Bokelskere.no

Jeg sa det til alle
Jeg hadde en lykkelig barndom,
sa jeg, vi hadde det så fint.
Moren min lagde fiskegrateng.
Men et sted der inne
står moren min og gråter,
tårene hennes sprer seg i elver,
elvene deler seg opp i deltaet,
fyller grunnvannsbassengene
under et helt rike
for her skal det aldri mangle,
her er det mer enn nok tårer å ta av,
mer enn nok til de neste generasjonene

Du tror kanskje hjemmet er det tryggeste stedet
i hele verden, at du bare kan låse døra,
men det er her ulykkene skjer,
det er her flest kvinner blir drept,
dyttet, slått, kvalt, stukket med kniv og skutt,
på soverommet, i stua, i gangen
på kjøkkenet, på badet
ved bordet, foran tv-en, ved vasken,
i senga, på gulvet,
hjemme ved peisen,
hjemme der hjertet er,
hjem, kjære hjem

En gang foreslo Aksel at jeg skulle la være å ringe henne overhodet, så kom hun til å ringe meg. Men på samme måte som med husarbeidet greide jeg aldri å holde meg lenge nok. Aksel da at når det gjaldt husarbeid, lot jeg ham ikke slippe til. Men hvor lenge er lenge nok? En gdng lå vi i det samme sengetøyet i to måneder, hvorpå jeg til slutt skiftet det, og Aksel sa:- men du kunne jo bare sagt fra. Jeg kunne ikke si:Du burde skjønt det av deg selv, for da ville Aksel ja svart:Men jeg er ikke tankeleser, slik han svarte moren sin når hun ble sur fordi han ikke av seg selv hadde ringt henne på morsdagen

Du skal ikke ha flere barn. Du skal ikke lenger være vordende mor. Du skal bare være mamma

Når de kommer opp, holder vi rundt hverandre, gråter, sier dette må gå bra, Silje er sterk. Hun er på sykehuset. I ett av verdens rikeste land. Men hva hjelper det med rikdom når kroppen ikke vil?

Hun har vært død i hundre og åttini hundeår. Likevel tenker jeg ofte på henne

Sosiale medier er som gamle dages julebrev, av den typen folk sendte hverandre på nittitallet. Nå driver man med dette hele året.

Pasientene som kommer sjelden, har gjerne en ide om at vi tjener penger på dem. Men det årlige grunnbeløpet vi får fra kommunen for hver pasient, dekker bare selve driften av legesenteret. Dem vi tjener penger på, er sånne som han her:friske mennesker som søker rundt på nettet etter symptomer og diagnoser, og som skal ha blodprøver og sjekk av føflekker og alt det andre småtteriet som vi kan ta lokalt her på senteret. Vi kaller dem FF-ene, Frikort Før Februar, fordi de kommer så ofte at de allerde før januar er omme har oppfylt kravene til å få egenandelen dekket egenandelen resten av året, og det er disse som driver opp inntektene

For en stund siden trodde alle at de hadde diabetes, og derfor kom de og ville måle langtidsblodsukkeret. Som om dette legesenteret er en slags fritidsklubb for folk som har som hobby å lytte til kroppens signaler, dette som er blitt så moderne, men som, og det vet alle som jobber i helsesektoren, først og fremst er en snarvei til både galskap og lidelse, og i siste instans, velferdsstatens sammenbrudd

Mange av tv-seriene var det noe kjent med, og jeg pleide å ha en vag, men samtidig helt klar fornemmelse av hva som til enhver tid skulle skje. Jeg visste hva personene kom til å si, før de sa det. Jeg tenkte at jeg måtte være smart som greide å overliste tv-seriene på denne måten, greide å gjennomskue manusforfattererne og alle deres knep, helt til det gikk opp for meg at grunnen ganske enkelt var at jeg hadde sett hele serien før, men da med så høy promille at jeg hadde måttet knipe igjen det ene øyet for ikke å se dobbelt

Her har du tidsånden:Alle har en gjeld å inndrive. Det er synd på alle

Hestehalemannen er lærer, en yrkesgruppe som ved siden av advokater og andre leger er de mest utfordrende blant pasientene. Lærere fordi de forsøker å ta styringen her inne, på en måte som gjør det vanskelig å behandle dem. Nebbete er de også. Hvis jeg kan få lov til å snakke ut, sier de. Se på meg når jeg snakker til deg. De sa en lærer til meg i forrige uke, hun var på alder med døtrene mine. Advokater fordi de kjenner til alt som kan krype og gå av lover og forskrifter, og leger fordi de vet hvor lite leger kan gjøre og hvor lite leger vet. Heldigvis går de fleste leger aldri til legen

Etter at dagens siste pasient hadde gått og det nødvendigste papirarbeidet var gjort, gikk beina av seg selv bort til polet, og hver gang jeg var der, ble jeg like fascinert over at man helt lovlig, uten risiko for politi og arrest, til og med uten resept, kan gå inn i en statlig drevet butikk og kjøpe et sterkt avhengighetsskapende og tvers igjennom giftig rusmiddel, og i tillegg bli møtt av høflige, vennlige, kunnskapsrike og kultiverte mennesker som sammen med de vakre flaskene på rad og rekke utgjør den delen av alkoholens verden som det alltid er behagelig å oppholde seg i, og som er like velsignet og godkjent fra statlig hold som Stortinget og kongefamilien og NRK

Det var så nydelig og apetittelig alt sammen, og mens jeg bar kartongen bort til kassen, tenkte jeg på hvordan man blir hjulpet og oppmuntret inn i misbruket, enten det gjelder mat, alkohol, Internett, spill eller penger; alltid står det horder av profesjonelle langs veien, heltidsansatte mennesker hvis yrke og arbeidsdag består i å heie deg videre, skyve deg enda lenger inn i det, og den dagen du ønsker å slutte, da oppmuntrer de deg til å kjøre på, forsette, drikke for hyggena skyld, drikke til maten kose deg med spillingen, shoppingen, man lever bare én gang, det er viktig å koble av, er det så farlig da

Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Hvis det ble hungersnød, ville jeg vært en av de første som strøk med

Ikke glem det intervjuet du leste her om dagen, der en samlivsterapaut ble spurt om hun ville anbefale utroskap som medisin for utkjørte samliv, og hun svarte: ikke mer enn jeg vil anbefale kreft. Og nå sitter du her med full spredning og håper at cellegiften skal virke

Ingen kjenner understrømmene i befolkningen så godt som en fastlege. Jeg har vært gjennom alt sammen, glutenfritt, laktosefritt, sukkerfritt, hver eneste overskrift i avisene og på nettet som får friske mennesker til å tro at hvis de slutter å spise brød eller ost, vil alt falle på plass. De middelaldrende forstår ikke hvorfor de er så trette hele tiden. Det er fordi du begynner å bli gammelz forteller jeg de, men de tror at dette ned aldring ikke gjelder dem, slik de tror at dette ned døden ikke gjelder dem. At det kommet til å gjøres et unntak i deres tilfelle. De tar det som en selvfølge at kroppen skal fungere krinkefritt, og blir overrasket den dagen den ikke lenger gjør det. Den dagen avføringen ikke vil ut, søvnen ikke vil komme, eller muskelene ikke vil samarbeide. Førtisyv er ikke gammelt, sier den førtisyv år gamle pasienten. Jo, sier jeg, førtisyv er gammelt nok til at du ikke kan holde på son før. Men dette vil de ikke gå med på. De vil fortsette som før, og så vil de kjøpe en bestemt type saft eller et grønt pulver på nettet, eller de vil få påvist en spesiell allergi eller matintoleranse, slik at de kan få fortsette som før likevel, hvis de bare drikker den saften eller spiser det pulveret eller kutter ut en eller annen sentral matvare eller holder seg unna pelsdyr. De vil ikke høre på det jeg sier, som er at de er nødt til å roe ned, være fornøyd, spise varierert og bevege på seg, i den rekkefølgen. Jeg er lei av å si det, og de er lei av å høre på det, men dette er sannheten og den er kjedelig

Denne ubestemmelige massen av tid og rom som vi alle er en del av, i forkant og etterkant av der som kalles livet

I flere år har jeg drømt om at Helle skal ta med seg ungene og reise bort en helg. En hel helg der jeg kan bestemme selv når jeg vil stå opp. Slippe å forholde meg til noen som helst, og hvis jeg ikke vil ha middag den dagen, så kan jeg bare droppe det og spise brødskiver i stedet. Og se på TV. Jeg skulle sett noe så jævlig med TV! De smaleste dokumentarene du faen kan tenke deg! Men det skjer jo aldri. For hver gang Helle og ungene skal bort, må selvsagt også jeg være med.

Jeg pleide å ha interesser. Og venner. En gang i tiden var jeg til og med ganske kul. Da jeg bodde i Stavanger, slapp jeg gjerne forbi køene på utestedene. Ikke fordi jeg nødvendigvis var så kul, men fordi folka jeg hang med, var det. I løpet av årene som familiefar har både interesser og personlighet stadig blitt mer og mer erodret bort. I dag er det fint lite som interesserer meg mer enn å se på tv. Og å få være i fred.