Bokelskere.no

Hit har de blitt sendt, verste barna fra hele Rogaland fylke, pøblene, bråkmakerne idiotenr, hit har de kommet for å bli gagns mennesker, her skal de være, her skal de no, for alle andre steder er de gitt opp

Og han vil være snill og god mot henne, for hun er ikke som moren hans hjemme, hun ser ikke gjennom ham, hun ser ham bare som han er

Han forteller om skolen, om internatet og rommet med duken og gardinene, selv om faren jo har stått der med kofferten og sikkert har fortalt om hvordan rommet ser ut. Han skriver at alt står bra til, maten er god, lærerne er snille. Det blir et ganske kort brev, for det er ikke så mye å skrive når du ikke kan skrive om jentene fra Jæren

I slutten av mars drar de til sykehuset for å gjerne gipsen, da er skriften til Alise for lengst visket ut, lukten av appelsin er borte, og det er en lettelse å vite at du aldri mer skal hoppe på ski og skuffe din far

Det er umulig å snakke om det man kjenner inni seg, som er mykt som voks, og som det ikke finnes noe språk for, men som kanskje er det viktigste likevel

Mamma har vært borte i en uke nå. På Mallorca. Kjersti liker ikke Mallorca. Hun blir kvalm når hun uttaler ordet, tunga blir tykk og ekkel. Mamma er der på ferie med søsteren Karin, de soler seg og bader og ser på appelsiner, for de har førtiårskrise sammen

Faren ville ha alt sammen, for ingenting er bedre enn penger på rot og drømmer som kanskje kan bli virkelige

Det er derfor handlingen i det hele tatt settes ut i livet, fordi den har allerede vært innom avveiningen av rett og gale, om dette er noe man bør gjøre eller ikke. Lander man på å gjøre det, er handlingen allerede rettferdiggjort. Da er det krevende å angre, fordi det forlanger at man går tilbake, at man våger å se på motivasjonen og begrunnelsen med andre øyne

Gjertrud venter i det lengste, men til sist ser hun ingen annen utvei enn å ringe til asylet på Eg og be dem ta tilbake det vanvittige kvinnemennesket Laura Andersen, som tidligere fant ro og fortrøstning hos nabokatten, men som nå bare sitter i stua om kvelden og venter på at Jesus skal komme på døra

Tidsånden i Trondheim på 30-tallet trekker gradvis Gerson ut av det menneskelige, og ved begynnelsen av krigen fjernes han fra stadig flere kategorier. Han er ikke lenger nordmann. Ikke lenger student. Han er ikke trønder, trommeslager, jazzinteressert, student, kvinnebedårer, matematiker, sønn eller bror. Han er jøde

H for hjem. For rommene der man våkner, der man legger seg. Rommene der man kan glemme blikkene fra omverdenen og bare være seg selv.

F for fang
F for fange
F for fanget
F for fangeleir
F for fall, for forfall. For fare
F fot forbrytelse

F for fortiden som fremdeles finnes, og fot fascismen som fortsatt vokser, som en svulst i kulturen

Sorgen kommer ikke i bølger, jevnt og forutsigbart. Den er mer som en tung og kald beholder som er fylt opp inni brystet hans, og som hele tiden må bæres varsomt for at den ikke skal skvulpe over

Ser for seg hvordan han lobber ballen elegant over gutten som kaster seg i gresset, hvordan lagkameratene kommer stormende mot ham og løfter ham opp med ansikter fylt av triumf og jubel, men det skjer ikke. Det skjer aldri. I stedet er han stille. Høflig. Forsiktig. Forsøker å gjøre seg mest mulig usynlig, for den som ikke blir sett, blir heller ikke plaget

Ikke lenge etter hadde Randi blitt gravid med Ole Kristian. Det var ikke planlagt, men sånn ble det. Helt fra starten av hadde Helge Kaspersen vært ambivalent til å være sammen med Randi. Det var han fortsatt, I en alder av toogfemti, selv om det nå gikk lenger mellom hver gang han virkelig kjente på trangen til å komme seg vekk

Hun var den bedratte, I en periode hadde det vært hele hennes identitet

Diskuterer dere nå, sier Jakob
Ja, sier Rune
Nei, sier Alva, - de krangler
Gjør dere, sier Jakob, han ser på Rune
Drit I hva de kaller det, sier Alva, - foreldrene til Vilde sa alltid at de kranglet, men i fjor skilte de seg

Han slentrer videre, bort til Mac-en, det er rett dit han går når han kommer hjem fra trening, han kan aldri svare på om han har hatt en fin tur før har sjekket de digitale resultatene på Strava

Hårstrikker, nøkkelringer, duftsåper, figurformede viskelær og selvlysende slim; fire bæreposer med fullstendig unødvendige ting som hun omhyggelig skal pakke inn i syttito gaver og fordele i barnas julekalendere. Vigdis har hatt et svakt håp om å kunne fade ut denne tradisjonen, i hvert fall når det gjelder Magnus, hun sendte ham en melding i forrige uke og foreslo det, og han, som vanligvis bruker minst ett døgn på å bevare en enkelt sms, ga lyd fra seg med det samme:Det er jo ikke sånn at man vil slutte med julekalender bare fordi man flytter hjemmefra!

Da Hjertenskjær og jeg dro til Amerika, visste vi at faren min hadde uhelbredelig kreft. Det ble derfor merkelige dager da Hjertenskjær gikk gravid med vår sønn(heretter kalt Lille Hjertegull). Jeg kom hjem fra sykehuset o, kvelden, der faren min ble mindre og mindre, og så strøk jeg Hjertenskjær over magen der jeg kunne kjenne livet vokse. Gleden og sorgen hadde flyttet inn vegg i vegg i disse månedene. Kanskje var det derfor jeg begynte å skrive historiene som er blitt denne boka. Kanskje var det for å forstå meg selv litt bedre. Kanskje var det en slags hjelp til å forsøke å mestre den nye tilværelsen som både far og farløs