjonar. Dei skjønte seg ikkje på desse utlendingane som dei hadde opna dørene for, og som deretter feigt smelte dørene igjen så blodet fløymde. Alle fundamentalistane utnytta forresten at regjeringa vår hadde ei romsleg haldning, inkludert fundamentalistane i den kristne Herrens Frigjeringshær, ein opprørsstyrke med hovudkvarteret sitt i Khartoum. Slik hemna Omar al-Bashir seg på dei ugandiske styresmaktene som støtta den sørsudanske motstandsrørsla under John Garang. Nokre år seinare gav den same al-Bashir den ugandiske hæren løyve til å jage den kristne Herrens Frigjeringshær heilt inn i sentrum av hovudstaden vår. Dermed overgav han sine tidlegare allierte, slik han forresten overgav "Sjakalen" til Frankrike i 1994, denne terroristen som han hadde halde handa si over.

På den eine sida var det dei verdslege venstrepartia, kommunistane og Baathpartiet som var syrisk-irakisk inspirert. På den andre sida var det islamistane, som heilt tydeleg hadde store økonomiske midlar, og som dreiv vellykka kampanjar for å lokke til seg ungdommen. Med dei løgnaktige slagorda sine fekk dei i alle fall fort eit overtak på venstrepartia. Eg hadde kasta meg over dei islamistiske publikasjonane og sat igjen med ein bitter smak i munnen. Tekstane deira kunne reduserast til to ord: jihad, heilag krig, og lovnaden om paradiset. Kvar var det blitt av rettferda, den juridiske retten og demokratiet? Gløymde dei at politikk er styring av livet til folk her på jorda og ikkje av livet etter døden?
- Slik situasjonen er i Sudan no, er vi dei einaste som kan redde landet. Berre vent til vi kjem til makta, då skal vi endeleg ta oss av det daglege. Ikkje ein einaste sudanar kjem til å gå svolten, og orden vil bli gjenoppretta.
Slik snakka ein av dei ansvarlege i skolelaget til Den islamistiske redningsfronten, partiet som Hassan al-Turabi hadde grunnlagt.
- De har hatt makta i sju år, saman med Det muslimske brorskapet, og støtta Nimeiri. Kva har de utretta? Anna enn å føre oss ut i dette elendet vi er i no? spurde eg.
Eg fekk bare vage svar, lange monologar om dei islamistiske lovnadene for livet etter døden.