Bokelskere.no

Jeg har faktisk ikke kjøpt bøker siden begynnelsen av desember. Da kjøpte jeg Omgivelser og Davids bror av Kjell Askildsen som julegaver fra besteforeldrene mine.

Jeg sier hele tiden til meg selv: ikke kjøp flere bøker nå, Anja – og gjør mitt aller beste.. Det er bare det at jeg er så utrolig svak. Å unngå nettbokhandlere er slett ikke noe problem, men i hverdagen er det svært vanskelig å få føttene til å styre meg i en annen retning enn nettopp en bokhandel.. Har ”bare” kjøpt 5 bøker i januar: Lotte i Weimar av Thomas Mann (skal reise til Weimar etter at Faust er ferdiglest og vil gjerne lese denne også..), Faktotum av Charles Bukowski (elsket filmen, men har dessverre til gode å lese noe av denne forfatteren), Skråninga av Carl Frode Tiller (romanen er for lengst fortært og elsket, dette dreier seg om skuespillversjonen som nå selvsagt også er lest), Himmelarkivet av Gaute Heivoll (lest og likt forrige helg) og oppslagsboka Jo visst kan du gresk og latin! (nyttig når en leser en del gammel litteratur). Jeg liker både å kjøpe og å lese bøker, det eneste problemet mitt nå er å finne plass til disse nyervervelsene.. Sukk.

Trykk på "avansert" under boksen du skriver i, og kryss av for anmeldelse. :)

Det er godt mulig du har et poeng: kanskje jeg ville fått noe annet ut av boka om jeg leste den i eget selskap? Det å bruke så lang tid på ei bok kan føre til at leseren ikke greier å holde tråden, eller som jeg gjorde i dette tilfellet: gå lei. Bøkene vi velger å lese i leseselskapet er bøker vi kanskje ikke ellers ville gått løs på og jeg må si jeg er veldig glad for at jeg har lest Don Quijote. Ikke bare på grunn av boka i seg selv, men også fordi den er ett av de viktigste referanseverkene innen litteraturen.

Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å være med i leseselskapet. Kjempet meg først til en plass (jeg var den gang mye yngre enn de andre)… Følelsen av å bli en del av en slik gjeng kan bare (nesten) sidestilles med å ha oppdaget dette nettstedet. Det er så godt å vite at andre deler den samme lidenskapen som for meg til tider er altoppslukende.

Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder kommer fram om en trykker på en link som er slettet. Dette kan gjelde både innlegg og brukere. Synes forøvrig det er både morsomt og passende at diktet blir brukt på denne måten ;)

Jeg må noe beskjemmet innrømme at Don Quijote for meg slett ikke var den store leseopplevelsen jeg hadde håpet på. Boka ble lest sammen med 15 andre i leseselskapet jeg er med i, vi tok tak i navn, historiske hendelser og andre referanser og vi diskuterte. Hele prosessen tok to (!) år. Først likte jeg boka godt, men etter hvert syntes jeg at de samme poengene gjentok seg. Spesielt gjelder dette den andre delen. Det sies jo at Cervantes skrev den fordi en eller annen sjarlatan allerede hadde gitt ut del 2… Boka var slett ikke dårlig, den svarte dessverre bare ikke til de høye forventningene jeg på forhånd hadde.

Manson Mandela? Mener du Nelson?

Det var ikke ment som et stikk altså! :) Det var egentlig ment som selvironi.

He he, jeg tok sjansen, siden flere allerede har nevnt diverse samleutgaver… Både Shakespeare og Ibsen finnes allerede i ettbindsutgaver, med litt velvilje kan vel en slik utgivelse kalles ei bok?

Jeg har bare hørt Gymnaslærer Pedersen på lydbok - ikke akkurat imponerende det heller. :p Men det er fortsatt tid. :)

Vet du, dette spørsmålet var det slett ikke vanskelig å svare på! Det er mulig at svaret vil være annerledes i morgen, men i kveld er det som følger: Ulysses, Mesteren og Margarita, Shakespeares samlede, Ibsens samlede og Bibelen (eventuelt kunne ett av de overnevnte verkene skiftes ut med Den Guddommelege Komedie).

Begrunnelsen? Selv om jeg har lest både Ulysses, Mesteren og Margarita og Den Guddommelege Komedie fra før, føler jeg at disse verkene fremdeles har mange for meg uutforskede sider jeg gjerne vil gripe fatt i. Når det gjelder Shakespeare, Ibsen og Bibelen har jeg lest en del, men ennå ikke alt. Min mening er at en i disse verkene kan finne nær sagt en hver historie som noensinne er fortalt. Og det er vel nettopp dette man er ute etter om man har all tid i verden alene på en øde øy?

Hm... Jeg har jo lest så lite at man skulle tro jeg nettopp hadde lært det, men fra det meget snevre utvalget mitt ville jeg tatt med meg Shantaram, Extremely loud and incredibly close, The book thief, Pinnsvinets eleganse og en ettbindsversjon av Harry Potter. Sistnevnte finnes sikkert ikke, den høres grusomt upraktisk ut med 3599 sider, men alt er lov på Bokelskere?

Jeg dør sikkert med "verdensanskuelsen til en femtenåring" (fnis) siden jeg ikke velger en eneste klassiker med motstand og mange lag osv, og bare kjente bøker, men det er ikke så farlig. Jeg får uansett akutte konsentrasjonsvansker når jeg hører bølgeskvulp, og jeg tror ikke passerende meteorer og grønne menn er spesielt avslappende heller. Så jeg kjører safe. ;)

Veldig enig i det du skriver! Da jeg for en tid tilbake leste Sørensens innlegg (det er allerede nevnt i en annen tråd her inne), ble jeg først pinlig berørt. Er jeg som leser virkelig så lite bevisst språklige virkemidler? Sørensen har mange gode poeng, og den eneste unnskyldningen jeg kan finne for min egen del, er at jeg mer eller mindre slukte denne boka. Jeg syntes den var spennende og fant tematikken svært interessant. Før jeg brenner ned ble lest i høyt tempo, over to dager, og jeg koste meg hele veien. Kan hende jeg ikke ville lest boka om jeg på forhånd hadde lest Sørensens dissekering, heldigvis for meg ble jeg først oppmerksom på den i ettertid. Kanskje er det sånn at jeg stiller mindre krav til samtidige forfattere enn jeg gjør til for eksempel Shakespeare og Joyce? Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på er at Heivolls bok ga meg en god leseopplevelse.

Som nevnt mener jeg at Sørensen har mange gode poeng, det er nesten imponerende at han har lagt så mye arbeid i blogginnlegget sitt. Samtidig fikk jeg, etter å ha lest kommentarene under innlegget, en anelse av at Sørensen slett ikke er like objektiv som han hevder å være. Han påstår han ikke er ute etter å ”ta” Heivoll, samtidig som han kommer med surmagede kommentarer som denne:

Ja, noen må gjerne sende en link til Heivoll, så han kan forklare seg, for hvis alt dette kløneriet er gjort bevisst – for at forfatteren/fortelleren skal framstå som en klønet, psykisk utviklingshemmet fyr som ikke kan skrive, for eksempel – så må jeg jo bare be om unnskyldning.

Slike usaklige argumenter bør vel en selvhevdet språklig mester greie seg foruten?

Det er bare så vidt jeg greier å motstå den fristelsen det umiskjennelig er å sjekke hva andre har svart før meg! Men, her er altså min definisjon på en idealist: en idealist er en som blir ledet av en indre stemme. Han handler ut i fra det han tror er rett, like mye for andre som for ham selv.

Nå er det engang slik at tidligere hedersord, som for eksempel feminist og idealist, i dag har blitt besudlet av ytterliggående definisjoner av begrepene. I så måte kan en idealist bli oppfattet som en person som riktignok kjemper for det han mener, men som likevel er akk så naiv. Om man legger denne definisjonen til grunn, altså at idealisten er naiv, kan man finne mange eksempler på slike karaterer i litteraturen. Den første som faller meg inn er Alyosha i Brødrene Karamasov, og for den del hovedpersonen i og navngiveren til Don Quijote. Begge er uten tvil idealister: de kjemper for en sak de har tro på og gjør sitt aller beste, selv om oddsene er mot dem. I tillegg er de naive i det at de ikke greier å se verden rundt seg slik den faktisk er…

”Oj, han må vi…”… Hmmm. Det beror på hvordan man definerer ordet ”idealist”. I ordets pureste forstand er det noe udelt positivt, og svaret må derfor bli: ”følge”. Om man tar hensyn til synet mange har på idealisten i dag, er det vanskeligere å komme fram til en konklusjon. Kanskje ”sky”, ”latterliggjøre” eller ”overse” er ord som passer til denne trenden?

Jeg har også tenkt over navnet til Hero. Har funnet ut at opphavet til navnet er å finne i gresk mytologi. Hero elsket Leander. Han svømte for å møte henne hver natt, før han til slutt druknet ved uhell. Dette førte til at Hero druknet seg på grunn av sorg. Med andre ord; hun var en tragisk skikkelse som ofret seg for kjærligheten.

Er enig i at navnet kan gi visse assosiasjoner og at det godt er mulig at datidens konvensjoner gjorde henne til helt. Samtidig har vi sett at Shakespeare tidligere har latt svært rappkjeftede kvinner være heltinner i skuespillene sine (for eksempel Kate i The Taming of the Shrew). Har latt meg forundre over at denne for lengst døde mesteren har hatt en forkjærlighet for sterke kvinneskikkelser, trodde lenge at dette var et mer moderne fenomen. Desto gledeligere har det vært å studere disse gamle skuespillene.

Jeg er enig i at Beatrice i blant kan være i aller skarpeste laget, men jeg tror – og håper – at de fleste menn søker en likeverdig partner. I så måte er Beatrice en perfekt match for Benedick. Den noe enklere Claudio passer sammen med Hero. Kan man tenke seg Bendick og Hero sammen? Absolutt ikke! Tenk så utrolig skjedelig en slik union ville vært for den munnrappe og intelligente Benedick.