Bokelskere.no

Ver ikkje redd for meg, fall ikkje ned || i hemntankene dine på ny. || Rist av deg ordet mitt som kom til å såra deg || og la det flyga ut av det opne vindaugea. || Det vil komme attende for å såra meg || uten at du styrer det || sjølv om det vart lada med ein hard augneblink, || og den augneblinken skal bli avvæpna i mitt bryst.

In the past seven years of love-making he had heard the words so many times: from the mouths of widows and children, from prostitutes, family friends, travelers, and adulterous wives. Women had said 'I love you' without his ever speaking. 'The more you love someone', he came to think, 'the harder it is to tell them.' It surprised him that strangers didn't stop each other on the street to say 'I love you'.

He is more myself than I am. Whatever our souls are made of, his and mine are the same. If all else perished and he remained, I should still continue to be, and if all else remained, and we were annihilated, the universe would turn to a mighty stranger… He’s always, always in my mind; not as a pleasure to myself, but as my own being.

sånn er forelskelsens blikk. uansett hvor den forelska befinner seg, vil han lete etter den han er forelska i

overraskelser skjuler seg, det er derfor de overrasker

hopefully, when you are young you will discover something called love, which is really just another name for going home.

Pain didn´t ever really stop, he thought; it just changed forms.

"You never come back, not all the way. Always there is an odd distance between you and the people you love and the people you meet, a barrier thin as the glass of a mirror, you never come all the way out of the mirror; you stand, for the rest of your life, with one foot in this world and no one in another, where everything is upside down and backward and sad."

Tenk nå, jeg har ikke sett sola på åtte år. Jeg har jo selvsagt sett sollys fra vinduet, men den skinner aldri rett inn hit, og jeg har bare vært ute om natten. Eller nei, da jeg var i terapi, da gikk jeg til terapeuten, og da kunne det hende at sola skinte. Noen ganger ble jeg sittende i parken etterpå. Og leste i en bok. Der i nærheten er det et antikvariat, jeg gikk dit og kjøpte en pocketbok og gikk til parken for å lese. Jeg lengter etter lukten i antikvariatene. Men mest av alt lengter jeg etter sånne øyeblikk som når det er femten eller tjue minusgrader og sola skinner akkurat på den måten og snøen knirker under skoene slik den knirker i kulde. Og når man da går på biblioteket, der det er stille, kanskje høres det noen små lyder, rasling, dempede stemmer, hvisking, og der kan man vandre hele formiddagen mellom hyller og i tomme ganger. I biblioteklukten.

Pass på hvor du setter føttene når det er midnatt, for da står jordkloden opp ned.

Han hadde ikke skjorte på, og vannet rant over ryggen hans og gjorde bukselinningen mørkere. Hun snudde seg bort, for hun hadde aldri likt at menn spradet omkring uten skjorte. Selv når mannen hennes tok skjorten av for å hogge ved eller reparere taket, reagerte hun. Hun oppfattet det som forfengelig stolthet, en slags utfordring. Se her, kvinne, dette har du ikke lov til - men jeg kan gjøre det.

Faren syntes idioti var underholdende, og idioti fikk han øye på overalt.

det er så tungt å bære || disse lenker jeg har å vandre med || der ingen nøkkel finnes || ingen mann å slipe den || som fra sliren trukket || dette sverd mot min puls || og ingen dager føles ekte