Bokelskere.no

Slik du beskriver dette problemet så virker det som at javascriptfunksjonene som styrer lenkene ikke virker. Jeg klarer ikke gjenskape problemet selv.

Ikke oppdatert noe nylig, så jeg har ingen umiddelbare teorier her. Prøv en oppfrisking av sida :-)

Lest, og anbefaler den virkelig! Gillian Flynn skriver så mørkt, tøft og levende at jeg nærmest kryper sammen mens jeg leser. Man vet jo at det ikke vil ende godt...

Sett i gang med "Politi", som er Nesbø på sitt aller beste. Skjønner at du ønsker en pause etter "Gjenferd", men Nesbøs siste er av en helt annen kaliber.

Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?

Knallsterk krim-debut av historikeren Gard Sveen!

Ufrivillig barnløshet har lenge vært en politisk sak i både Norge og Sverige, og den betente tematikken blir stadig debattert i medier og andre fora. Men hva skjer egentlig i hjemmene til folk, i hverdagen, hos de som prøver og prøver men aldri får det til? Den svenske serieskaperen Sofia Olsson skildrer situasjonen med både humor og dypt alvor.

I “Det bästa barnet” følger vi paret fra “Hetero i Hägersten” som kom ut mellom samlede permer i 2010. Historiene er fortsatt basert på Olssons egne erfaringer, men denne gang er hun enda mer naken og ærlig – det krever mot å blottlegge sine private og personlige problemer på den måten hun gjør i “Det bästa barnet”, for det er ingen tvil om at ufrivillig barnløshet fortsatt er et vanskelig tema. Og ikke bare det, åpningen kaster leseren rett inn vepsebolet når Han forteller Henne at “jeg tror ikke jeg elsker deg lenger”. Hvor går man videre fra noe sånt?

Fortellingen går så tilbake i tid, og leseren får være med når paret bestemmer seg for at de vil prøve å få barn. Som sagt, så gjort. Men forsøk etter forsøk fører ikke frem, og måned etter måned går uten at de lykkes. Frustrasjon, sinne, og sorg blandes sammen med behandlinger med hormonsprøyter og kunstig inseminasjon. Det gjør vondt, det tar tid og det er dyrt. Og det fører ikke til noe som helst. Va fan….. Hvem sin skyld er det egentlig? Og hvorfor må alle andre strutte rundt med gravide mager, mens venner og familie gnåler om “er det ikke deres tur snart, da?“. Og så, som en brutal, rusten spiker i älende-kisten, kommer nyheten om at Han er forelsket i en annen. Han har til og med hatt sex med med denne “annen” – mens Han og Hun har prøvd å bli gravide.

I en naivistisk strek som minner om danske Jakob Martin Strid, helt uten staffasje, skaper Sofia Olsson sine ekspressive karakterer, høyst levende der de sitter fastlåst i ei vogn på følelsenes berg-og-dalbane. Det er lett å sympatisere med både Han og Henne, for de fleste vet hvor vanskelig og vond kjærligheten kan være. Selv om man er i trettiårene og liksom skal være voksen, griner man så snørra renner og øynene blir røde og hovne. Man blir usaklig, urimelig og føler fortsatt sjalusi, misunnelse og hevntanker. Etter at Han flytter ut, er det med et tjukt lag av skadefryd Hun forteller etter en fest at hun ble sjekket opp av en annen mann. Ha! “Det bästa barnet” er lett å relatere til, selv om man ikke har hverken lykkes og/eller mislyktes i å få barn. Det er tydelig at Olsson er glad i karaterene sine, og det smitter over på leseren.

Den boka!

Det er ikke første gang David Vann utforsker det komplekse forholdet mellom barn og foreldre, men denne gangen tøyer han strikken langt og enda lenger. I romanen “Jord” forteller han en dyster og mørk historie om en familie som ikke bare allerede har gått i oppløsning, men hvor alle gjør alt de kan for å slite hverandre i stykker før de går under.

Hovedpersonen i “Jord” er Galen, en ung mann i begynnelsen av 20-årene som bor alene sammen med moren på landsbygda i California. Man blir raskt inneforstått med at de to har et spesielt forhold, preget av sære vaner og måter å kommunisere på. Hver dag drar de på besøk til bestemoren til Galen som er plassert på gamlehjem, mot sin vilje. Galen tror det er fordi moren vil snylte på bestemorens penger, mens moren hevder at hun gjør det av kjærlighet, fordi den gamle viser tegn til senilitet og kan ende opp med å skade seg selv. En dag de kommer hjem etter et besøk på gamlehjemmet, har tanten Helen og tenåringsdatteren Jennifer dukket opp.

Omgangen mellom de fire utvikler seg snart til en bisarr og negativ spiral av spydigheter, trusler og krangel om penger, med den svarte familiehistorien som bakteppe. Alle de kvinnelige karakterene er dominerende og manipulerende på hver sin måte; og der Jennifer bruker sin seksualitet og erfaring til å snurre uerfarne Galen rundt lillefingeren, er det tydelig at både Helen og søsteren utøver makt over sine barn. Og bestemoren, er hun egentlig så glemsk som hun later som? Er det sant at hun ble slått og dratt etter håret av sin avdøde mann, Galens bestefar som alltid hadde alkoholånde og en manisk trang til å jobbe fremfor å ta vare på familien?

Mens vi følger de ytre konfliktene mellom den lille familien på ett plan, bygger det seg opp en minst like dramatisk konflikt inne i Galens hode. Han er jomfru, har ingen utdannelse og bor alene sammen med moren uten å en gang vite hvem faren er. Galen er i en evig drakamp med seg selv fordi han både elsker og hater moren; hun har gjort ham hjelpeløst avhengig av henne, og skapt et hjem som både holder ham fanget og samtidig gir ham trygghet. Han leter etter en rømningsvei som kan ta ham ut av hatet mot familien og det konforme, men det ene forsøket etter det andre mislykkes. Han dukker ned i det spirituelle, mediterer og leser “Siddartha”. Han går barbeint på kull, legger seg naken på bakken for å omsluttes av naturen og forsøker å bli vektløs og gå på vannet, men klarer ikke å løsrive seg nok til å oppnå åndelig frihet. Den seige, uslitelige strengen som binder ham til jorda og nekter å gi slipp, er moren.

“Jord” er visuelt helt perfekt. Den er full av lukter, farger og stemninger, av forfall, råskap og uuttalte følelser så desperate at de ligger tjukt i lufta og dirrer. Som leser føler man nesten et fysisk ubehag, som en våt ullgenser rett mot huden som stikker, klør og gjør at man nesten ikke får puste.

David Vann bruker 130 sider på det endelige oppgjøret mellom mor og sønn. Han drar det hele sakte ut, med nitidige og detaljerte beskrivelser av hver setning som ytres og hver bevegelse Galen foretar seg. Det er et godt bilde på hva som foregår inne i hovedpersonen, for han vet ikke sitt eget beste, han er ikke sikker på om det han gjør er rett eller galt, og tvilen kommer til uttrykk i handlingene og bevegelsene. Han må hele tiden overtale seg selv til å fortsette, og undertrykke stemmene i hodet som ber ham om å stoppe. “Jord” skildrer den evige runddansen av kjærlighet og hat mellom barn og foreldre på flere plan, og stiller spørsmålet om hvorfor man aldri klarer å rive seg løs fra opphavet. Når Vann til slutt setter to streker under svaret, er det en ekkel og dyster likning han har fått til å gå opp.

Den boka!

Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i “Förortshat”. I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.

Utgangspunktet for “Förortshat” var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes “miljonprogram”. Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.

Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.

“Förortshat” reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.

Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i “Förortshat”. Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen “om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!“. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?

Den boka!