Men den som får flybilletten revet i stykker eller nummer slettet fra telefonen, føler seg stengt inne og kan komme til å skade dem hun tilfeldigvis er stengt inne med, for eksempel barna sine, for den som får flybilletten til Yellowstone, Montana revet i stykker og ikke arbeider og ikke tjener penger og ikke kjører bil og derfor er avhengig av noen som gjør det, føler seg satt under administrasjon og ydmyket for det er ydmykende å bli umyndiggjort og behandlet som et barn når man er voksen. Og når det skjer, kommer barndommen tilbake, den dumme barn-dommen, den harde barn-dommen, som kanskje predestinerte deg til å havne.i armene på en som vil rive flybilletten din i stykker og når det eller, blir du det barnet du var, skjer det at såret du fikk som barn og som du kanskje livet gjennom har strevet med å sy sammen, rives opp og du begynner å blø igjen
En kvinne føder et barn og vet ikke hvordan hun skal håndtere det hjelpeløse vesener hun har fått o armene og som er avhengig av henne, av å bli håndtert av henne. Men hvordan håndtere det noe du ikke håndterer deg selv? Barnet blir en byrde, barnet blir en umulig utfordring, for hvordan bære byrden, barnet, når du ikke klarer å bære barnet du var, som bor i kroppen på alle og særlig i kroppen på den som mister.moren sin så tidlig at hun knapt husker henne og som derfor bærer moren som et hull i kroppen, slik alle bærer mødrene sine som.hull i kroppen , små eller store, levende eller døde og derfor forsøker vi å fylle hullene for selv å kunne leve
Jeg hørte mor gå i trappen med tunge skritt, fordi jeg lå på rommet mitt og hindret henne i gleden hun hadde gledet seg til
Man er særlig interessert i informasjon man er avskåret fra
Å forandre livet sitt tar krefter og har kostnader og noen har ingen av delene
Små barn blir fortsatt slått og kuet- og noen kaller det oppdragelse
Barn som krenkes, slutter ikke å elske sine foreldre, lærte jeg. De slutter å elske seg selv
Min fars månedslønn rakk langt her. 1000 norske kroner kunne ganges med 16, til 16000 rupis. I alle disse årene hadde han finansiert bygging av hus, store bryllup, butikkåpninger og skolegang for hele slekten. I Norge var han en minoritiet, et innvandrerproblem og en utgiftspost. I denne delen av verden var han en bemidlet mann. En velgjører med svært godt omdømme.
Forbrytelsen min var å fortelle videre om den voldelige barneoppdragelsen. Jeg ‘snitchet’, brøt en pakt, vanæret familiens navn. For det som skjer i hjemmet, skal forbli der, bak lukkede gardiner
Flokken er for mange en garanti for å overleve. Men den kan også være bølingen som ikke lar deg puste
Hjemme hadde jeg vært en byrde. I barnevernet var jeg blitt et problem
Hvorfor er det å være i jobb ensbetydende med å være av verdi? Hvorfor er det så viktig at funksjonshemmede skal være i jobb når «den funksjonshemmede» er en kategori og en rolle skapt av den industrielle kapitalismen, når dette er kategorien for de menneskene som arbeidsmarkedet ikke vil ha?
Først da kunne jeg tillate meg å bli sint, slik jeg egentlig blir sint, blir rasende, hver gang jeg møter de delene av verden som ikke lar meg være far, hver gang jeg oppdager at bilen som kan frakte rullestolen mangler barnesete, hver gang jeg oppdager at familielugaren er for de andre familiene, at jeg er en ekstrautgift, en brannfare , en sikkerhetsrisiko, at jeg er noens dårlige dag på jobben, et stykke usynlig arbeid som ingen vil utføre
Jeg minner meg selv om hvor forskjellige vi likevel er, uansett hvor mange erfaringer vi har til felles. At funksjonshemning er ordet for én milliard mennesker, én milliard verdenserfaringer.
Mange år senere, da vi hadde blitt bedre i stand til å snakke om sårbarhet, sa en av vennene mine til meg: Det var jo ikke kjangs til å konkurrere med deg om å være kjapp i replikken.
Nei, jeg vet det. Det var meningen. Hast forbi, fyll tomrommet. Kanskje vil ingen legge merke til det åpenbare.
Vi var mange som la identiteten vår i det, å være flink.
I San Francisco, denne gangen som ellers, var det en liten asiatisk mann som trillet meg. Over hodet på oss begge ruvet stangen som var festet til rullestolen. Den gjorde det lettere å få øye på de andre rullestolene, dem vi hadde passert på veien til passkontrollen, de som sto parkert inntil korridorveggene med passasjerene sine, eldre mennesker som ikke hadde protestert, eller ikke protestert høyt nok, mot å bli etterlatt der.
Det er viktig, i disse situasjonene, å ta ordet tidlig. Å fange blikk, å snakke høyt og klart. Å vise at du er tilregnelig, det vil si, motbevise antagelsen om at du ikke er det.
Det er viktig, i disse situasjonene, å forbli rolig. Jeg har sagt dette til Ida, igjen og igjen. Det er ingenting å vinne på å protestere eller heve stemmen. Ikke på noen flyplass, ikke i noe land. Ikke når de kjefter på oss for å ha gått i feil kø med rullestolen. Ikke når de har glemt å bestille ambulift ute på rullebanen og jeg må opp trappen, etter beste evne, med så mye hjelp som vi kan mønstre.For vi trenger den hjelpen, om vi skal med flyet. Det er vi som har problemet – som er problemet. Vi har ikke råd til å legge oss ut med noen, vi har ikke råd til å være sinte. Det vi må gjøre, er å snakke med rolig stemme, vi må smile, men ikke smile for bredt. Vi må oppføre oss som om vi trives med å være maktesløse.
Vi forestiller oss at det er riktig å være én slags kropp og galt å være en annen, slik Aristoteles forestilte seg at kvinner er ufullendte menn. Og jeg vet hva det er å føle seg ufullendt. Den som er ufullendt, må alltid prøve hardere.
Det var mange som aldri begynte å studere eller som ikke maktet å fullføre graden, som var utmattede eller hadde for sterke smerter, som hadde plutselige eller langvarige sykehusopphold, som hadde blitt felt av den doble uforutsigbarheten, i kroppen og i byråkratiet.
Sist sett
