Bokelskere.no

Jeg har en blogg som heter Av en annen verden, som har vært litteraturblogg i over fem år nå: http://lunacia.net/

Utrolig morsomt hvordan blogging om litteratur og bøker har økt de siste par-tre årene! Tenk, da jeg startet å blogge for over ti år siden var det nesten ingen som visste hva det var. ;-)

Interessant. Jeg har bare lest denne og Flaggermusmannen, og den synes jeg var sånn passe. Jeg er ikke så veldig glad i krim i utgangspunktet, synes ofte de blir for lange og språket for dårlig, men her synes jeg Nesbø holdt koken.

Ja det er han nok, Knausgård har oppgitt ham som inspirasjonsskilde flere ganger feks. Proust er jo ellers en man ofte nevner i samme åndedrag som Joyce og Virginia Woolf, og som var veldig viktige innefor den modernistiske litteraturen på 20-tallet. Dag Solstad har for øvrig skrevet en artikkel om hvordan han alltid stopper opp på samme side i Ulysses av Joyce (tror det var s.70) mens han har lest På sporet av den tapte tid mange ganger. Det er herlig lesning.

Ja det drøyde alt for lenge, kunne ha kuttet halvparten av boken så hadde den kanskje vært spennende.

Det er sant, og han er også med i novellen "fire watch" som på mange måter er et forspill til Blackout.

Så er 4'ern ferdiglest,og jeg skal ha pause fra Knauser'n en stund. Mye komisk i bok 4, mer å le av her enn i de foregående bøkene. De andre var nok mer fascinerende å lese, denne sklir man gjennom mye lettere. Hvordan i all verden klarte han å drikke så mye uten å ta skade av det ?(virker jo ikke slik ihvertfall).Det tok jo fullstendig av! Fint å lese litt mer om forholdet til moren, og også få et noe mer nyansert bilde av faren. Farens bryllupsfest må ha vært noe begredelige greier. Men slutten - da var det som han ikke gadd mer liksom, bli ferdig med det, få det gjort. Sikkert med hensikt, men det ble litt dumt. Moro å lese diskusjonsinnleggene her. Jeg gleder meg til bind 5,jeg..

Denne likte jeg godt. Enkel og rørende bok. Kristopher Schau virker ærlig og sympatisk. Enkelte avsnitt er sterk lesing, vi får innblikk i både hans eget liv og livet til de som han har bestemt seg for å følge den siste biten, fordi ingen skal måtte være alene da. Prester bør absolutt lese denne boka også!

Christie-mania!

Christie-mania!

Christie-mania!

Det er lov å ta med bøker man ikke orket å lese ut, altså. :-) Tror jeg sa det i en kommentar på bloggen, mulig jeg sa det privat til noen... Uansett, løp over på bloggen og fortell meg hvilke dere ikke kunne utstå!

Jeg jobber med å skulle lage ei liste over de verste bøkene folk har lest, men til det trenger jeg hjelp! Veldig fint om dere gidder ta turen innom bloggen min og legge igjen en kommentar der:

http://lunacia.net/?p=1732

Bibliotekar-humor! En bok alle bibliotekarer vil kjenne seg igjen i, et must å lese.

Spesielt morsomt var kapitlet med merkelige titler lånere kan få seg til å spørre etter! Den morsomste boka noen har etterlyst når jeg har stått i skranken er Bjørneklanen Hule av Jan Auli.

Det er sikkert mange gode eksempler på at filmen er bedre ennn boka og omvendt, pluss stor uenighet selvfølgelig, noe tråden under her helt klart viser. Men en som i alle fall var en mester i å lage veldig gode filmer av dårlige bøker var Alfred Hitchcock, han tok ofte utgangspunkt i kiosklitteratur og omformet de til geniale filmperler. Så det går an hvis man bare er god nok.

Jeg fikk denne anbefalt, og gleder meg til å ta fatt på den nå.

Svenne handler om en foreldreløs 17-åring fra landet som blir oppdaget av den politiske strategen Nils Daeckemann og gjort til partisekretær i hans politiske prosjekt: “ Det svenske rettferdighetspartiet “. Svenne er helt gjennomsnittelig, hvit svensk ungdom, som havner i avisen etter at han blir overfalt av en drabantbygjeng på Grøna Lund og knivstukket. Dette gjør ham til en egnet symbolfigur I Daeckemanns populistiske prosjekt. Svenne – som naturligvis egentlig heter Sven – gjenforteller sin historie retrospektivt, på et tidspunkt der han er Sveriges mest hatede person.

Til å begynne med får Svenne en fett betalt sommerjobb, som foruten å skjøtte Daeckemanns enorme hage består i lesing og samtaler om forskjellige politiske emner. Slik får han sin politiske skolering som partisekretær. Romanens egentlige hovedperson er Nils Daeckemann. Han er fundert på den myrdede nederlandske populisten Pim Fortuyn, en homoseksuell dandy som iscenesatte seg selv som en ikke-rasistisk, liberal politiker, samtidig som han nørte opp under anti-islamske og rasistiske holdninger i det ellers så avslappede Nederland. Det samme med Daeckemann. Han er ikke homoseksuell, men gift med en svart kvinne, og er dermed vanskelig å brennemerke som rasist i tradisjonell forstand. Men det er kritikk av innvandringspolitikk og islam som gjør at Rettferdighetspartiet hans i løpet av få måneder vokser fra ingenting til å bli Sveriges nest største parti.

Svenne beredes for den politiske manesjen, som et (over)levende bevis på at typiske, hvite svensker har grunn til å føle seg truet av stigende gjengkriminalitet og en naiv integreringspolitikk. Bidraget hans i partiorganisasjonen er ellers beskjedent. Han flyter med strømmen, rakt inn i tragedien. For når partiet får mange tilhengere og mye makt viser det seg at en del av de impulsene som blir sluppet løs er vanskelige å styre. Ved siden av å være politisk analyse er dette nemlig en spenningsroman.

Rettferdighetspartiet vokser på “vanlige folks” misnøye og legitimerer den. Resultatet er tiltagende sjikane og vold mot muslimer, feks. kampanjen “Avslør islam”, der selvoppnevnte borgervernere river skautet av muslimske kvinner. I kjølvannet av lov og ordenspartiets gjennombrudd kommer mord, nazigjenger og meget skumle leirskoler. Nettet snører seg snart om Svenne, som for sent innser hva han har vært med på.

Historien er godt oppbygd. Svennes gjenfortelling er jevnt krydret med med frampek, slik at en hele tiden føler at en ikke vet nok. Til tross for at Svenne ble utgitt i 2006 blir den stadig mer aktuell. Per Nilsson har forutsett Sverigedemokratenes fremvekst. De anvender en del av de samme populistiske grepene som ”Rettferdighetspartiet”, der også kritikken av den politiske korrektheten er sentral. Boken omhandler et fenomen som vokser, og den gir perspektiver på mekanismer som ikke alltid er lette å forstå. Språket i boken er ukomplisert, og det er en ungdomsbok som godt tåler å leses av voksne også.

• fra bokpresentasjon på Deichmanske bibliotek.

En litt merkelig, men bra opplevelse...

Mer her

Jeg er nærmest målløs! (Men lar selvfølgelig ikke det stoppe meg!) Hadde det ikke vært for at jeg ville ha den på grunn av forfatteren, hadde jeg kjøpt den på grunn av omslaget. Brilliant! Og det var den inni også. Det handler om Alice, 29, som jobber i leketøykonsernet PopCo med å finne opp saker og ting for nerdete 9-12-åringer. Og hva som skjer når hun og flere andre er på seminar på et gods på den engelske landsbygda. Også handler det om oppveksten hennes hos bestemor matematikeren og bestefar kryssordlageren og kodeløseren. Og hennes sære barndomsinteresser. Og hennes vanskelige tenåringstid. Og hennes stil da og nå. Og moderne tenåringers stil. Og markedsføring. Og sjørøvere. Og Voynichmanuskriptet. Og matematikk. Og skattekart. Og homeopati. Og dyrerettigheter. Og.... Skjønner?? Nei, ikke jeg heller. Men boka er aldeles fantastisk og verdt hver eneste lille hjernecelle jeg har slitt på veien. Jeg føler meg nesten som et nytt og bedre menneske. Men bare nesten...

Nå har jeg gitt den opp, kom liksom ikke helt inn i den.Men det aner meg at den er god, flere absolutt troverdige folk har sagt det. Så kanskje en gang senere. Har så mange andre som jeg prioriterer.

Såå bra! Når har leg lest alt av Knausern, og denne leste jeg parallelt med Min Kamp Bok 4. Rar følelse, egentlig. Litt av et debutantarbeid, dette. En sidevender uten like: engasjerende, opprivende, spennende, morsom og trist- alt på en gang. Fantastisk god bok. Og den ble jo enda et hakk mer interessant når man har lest alle Kamp-bøkene først.