Bokelskere.no

Brente skygger handler om Hiroko som opplever atombomben i Nagsaki og som deretter drar til India og opplever opptøyene mellom hinduene og muslimene der og delingen av India/Pakistan. Mye senere, som gammel dame, opplever hun 9/11 i New York. Jeg tenker bare: eh, yeah right at noen har opplevd alle disse tre tingene. På en annen side er dette fiksjon, så why not, og som underholdning liker jeg denne boka. Den er underholdende, men jeg stiller meg ikke enig bak alle terningbildene på omslaget som viser femmere og seksere, så spennende er den ikke, ei heller noe særlig smart. Ikke at den er dum, men den kunne vært noe mer. Jeg følte jeg hadde hørt historien før, delvis f.eks. i dokumentaren The Road to Guatanamo, om britene som drar til Pakistan fordi han ene skal gifte seg med en pakistansk kvinne, men som ender opp med at de blir tatt til fange av den amerikanske hæren og sendt til Guatanamo som terrormistenkte. Og der satt de i to år uten lov og dom. Sykt. Noe lignende skjer i Brente skygger, men det føles ikke sterkt. Jeg tenker liksom ikke noe mer på det. Jaja, tenker jeg. Kanskje er det verden som har gjort meg kald siden jeg så The Road to Guatanamo for mange år siden. Eller kanskje boka ikke stikker dypt nok? Det er nok litt av begge deler, men mest sistnevnte, tror jeg.

Jeg skjønner heller ikke helt greia med Hiroko. Romanen handler om flere mennesker enn henne, bl.a. tyske Ilse, som tok navnet Elizabeth etter andre verdenskrig og etter å ha flyktet fra Tyskland (ja, også dén delen av verdenshistorien er med), som gjør brite av seg, før hun igjen bytter navn tilbake til Ilse etter at også Storbrittannia viser sin dumme side. Eller fordi hun finner ut av at hun vil skille seg fra James? Han er selvsagt sykt engelsk og kolonialistisk av seg, det finnes ikke noe mer i ham. Det er nok fordi vi lesere skal skjønne fort hvorfor Elizabeth vil skille seg fra ham. Han er ikke noe mer enn grunnene til at Elizabeth ikke vil leve med ham lenger. Det er grunt.

En annen som bytter navn er Elizabeth og James' sønn Henry. Han bytter navn til Harry når han gjør amerikaner av seg. (Hallo, har han aldri hørt om den amerikanske forfatteren Henry James?) Det må kanskje til hvis man skal få jobb i CSI. Neida, jeg vet ikke.

La oss komme oss tilbake fra digresjonen: Hiroko, det var hun jeg skulle snakke om. Romanen og alt som hender følger hennes liv, fra når hun som 21-åring opplever atombomben og at hennes europeiske forlovede dør, til hun blir 88 år og kjører rundt i NYC og snakker med de illegale innvandrerdrosjesjåførene. Man skulle dermed tro at man ble godt kjent med Hiroko, men jeg føler ikke jeg blir det. Jeg kjenner henne fortsatt ikke når romanen tar slutt. Hvem er hun? Det kommer noen forsøk på å beskrive hvordan hun savner sitt tapte barndomshjem og hva hun tenker om ektemannen sin, men jeg tror ikke noe på det. Det er grunt, ikke noe, sier meg ingenting. Ingenting om hvordan det er å miste hele familien sin i krig. På slutten der kommer det riktignok noen refleksjoner over hvor dumt det er å dømme muslimer som terrorister bare fordi de er muslimer, hvor Hiroko sier til den unge ingeniøren Kim Burton som definitivt ikke er med i Architects & Engineers for 9/11Truth: "Skal jeg se på deg og se Harry Truman?" Men det er grunt altså. Og derfor blir Brente skygger bare en underholdningsroman, ikke noe mer.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Vilgot er på vei til en venn som barn. Han vil ikke være hjemme, hjemme er som en hule under jorden; kaldt og trist, vått, borte fra overflaten; men han kan ikke gå til Magne, ikke til Simen, ikke til Greven (som ikke er en greve, ei heller han som tente på stavkirkene, men en gårdsbruker som er trist på grunnn av sin tapte kjærlighet). Samtidig leser vi om Vilgot som er voksen, Vilgot som er voksen og befinner seg i gamle trakter, han har kanskje alltid vært der, men det er nå når vi møter ham at han ser tilbake på alt, på fortiden, eller kanskje han har vært der hele tiden og tenkt på fortiden hver dag siden han var barn, på Adelaide, på Siv, på butikken til Arnesen? På gården har Vilgot i hvertfall en elefant. Batir. Han har den fra et omreisende sirukus, han har den i låven, det var ikke meningen, men elefantpasseren Aleksej stakk av til Russland, hjem til Russland, etterlot seg en elefant og en haug med tomme vodkaflasker. Jeg forstår aldri helt dette med elefanten. Jeg forstår ikke hvordan elefanten kommer inn i bilde, men jeg forstår hvorfor den forsvinner ut av bildet, men kan jeg forstå B, egentlig, når jeg ikke forstår A?

På vei til en venn er en kort roman, men sier mye; det er en oppvekstroman, på en måte, jeg har lest at mange mener det, jeg ville kanskje ikke brukt akkurat dét ordet, selv om joda, boka handler om Vilgot som barn og hva det som hendte da har formet ham til slik han er som voksen, ja, dét er så visst, men den er ikke nostalgisk, det er ingenting Beatles over den, men jeg må innrømme at jeg tenkte litt på Skyskraperengler, men mest fordi Vilgot befinner seg i de samme omgivelser, i et nabolag fullt av blokker utenfor Oslo, eller utkanten av Oslo da, ved Tårnbygget hvor Trygve Lie bodde i toppetasjen, som faren til Magne er venner med (i følge Magne), Trygve Lie som skjøt Hitler i foten (i følge Magne).

Men ikke tro at det er en morsom bok, den er ikke morsom, den er trist, først og fremst, trist og sår. I 2002 vant den Brageprisen for beste skjønnlitterære bok for voksne, og det er forståelig. Selv er jeg glad for at jeg gav Niels Fredrik Dahl en ny sjanse, etter å ha lest en av diktsamligene hans i januar og ikke tenkt at den var noe tess. Jeg skal definitivt lese mer av Niels Fredrik Dahl.

Sommeren for to år siden tilbragte vi et par måneder i København, i en leilighet som tilhørte en bekjent av min kjæreste; den var derfor full av ting, bl.a. en bokhylle. Det var der jeg fant Sara Stridsbergs Drömfakulteten. Det er den enkle grunnen til at jeg plukket henne opp. Jeg hadde ikke noen forventninger, det var rent et slumpetreff. Ok, her er en bok på svensk med rosa cover.

I den tiden det tok å lese boka var det som å befinne seg i et dypt mørke, jeg kan ikke huske hvor jeg var da jeg leste den, omgivelsene var likegyldige, satt jeg i en park, satt jeg hjemme mens københavnsregnet skurte ned ute, satt jeg på en kafé og drakk en flaske økothy, det er revnende likegyldig, jeg husker ikke noe av det, jeg husker bare at det var tungt og vondt å lese om Stridsbergs fiktive Valerie Solanas. Jeg hadde aldri lest noe så mørkt før. Og det har jeg fortsatt ikke. Jeg forventet noe av det samme mørket i Darling River. Mine forventninger til den var skyhøye. Jeg var forberedt på at sjela mi skulle rives og slites, på noe hjerteskjærende, på det helt jævlige.

Fant jeg noe av det samme mørket i Darling River? Ja, jeg gjorde det. Først og fremst var det historien om vitenskapsmannen i Jardin des Plantes i Paris og forsøksapen hans som gjorde størst inntrykk; sadismen og ensomheten hans, hvordan han setter buret med apen ute i snøen f.eks., hvordan historien om ham reflekterer faren til Lo, de er begge to utstøtte, det er ingen kvinner som vil ha dem, så de kjøper horer i stedet. Jeg la merke til navnene på horene til Los far, horene han plukker opp på nattlige kjøreturer med Lo i baksete, navn på kjente kvinneskikkelser i litteraturen, kvinner som nærmest er blitt skrevet om som gudinner, f.eks. Beatrice, kvinnen til Dante; som en slags kommentar til navnene Lo og Dolores; Lolita som Humbert Humbert skjønnmaler i sine memoarer (Lolita, mitt livs lys!) fordi hun minner ham om barndomskjæresten hans som døde da de begge var barn.

Ensomheten, alle er ensomme.

"Han har längtat efter Célestes tunga kropp över hans magra bröstkorg. Under dessa ensamma veckor har han placerat boktravar på sin bröstkorg för at känna tyngden av någonting och för att inte alldeles lösas upp av ensamhet."

Og fremmedheten.

"Ändå har hon stått i timmar och betraktat sin vita gestalt i en hotellspegel innan hon vågat ge sig ut på gatorna, men inga speglar har någonsin tilhört henne. Spegeln har alltid förväxlat henne med någon annan."

Fremmedheten som noen forsøker flykte fra, enten ved å dra fra sin mann og sitt barn, de er blitt fremmede for moren, eller ved å skrive seg inn på et sykehus for å forhindre puberteten, et forsøk på å flykte fra kvinnekroppen, det fremmede, forbli i barnet, som egentlig ikke er et barn i det hele tatt. Eller fremmedheten som noe som bare er der likevel, umulig å flykte fra, som viser seg i en avstand mellom personene; forholdet mellom vitenskapsmannen og forsøksapen, et menneske og et dyr, viser avstanden også mellom de andre menneskene, mellom Lo og hennes far, mellom Dolores og Richard, og det groteske i disse forholdene, mellom et dyr og et menneske, ja, grotesk, det er ordet, i ordets rette forstand.

Rives og slites sjela? Romanen er mørk, det er den, men for meg når den ikke like høyt opp som Drömfakulteten. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne, siden begge bøkene har mye av den samme tematikken og de er begge utpreget sanselige, det er mye kropp, død og fordervelse, svært mye om kvinnen. Sara Stridsberg har selv sagt:

"Melankolien har med morskapet å gjøre. Å være mor: å være noens mor, å være noens barn. Det sies at når et menneske dør, har alle store relasjoner som var i livet, til og med relasjonen til egne barn, forsvunnet. Det er bare mor som er igjen. Mennesket roper på mamma når de ligger og skal dø. Dette dødsropet finnes i alle mine bøker." (Fett 4/2011).

Dødsrop, ja, det er helt klart.

Uansett, jeg sammenligner: jeg kan ikke la være, jeg blir litt skuffet, Darling River når ikke like høyt opp. Hva kan man si, det er urettferdig, tenk å sammenligne en bok med en av de beste bøkene jeg noensinne har lest (ja, Drömfakulteten er det), jeg hadde nok latt meg begeistre av Darling River i større grad hvis det hadde vært den første boka jeg leste av Stridsberg, men det var den ikke, og det er det ikke noe å gjøre med.

En gang i høst var jeg på debutantkveld på Norli på Galleriet. Jeg smatt inn fra bergensregnet til et allerede fult lokale, fikk et glass rødvin i hånda og satte meg på bakerste rad. Olaug Nilssen presenterte den ene debutanten etter den andre (til sammen circa 5-6). En av disse var Svein Tarald Framnes. Han var forfatteren av den boka jeg allerde hadde rukket å se en del ganger; noe med coveret, trærne og den grønne fargen mot det svarte, bortsett fra det visste jeg ikke noe annet om boka. Sikkert fordi jeg hadde sett at det var en debutantbok, og jeg er skikkelig skeptisk til debutantbøker. Ofte er de nemlig ikke noe man burde legge merke til (er min opplevelse). Det var kanskje nettopp derfor jeg hadde dratt meg bort til Norli, for å bli overbevist (og det funket, det endte med at jeg faktisk leste tre av debutantene som var der, i tillegg til denne også Hjartemekanikk av Kristina Leganger og Humlefangeren av Janne S. Drangsholt). Svein Tarald Framnes leste opp fra boka si og jeg syntes det var morsomt, det jeg hørte. Så da jeg omtrent på samme tid fikk en e-post far Aschehoug om at jeg bare kunne sende dem en e-post om det var noen bøker jeg ville ha (og skrive om), ba jeg om bl.a. denne. Og jeg fikk den. Ned i postkassa dumpet den, men så forsvant den bare fra sinnet mitt, inn i bokhylla, jeg hadde ikke tid, eller tiden min ble besluttet brukt på andre bøker. Så ble det jul og jeg tenkte: Nå leser jeg Juletre til Afrika for kanskje har den noe med jul å gjøre, men jeg leste den ikke da heller. Jeg husker jeg skyntet meg gjennom en novellesamling av Raymond Carver fordi den snart måtte leveres før jeg skulle på ferie i to uker (fikk ikke lest den siste novella; altså: jeg har lest alle novellene til Raymond Carver bortsett fra én).

Nå derimot er det andre boller, jeg holder på å flytte og kikker stadig vekk i bokhylla på bøkene mine; hvilke skal bli med, hvilke skal gis bort osv., det var da jeg fikk øye på den, Juletre til Afrika, og jeg hadde nettopp hatt eksamen, det var (er!) varmt i været og jeg trengte noe lett noe. Juletre til Afrika er sikkert lett nok (tenkte jeg). Og den var den. Juletre til Afrika handler om Helge som har fått som skogsarbeider på en øy på Vestlandet. Sammen tar han og russeren Pavel båten til en øy hver dag for å hogge ned grantrær. Og nei, bortsett fra at gran er det treet man bruker som juletre, har ikke boka så mye med jul å gjøre (der tok jeg feil). Det er ikke juletreindustrien Helge og Pavel hogger ned graner for, det er for en vindmøllepark! Å, skrekk, mener Pavel som vil bevare kulturlandskapet og får hjelp av en gjeng med veganerhippier fra en miljøorganisasjon.

Og jeg hadde rett. Boka var lett, på en god måte. Jeg leste den i løpet av en ettermiddag i hengekøya. Den var søt, sjarmerende og morsom. Jeg finner aldri ut av hvilken institusjon Helge kommer fra, av og til tenker jeg at han er veldig enkel, andre ganger bare at han har skjønt hva livet dreier seg om (vafler med rabarbrasyltetøy); sikkert og visst er at forfatteren aldri tar avstand fra ham for liksom å si Ok, men jeg er ikke sånn som han her altså, i en slags ironisk distanse. For av og til under lesningen satt jeg og ventet på at det skulle komme, jeg satt og ventet på at nå snart kommer det til å bli kleint, men det ble aldri det, og det at jeg satt og ventet på det har alldeles ikke noe med boka å gjøre, det er bare jeg som er skadet av å faktisk ha lest for mange bøker som faktisk først var hyggelige mot romankarakterene sine, for så å fremstille dem på en så klein måte at det ødela alt. I denne boka var hjerte på rett plass hele tiden (oi, nå er det nesten jeg som blir klein). Jeg likte den lune humoren. Det var hyggelig å lese denne boka, akkurat passe til en varm sommerettermiddag, som det forhåpentlig blir en del av fremover. Jeg anbefaler denne når du er ute etter noe lett noe til nettopp en slik stund.

Enig med deg i teorien om at et filmelskernettsted tilsvarnde bokelskere ville blitt oversvømt av arrogante, nerdete, irnonisk kule typer som deffo ville ment at deres filmsmak ER best. Typisk nerder. Sånne typer finnes det jo her også, men ikke i like stor skala som det ville gjort med filmelskere, tror jeg. (Og musikkelskere!)

En gang våren totusenogni var jeg i en bruktsjappe i Aalborg og kjøpte meg Jakob Ejersbos Nordkraft, en roman om narkomiljøet i Aalborg. En bok jeg likte særs godt. Så da Aschehoug sendte meg en e-post om jeg ville skrive om Liberty, sa jeg seff ja og mottok en murstein av en bok i posten (like stort som det afrikanske kontinent skal jeg holde meg for god til å si).

Først tenkte jeg: det er litt av et hopp, hoppet fra Aalborgs narkoverden og halvkriminelle til landet Tanzania, men der tok jeg feil. Det er knapt noen i denne romanen som ikke røyker bhangi. Nåja, det er jo ikke det verste, jeg kan også nevne at folk dør av overdoser, blir alkiser og tynne av å tygge khat. Og alt det andre. Jeg har knapt lest en bok som skildrer et verre moralsk forfall enn i denne boka. Folk puler rundt (ingen er helt sikre på hvem som er ungens far), folk dreper hverandre, folk betaler hverandre under bordet, folk dealer drugs, folk utnytter hverandre, folk snylter, folk lurer hverandre, folk lyver for hverandre, ja, folk lyver og lyver og lyver, det er knapt noen som snakker ett ord sant.

Livet i Tanzania blir sett fra dansken Christian og tanzanianeren Marcus' synsvinkel. Christian kommer ned til Tanzania som trettenåring, sammen med sine bistandsarbeiderforeldre. Marcus skaffer seg jobb som hushjelp og barnepasser hos en svensk familie som femtenåring, og romanen går over nesten et helt tiår, hovedsaklig åttitallet. De vokser opp og alle de vestlige voksne mennene skiller seg sånn at de kan gifte seg med en innfødt i stedet, for de innfødte kvinnene puler så mye bedre, mens de innfødte kvinnenes intensjon selvfølgelig er å bli tatt med til Europa (de blir selvsagt aldri tatt med dit). Drepe som man vil kan man også, for det er bare å betale det lokale politiet under bordet, så går det greit. Alle hvite er jo sykt velstående og har lett råd til å kjøpe seg fri.

Ikke at de innfødte mennene er noe særlig bedre. Hiv og AIDS, hvem bryr seg om det, det er bare å pule med ti forskjellige kvinner og få like mange barn som alle har samme far, men forskjellige mødre. Ansvaret for barna kan bare fraskrives, tsk, det er ikke mitt barn, din malaya (swahili for hore). Samtidig som jeg leste i Liberty, leste jeg tilfeldigvis også i Pamela Druckermans Lust in Translation, en faglitterær bok om hvordan utroskap blir sett på i ulike deler av verden. Et av kapitlene handlet om Sør-Afrika - som ja, jeg vet at det ikke er Tanzania (det ligger et par land i mellom dem) - og å lese i det kapitlet var omtrent som å lese i Liberty. Som allerede nevnt vet jeg at Sør-Afrika ikke er Tanzania, men videre kunne Druckerman vise til statistikk om at Afrika er den verdensdelen i verden hvor folk flest er utro. Hvordan folk holder på sånn (uten kondomer) når de vet at de kan dø av det, og at så mange andre mennesker også kan dø av det, det fatter jeg ikke.

Hele Liberty bare bekrefter alle fordommene jeg har om Afrika. Veldig mye blir sagt, men ikke så mye blir gjort. Klokken tolv er muligens klokken halv tre, klokken seks eller i morra. Alt kan kjøpes hvis du har penger nok, immigrasjonspapirer og arbeidstillatelse også (javisst!), så lenge du kamuflererer kjøpssummen og kaller det 'gave.' Ingen bruker kondomer. Alt er et stort kaos. Ikke rart folk er fattige. (Jeg føler Chinua Achebes postkolonialistiske teori hengende over samvittigheten.) Nå høres det nesten ut som om Liberty er helt forferdelig å lese, som om også den er et stort kaos, men det er den ikke. En murstein av en bok var den (på godt over 700 sider), men jeg pløyde meg gjennom den i løpet av noen dager fordi den var så spennende, underholdende og interessant. Jeg satt i bilen og leste i den mens jeg ventet på kjæresten min som kikket i bruktbutikker. Den siste uka har jeg ofte tenkt at jeg ville hjem og lese i Liberty. Nå tenker jeg at jeg må anskaffe meg Eksil og Revolution også, de andre bøkene i Jakob Ejersbos frittstående Afrika-trilogi (som han forøvrig bare så vidt rakk å fullføre før han døde av kreft i 2008). Altså: Liberty anbefales!

Det er notert!

Høyst uoriginal diktbok, har jeg skrevet i notatene mine. Og jeg må bare stole på det, for jeg kan ikke huske noenting av denne. Videre: Lytte etter verden i en gravid kvinnes mage (det er verden), å, hvor klisjé er ikke det? Bare se på dette maleriet med tittelen L'Origine du monde. Verdens opprinnelse. Malt i 1866 av Gustave Courbet. Verden og kvinnekroppen, kom igjen da, vi vet det.

Jeg har også skrevet ned et sitat fra boka: "[...] veien har ingen ende // for veien er målet [...]" med notater i margen om hvor dølt det er å for hundrede gang lese dikt om hvordan det er slik at livet er en reise og at reisen er viktigere enn selve målet. Jeg er enig, men jeg trenger ikke å stadig vekk få høre at sjokolade er godt. Jeg vet det. Jeg vet det så godt at selv denne sammenligningen jeg nettopp foretok meg virker teit fordi det er så opplagt (reisen som målet) at det er unødvendig (sjokoladesammenligningen).