Bokelskere.no

Tja.. Likte hovedhistorien, men parallellhistoriene ble for mye. Regner med at forfatteren ønsker å vise bredden i oppvekster i Oslo på 80-tallet, men dette ble alt for mye.

Utrolig søt historie. Nydelige illustrasjoner.

For så vidt god idé, men dette er så usammenhengende skrevet at boka vil by på store utfordringer for utrente lesere. Når hovedpersonen sitter under en busk og det blir unaturlig stille, hvordan kan hun da høre krafsing? Eller vite at de slemme jentene nærmer seg? Eller høre stemmer?? Nei, her skulle det vært rydda opp. Løsningen er dessuten for enkel. Ikke min bok, dette, nei.

Spennende nok til at den ble lest på en kveld, men synes løsningen på krimgåten ble alt for enkel. Den svakeste av de tre.

Interessant historiefortelling fra Oslo. Original vri å ta utgangspunkt i en bygård, og følge mennesker som bodde og bor der. Vi får innblikk i samfunns- og hverdagshistorie gjennom disse menneskene. Bra bok!

Leve Fragell skriver for det meste interessant om sitt liv og sin oppvekst som sønn av en pinsepredikant, og om hvordan han etterhvert kom til å ta avstand fra den kristendommen han selv hadde trodd på i barne-og ungdomsårene. Han tar rett og slett et oppgjør med Gud en gang for alle, og setter sin ære i å avsløre kjente predikanter både som overgripere og bedragere av verste sort. Han snakker ikke noe vondt om sine foreldre og familie, men han tok avstand fra de de sto for og ble brennende engasjert i Human-Etisk forbund og samfunnsdebatten forøvrig. Hadde han fortsatt i det spor han begynte i ungdommen ville han kanskje selv blitt som en av de han angriper i boken sin. Han er en interessant mann, men samtidig litt skummel, slik alle fundamentalister er, enten de tror på Gud eller ikke.

Han er og blir en av de beste norske, synes nå jeg. Denne var en enkel og nydelig erindringsbok. Den gir leseren et tidsbilde fra en barndom, LSCs egen og hans far og farfar i København. Stemningsfullt og vakkert, med LSCs sans for detaljene og de rette ordene i overraskende sammenhenger. Den er fort lest, men ikke fort glemt. Slektsbånd og tilhørighet betyr mye for hvordan man oppfatter seg selv og sine livsvalg. Han skriver betagende om sin far (s 33)

Man kan likevel ha noen gleder uten hode.

Det svingte bedre på engelsk ja!

Jeg blir så fascinert av hovedpersonene til Thomas. Det treffer denne gangen også. Men den populærvitenskapelige tematikken treffer ikke like godt i denne som i The end of Mr. Y og PopCo. Mistenker at hun har forsøkt å gjøre dette til en "storyless story", et av temaene som diskuteres i boka... :-)

Vet ikke helt jeg. Promp og bæsj er jo morsomme tema i en viss alder. Men her blir det lite skjønnlitteratur, og mest oppramsing av hendleser i . Kimmer nok ikke til å lese denmer enn en gang med unga, nei.

Wikipedia skriver om ham følgende: Joseph Pujol (født 1. juni 1857 i Marseille i Frankrike, død 1945) var en fransk arist som opptrådte under kunstnernavnet Le Pétomane («Fjertomanen»).

Pujols spesielle talent var at han kunne trekke inn luft gjennom endetarmsåpningen. Deretter kunne luften kontrollert slippes ut samme vei. Etter hvert trente han opp evnen til å kontrollere lyden. Blant hans populære forestillinger var en der han etterlignet prompelyder fra ulike aldersgrupper, små melodier, og imitasjoner av dyre- og fuglelyder. Et populært innslag var når han med hjelp av en liten plastslange røykte sigaretter med bakenden. Et annet populært innslag var hans versjon av lyden fra Jordskjelvet i San Francisco 1906.

Han var utdannet baker, men oppdaget at han kunne tjene penger på sitt spesielle talent, og begynte å opptre med sine «fjerteshow» i 1887. Opptredenene ble en stor suksess, og han ble hentet til Paris, der han i årrekke opptrådte på Moulin Rouge. Han opptrådte i et stilig antrekk; sort dressjakke, hvit skjorte med sort sløyfe, lange røde underbukser, lange mørke sokker og sorte lakksko.

Etter som han ble eldre, fikk han problemer med å fremføre sitt nummer, og han avsluttet sin karriere i 1914. Han fortsatte sin tidligere karriere som baker i Marsielle, og åpnet senere en kjeks-fabrikk i Toulon.

Joseph Pujols biografi er utgitt på norsk under tittelen «Fjertomanen» og med forord av komikeren Rolv Wesenlund.

Og det var nesten bedre skrevet, dessverre.

Kanskje biografien er bedre: Fjertomanen 1857-1945 hans liv - hans verk av Francois Caradec (forfatter), Jean Nohain (forfatter) og Kjell Olaf Jensen (medforfatter). 1984 (Innbundet) Ex Libris forl.

Det er med skrekkblandet fryd jeg husker denne boka. Mamma leste den flere ganger for meg; de første gangene var den rett og slett for skummel.Releste den som nyutdannet barnebibliotekar, og den hadde holdt seg. Uvante omgivelser og dirrende nervetråd gjennom hele boka, gjør den til en slags krimklassiker for mellomtrinnet.

Gjenkjennelig stressituasjoner. Dessverre altfor realistiske. Megesigende illustrasjoner og en del dobbeltbudskap til de voksne. Godt å ha en bok å ta utgangspunkt i for å snakke om vanskelige situasjoner.

http://www.bokdykk.no/id/14.0?searchType=author&searchString=685394

En av de beste tellebøkene jeg noen gang har kommet over. Her er det bare å gi seg i kast med å lete etter ting fra 1-20.

Denne er nå en av de mest ihjel-leste bøkene i heimen. Den har vært igjennom 3 unger, og 3-åringen fryder seg over bildene va "seg" nå. Tegn og fortell selv i alle mulige situasjoner. Grossmanns lune strek tiltaler både unger og opphav :-)

Imponert over hvor mange som alltid fullfører bøker de begynner på! Jeg begynner på mange flere bøker enn jeg fullfører. Liker å lese de første 10-20 sidene i ei bok, bare for å få en følelse med den. Men jeg jobber jo i et bibliotek og er omgitt av bøker + formidler bøker jeg ikke har lest i ett sett...

Er iallfall veldig kjapp til å legge bort bøker jeg ikke har lyst til å lese mer i. Noen ganger kommer lysten tilbake, andre ganger ikke, uavhengig om jeg tror boken er bra/verdt å lese.

Er veldig kjapp til å skumlese bøker også. Men - noen bøker innimellom nyter jeg - bruker god tid og koser meg med språk og handling. Det skjer stort sett i ferier og er nesten for luksus å regne...

(Og ja - vet jeg går glipp av mange store leseropplevelser ved ikke å fullføre, men døgnet har bare så mange timer, dessverre. Noen store leseropplevelser må gå forbi...)

Vi bare elsker Iben Sandemoses strek. Å skrive så enkelt om hverdagslige ting er stor kunst. Bildene og den lille teksten kler hverandre godt.