Til slutt vil jeg si: Du skal ikke synes synd på meg. Det tjener intet formål. Gå i stedet ut og lev livet, slik Guro ville gjort. Nyt de små øyeblikkene i hverdagen, funder over de store spørsmålene - og ikke minst; vær den endringa du ønsker å se i verden (min utheving)
Kristoffer har fortalt en historie. Den er både vakker og trist. Han ble kjæreste med Guro Vartdal Håvoll 21. juli 2011, og vi vet alle hva som skjedde den 22. juli på Utøya. Guro var dessverre ei av dem som ikke overlevde terroren. Tilbake sitter en ung mann som prøver å få fotfeste og skjønne at han ikke lenger skal være Guros kjæreste her på jord. Ung kjærlighet er skjør, lengtende og uendelig. Jeg føler meg til tider litt som en kikker mens jeg leser denne ærlige kjærlighetserklæringen fra en elsker. AUFere har ofte sagt at vi skal glemme nidingen og huske dem vi mistet. Dette er Kristoffers måte å huske og ære Guro. En filosofisk og ærlig bok som mange kan ha glede av, men husk lommetørkle i nærheten.
Så det var sånn det gikk?? Dæven...
Og hvor er alle tag'ene mine? Jeg blir gal hvis de er borte...
Begynner greit, gir innblikk i både raner og offers tanker og reaksjoner. Men så blir det bare teit. I overkant Cupido-inspirert, kjenner jeg...
Utdrag av teksten kan nok brukes i skolen når det undervises om norsk middelalder, men som roman er dette fullstendig dødt. Flate karakterer, mange og lange forklarende passasjer og aldri spennende. Den parallelle nåtidsfortellingen kunne med fordel vært droppa.
Øynene var nærmest turkisblå og like ribbet for varme som kaldt vann.
Hurra! (Og jeg er enig i at denne boken er hennes dårligste til nå)
Auau, Lindell. En planteskole er IKKE en skole for gartnere, men en "skole" for planter, altså et sted hvor det blir dyrket planter for salg (hvor plantene blir store nok før de sendes ut i verden). Det engelske "plant nursery" er kanskje vanskeligere å misforstå enn den norske.
Jeg skjønner at oppgaven er håpløs. Det er umulig å hjelpe alle. Noen må jeg la ligge igjen. -Bjørn
Jeg ser inn i de største, mest skrekkslagne øynene jeg har sett. De er helt tomme, det er som å se inn i to svarte hull. -Bjørn
En helt konkret og personlig historie om terrortimene 22.juli 2011 og tida etter. Ekteparet Juvet skriver kronologisk hva som skjedde, og synsvinkelen veksler dem imellom. Vi får både være med i båten som frakter de skrekkslagne ungdommene og stå på kaia og ta imot dem. Språket er enkelt og rett på sak, og jeg kom inn i historien på en veldig reell måte. Ikke minst er de åpne nok til å skrive om posttraumatisk stress som oppstod og om hjelpen de etterhvert tok imot. Det er viktig at slike historier også kommer offentligheten for øret på denne måten, ikke bare i korte, tabloide overkrifter.
Dette ekteparet er noen av heltene fra dramaet, selv om de selv synes det høres litt pompøst ut. Jeg takker dem både for innsatsen de gjorde da, og ikke minst at de deler historien sin nå i ettertid. Måtte tida dempe stresset og skyldfølelsen de bærer på.
Næh... Tre utvalgte tenåringer, onde ånder og greier. Men det blir aldri ordentlig spennende, og de laaange forklarende passasjene blir bare oppstyltede kjedelige. Og hvilken flere tusen år gammel ånd bruker uttrykket "en ond smurf"?? Pluss for originalitet i tematikk, men det holder altså ikke. Etter min mening.
Original fanatasy med både allmennmenneskelige temaer OG drager! I DO like! :-)
Forlaget skriver:
I over 30 år har Valla vært en politisk aktør i det norske samfunnet og en kvinnelig pioner som har brutt barrierer. Hele veien har hun kjempet for likelønn og kvinnekamp. Hun har krevende lederstillinger som skulle kombineres med å være mor til en datter med spesielle omsorgsbehov. Denne boken forteller en unik kvinne som ikke legger seg flat selv om hele verden går henne i mot. Valla er et politisk menneske med et sterkt engasjement, og her forteller hun om hva som driver henne, og om personlige og politiske kamper.
Original sak med artig vri på en del av det overnaturlige. I like! :-)
Litt usammenhengende, men tror det kan ha med manglende pauser hos oppleseren å gjøre. (Hva? Er vi plutselig der? Hvorfor er han med? Å... Det har vært et avsnitt...)Men plottet tar seg stadig opp og spenningen stiger. God avslutning. En solid krim for oss som liker sånt.
Har jo en forkjærlighet for Drummegutten. Synes de språklige blomstene tar helt av innimellom, men det er liksom greit også. :-)
Ei flott diktsamling!
Without darkness there are no dreams.
Karla Kuban
Kjempebra at du har oppdaget Kundtsen som forfatter. Han skriver mye på nettet (protoblogger) og var tidlig ute der. http://forfatter.net/knudtsen/ Han og Øyvind Myhre har skrevet gode Mars-noveller som det er morsomt å besøke igjen etter den siste tidens Mars-relaterte nyheter. Jeg anbefaler også Amazone-bøkene varmt :-)